Forvandling – tro og hellige gjenstander i middelalderen er navnet på den nye utstillingen i Kulturhistorisk museum i Oslo.

– Her ser vi på forholdet mellom middelaldermennesket og Gud. Gjennom hellige gjenstander belyser vi hvordan kirken og religionen hadde innflytelse over menneskets liv og hvordan fromhetskulturen fungerte på hverdagsnivå, forteller professor Svein Harald Gullbekk på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Kirkerommet var den gang utformet som en «forsmak» på paradis og var en liten del av Guds himmelrike som var senket ned på Jorden.

– Det var her mennesker møtte Gud gjennom hellige gjenstander. Disse gjenstandene ga mennesket håp om et bedre liv etter døden. Det var den gangen mennesket lærte at livet på Jorden var kort og vondt, men at det var håp om bedre tider for dem som levde sine liv som gode kristne.

• Les også i Apollon: Ikke bare Luther glede

Alle trodde på et evig liv etter døden. Målet var å komme til himmelen med dens herligheter og slippe å ende i pinsler og forråtnelse i helvetet. Eller havne i skjærsilden. I skjærsilden skulle man renses for sine synder for å kunne ta steget inn i himmelen.

Bibelfortellingen under kirketaket

Et av trekkplastrene er det gamle taket fra Ål stavkirke. Taket fra midten av 1200-tallet ble reddet da stavkirken ble revet i 1880. Selv om Ål-taket har vært stilt ut siden museet ble åpnet i 1904, er dette første gangen på flere generasjoner at det blir løftet frem i en større sammenheng.

– Ål-taket er i dag det best bevarte i sin stil. Gjennom 23 tablåer vises bibelfortellinger fra både Det gamle og Det nye testamentet.

Alle de sentrale bibelscenene er med, som helt fra starten av da Adam og Eva spankulerte nakne og frie i Edens hage, da de ble lurt av slangen til å spise av kunnskapens tre og da de måtte spinne tråd og hakke i jorda etter å ha blitt jaget ut i verden. Noen av scenene fra Det \ nye testamentet er Jesusbarnet på Marias fang, soldatene til kong Herodes som skulle drepe alle guttebarna, og frem til de dramatiske påskedagene da Gud ofret sønnen sin, da Jesus stod opp fra de døde og hvordan han på dommens dag skal redde de fortapte fra dødsriket.

• Les også i Apollon: Forholdet til døden endret synet på livet

– Alle figurene har et hjemlig preg og ligner nok på dem som levde i Hallingdal den gangen. De har nordisk utseende med lys hud, røde kinn og blondt hår.

Under Ål-taket står en gardintrapp med trinn av 300 år gammelt tømmer.

– Trappen er et veldig enkelt grep. Med den kan publikum komme enda nærmere taket, eller om dette hadde vært i middelalderen – enda nærmere Gud.

Den mumifiserte Uvdalskvinnen. På slutten av syttitallet gjennomførte Riksantikvaren en utgravning i Uvdal stavkirke helt øverst i Numedalen. Der fant arkeologene tre unge kvinner fra siste halvdel av 1300-tallet.

– Kvinnene var ekstremt godt bevart. De var nesten mumifiserte. Ingen av dem har tidligere vært stilt ut. Nå stiller vi ut den eldste av dem. Hun kalles Uvdalskvinnen. Vi antar hun var et sted mellom femten og sytten år da hun ble gravlagt. Dette er Norges best bevarte menneske fra middelalderen.

Hun var gravlagt sentralt i kirken og hadde på seg fine klær.

– Plasseringen tyder på at hun tilhørte bygdearistokratiet.

Myntene under kirkegulvet

Ettersom kirken var en av de viktigste drivkreftene for utbredelsen av mynt og penger på landsbygda i middelalderen, er en del av utstillingen viet penger og frelse.

– Takket være frelsen ble penger viktig i middelalderen. Det var mye ofring til kirken. Uheldigvis for kirkegjengerne, men heldigvis for ettertiden, mistet de mynter under ofringen, forteller Gullbekk. Han er ekspert på middelaldermynter.

I motsetning til kirkegulvene på kontinentet som var laget av stein, var gulvene i de norske stavkirkene laget i tre. Når folk mistet mynter, kunne de lett trille igjennom de mange sprekkene i gulvet. Det er nettopp disse myntene under kirkegulvet som gir dagens forskere et bilde av hvordan pengesystemet ble utbredt i middelalderen.

Landets største myntfunn fra en norsk middelalderkirke ble gjort da arkeologene åpnet gulvet i Lom stavkyrkje i 1973. Der fant de ikke mindre enn 2262 mynter.

• Les også i Apollon: Dypere skille mellom levende og døde

Kirkegjengerne betalte for at presten skulle be for de døde og forkorte pinen deres i skjærsilden. De måtte også betale Peterspenger, som var avgiften til paven. Kirken kunne også kreve inn penger til ekstraordinære tiltak som korstog.

De fleste myntene er funnet ved alteret, i koret og korskillet, ved kirkeinngangen og langs sør- og nordveggene. Myntene ble vanligvis mistet under ofringen. De største myntfunnene fra kirkegulv er i dalførene på Østlandet, i Indre Sogn, på Hvalerøyene og på Helgelandskysten.

I samarbeid med Anette Sættem i Myntkabinettet viser Svein Harald Gullbekk med tre kart hvordan pengeøkonomien spredte seg i samfunnet og hvordan utbredelsen av mynter i kirker endret seg fra tusentallet og frem til begynnelsen av 1200-tallet, under kongene Olav Kyrre, Sverre Sigurdsson, Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte.

Svein Harald Gullbekk trekker også en rød tråd fra middelaldermyntene til dagens oljefond.

– I middelalderen stolte vi på Gud og kristne helgener. I dag stoler vi på oljefondet som investerer i børs, obligasjoner og eiendom. Poenget vårt er å vise forskjellen på hva vi verdsatte før og nå, det sakrale versus det verdslige samfunnet.

Oblat-jern

Museet har også stilt ut oblatjernet fra stavkirken på Ål på 1300-tallet. Det ble brukt til å bake nattverdsbrød. Oblater ble sett på som en avbildning av penger. De var formet som mynter og skulle illudere Jesu legeme.

– Oblatene skulle minne om evangeliets ord om at Jesu død er løsepenger for våre synder. Prestene snakket om gode og dårlige mynter, om himmel og helvete, om gode og dårlige kristne, om sjeler som farer feil og om himmel og helvete. Alt ble vevd i hverandre. Oblatjernet er derfor viktig å vise frem. Det handlet om penger og religion.

Datidens kalender

Under kirketaket fra Ål viser museet frem datidens kalender. Det er en primstav fra Åmot kirke i Hedmark. Primstaven var markert med årets merkedager. Sommerhalvåret på den ene siden, vinterhalvåret på den andre siden.

– Det var en syklisk tidsforståelse. Tiden gjentok seg. Den gikk ikke fremover, men rundt og rundt som et hjul.

En tredjedel av alle årets dager var bestemt av kirken.

– Kirken hadde en enorm innflytelse. Det var kirken som definerte kalenderen og når du skulle jobbe eller ei, poengterer Svein Harald Gullbekk.

Bestemoren til Jesus

En av de store, kirkelige merkedagene var St. Annas dag. St. Anna var en viktig helgen i Nord-Europa før reformasjonen og var mest tilbedt mellom 1480 og 1520. Hun var mor til jomfru Maria og bestemor til Jesus.

På utstillingen kan du se en skulptur der St. Anna, jomfru Maria og det lille Jesusbarnet er flettet sammen for å understreke det menneskelige slektskapet til Kristus på morssiden.

Skulpturen hadde en spesiell egenskap. St. Anna kunne gråte. Hun gråt for å vekke følelser og undringer hos kirkegjengerne.

– Dette er favoritten min. Hun er trolig den eneste i sitt slag i verden, forteller førsteamanuensis Noëlle Streeton på Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

St. Annas tårer hjalp folk til å tenke på Jesu blod. Det å gråte, i likhet med å blø, var sterkt, uansett om det var et mirakel eller menneskeskapt. Annas gråt tilskyndet de troende til å gråte sammen med henne.

Den tekniske løsningen var sofistikert. St. Anna hadde et lite reservoar inne i hodet. Reservoaret kunne fylles med vann eller eteriske oljer. Da kunne væsken lekke ut som tårer gjennom de innerste krokene i øyet. Selv om hodet hennes stod på skakke, kunne tårene renne fra begge øynene med samme hastighet. Trikset var å sette en liten kork inn i kroken til det ene øyet.

St. Anna hadde ansvaret for Marias moralske oppfostring. Hun ble fremstilt som en klok og ydmyk, gammel kvinne, noe som gjorde henne til et passende forbilde for den gudfryktige. Hun kunne få yngre kvinner til å være sømmelige, kyske og stillferdige – slik hun hadde gjort med sin hellige datter.

Noëlle Streeton antar at St. Anna var plassert i et sideskap i kirken for å være nær kirkegjengerne.

Skadet med hensikt

– Det fascinerende med skulpturen er skadene som St. Anna ble påført. Skadene sier mye om hvordan hun ble brukt og hvordan man ville presse folk til å slutte å bruke den gamle religionen. For meg er det klart at hun ble brukt etter reformasjonen og kanskje helt opp til 1700-tallet. Denne utstillingen endrer historien om reformasjonen og hvordan kirken forholdt seg til den, poengterer Noëlle Streeton.

Hun er konservator og bruker kunnskapen sin om kjemi og konservatorteknikk til å vise hvordan gjenstandene så ut gjennom middelalderen og frem til i dag. Datidens møte med de hellige gjenstandene i kirken var svært forskjellig fra i dag.

– Skulpturen var veldig vakker. Den var forgylt. Etter hvert ble den malt over med grå, røde og blå farger.

På 1920-tallet ble den sterkt skadet.

– Noen av gjenstandene er så skadet at det er umulig for oss å forestille oss hvordan middelalderen forholdt seg til dem. Men skadene forteller masse om historien. Vi har kunnskap som gjør at vi ikke bare kan se ting fra overflaten, men også innenfor overflaten på de kirkelige gjenstandene. Hvordan gjenstandene ble brukt og pusset opp, sier mye om hvordan folk tenkte under middelalderen.

Streeton har derfor forsket på hvordan gjenstandene så ut den gang. Her tyr hun til en rekke ulike metoder. Den ene er å ta røntgen. Den andre er å ta kjemiske tester av mikrosmå biter av malingen for å se hvordan gjenstanden opprinnelig så ut, om den har vært forgylt og hvordan den er blitt malt over med andre farger. Dette har vært et samarbeid med Kjemisk institutt på Blindern og Center for kunstteknologiske studier og bevaring i København.

Mange av gjenstandene er svært nedslitt.

– Folk tok på dem hele tiden.

Etter reformasjonen ble hver fjerde skulptur skadet med hensikt. Noen ble helt ødelagt. En helgen som var skadet, hadde ikke lenger noen funksjon.

– Det var spesielt viktig å ødelegge nesene. De var assosiert med personlighet. Hvis skulpturene ikke lenger hadde nese, hadde de heller ingen personlighet. Da kunne de ikke lenger brukes. Neseskader er derfor en indikasjon på at skulpturene ble skadet med hensikt.

Reformasjonen tok sin tid. Så sent som på begynnelsen av 1800-tallet sjekket embetsmenn praksisen i kirken i Røldal, som den gang var en ganske isolert bygd i et dalsøkk rett vest for Haukelifjell. Embetsmennene oppdaget til sin forferdelse at kirken feiret jonsok. Jonsok var en katolsk minnedag for Johannes døperen. Embetsmennene fikk stoppet praksisen ved midlertidig å fjerne krusifikset.

– Gjenstandene i kirken, både i Røldal og andre steder i Norge, ble brukt på en måte som ikke var tillatt. Likevel skjedde det. Folk ville ikke endre troen sin etter reformasjonen. Reformasjonen kan ha tatt noen hundre år. Overgangen var treg, mener Noëlle Streeton.

Fargerik utstilling

Utstillingen viser også frem en rekke andre gjenstander.

En figur viser hvordan Jesus ble fremstilt som et lekende menneskebarn. Fremstillingen av Kristus som menneskebarn kunne bidra til at menigheten skapte en direkte forbindelse til seg selv og sine barn.

På utstillingen vises også tre alterskap, fra Skjervøy, Bygland og Røldal. Alle har dører med bilder av helgenskikkelser.

Når dørene var lukket, var skikkelsene vendt mot hverandre i en slags hellig samtale. Når dørene var åpne, fikk menigheten adgang til den indre helligdommen i skapene. Det skjedde bare i store høytider som jul og påske. Når dørene ble åpnet, fikk menigheten et sjeldent, men flyktig blikk inn i det hellige. Innholdet i skapene ga menigheten en følelsessterk opplevelse når de søkte trøst og hjelp i tunge og utfordrende tider, som under svangerskap, før barnefødsler og noe så hverdagslig som tannpine og plager med innvollsormer.

For å undersøke disse skapene brukte forskerne dendrokronologi, populært kalt for årringdatering. Denne metoden gjør det mulig å datere når treet er felt.

Noëlle Streeton viser fra disse undersøkelsene og kjemiske tester at alterskapene ble laget av ulike kunstnere i forskjellige verksteder, sannsynligvis over en periode på 60 til 70 år like før reformasjonen.

Denne saken ble først publisert i Apollon.

Les også denne saken fra NTNU

Norske middelalderskatter ble glemt i århundrer

Derfor er de også bedre bevart og ofte intakte og originale.