Spørsmålet føles nesten kjettersk. Besvares det ikke av nazistenes folkemord? Eller rett og slett ved å si «sosialdarwinisme» eller «eugenikk»?

Med «sosialdarwinisme» menes i dag en ideologi som bruker biologi for å legitimere omtrent alle «ismer» man som oppegående samfunnsborger ønsker å distansere seg fra: rasisme, totalitarisme, militarisme, imperialisme, sexisme og imperialisme.

Sosialdarwinismens kjennetegn skal være at den overfører Charles Darwins evolusjonsteori på samfunnet. Saken er bare den at primærkildene forteller en langt mer innviklet historie.

Ikke én bevegelse

Det fantes aldri noen bevegelse som gikk under navnet «sosialdarwinisme». Begrepet har så godt som utelukkende blitt brukt som en negativ fremmedbetegnelse og har flere ganger skiftet betydning.

«Biologisme» kan brukes som fellesbetegnelse for alle forsøk på å bruke biologisk (faktisk) kunnskap på en normativ måte, altså f.eks. for å rettferdiggjøre et samfunnsideal eller et politisk syn. Biologistiske argumenter og darwinistiske begreper ble på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet brukt i marxistiske, liberale, konservative, anarkistiske, imperialistiske, feministiske, pasifistiske og rasistiske kretser, for å nevne noen.

Selv om alle disse grupperingene tenkte biologistisk, ble bare noen av dem betegnet som «sosialdarwinister». Ordet har dermed i ulike perioder blitt brukt nokså snevert om imperialistiske/militaristiske ideologier, om laissez-faire-liberalisme, om rasistiske holdninger, eller mye videre om enhver anvendelse av biologi på samfunnsspørsmål.

Til alt overmål har sosialdarwinisme også blitt blandet sammen med eugenikken, dvs. strømningen som ville forbedre menneskeartens genetiske kvalitet ved å fremme og/eller forhindre formeringen i bestemte befolkningsgrupper.

Innbyrdes uforenlige ideologier

De ulike ideologiene som har blitt knyttet til sosialdarwinismen er gjensidig uforenlige, noe som best kan illustreres med enkeltpersoner. Den britiske filosofen Herbert Spencer (1820–1903) blir jevnlig fremstilt som sosialdarwinismens totalitære kronvitne. Denne koblingen stammer fra 1940-tallet, da den amerikanske venstresiden markerte avstand fra laissez-faire-kapitalismen. Spencer var nemlig liberalist, men – nettopp derfor! – en erklært motstander av totalitarisme.

Merkelig nok går Darwin (1809–1882) ofte fri for sosialdarwinisme-beskyldninger, selv om også han var liberalist. Han støttet dessuten sin fetter Francis Galton, grunnleggeren av eugenikken, i at vellykkede personer burde få mange barn, såkalt positiv eugenikk. Med sine ti barn bidro han selv etter beste evne. Men det hadde vært utenkelig for ham som liberaler å godta tvangssterilisering av f.eks. fattige, såkalt negativ eugenikk.

En «typisk» eugeniker var derimot neppe noen liberalist, fordi han tok til ordet for statlig inngripen i noe så privat som forplantningen, men han kunne politisk være noe så forskjellig som nazist, kristendemokrat, sosialdemokrat eller marxist. Det var dessuten heller ingen direkte kobling mellom eugenikk og rasisme: De fleste eugenikere forstod begrepet «rasehygiene» som en medisinsk metode for å begrense utbredelsen av arvelige lidelser i en populasjon, langt fra alle koblet denne tankegangen med et ønske om å rendyrke én rases egenskaper på andre rasers bekostning.

Ikke darwinister

De færreste sosial«darwinister» var darwinister, mange var faktisk uttalte anti-darwinister. Sosial«darwinismens» og eugenikkens blomstringstid var sammenfallende med en dyp bølgedal for darwinismens popularitet blant fagbiologer.

Hvis det i det hele tatt fantes et fellestrekk for de ulike sosial«darwinistene», bestod den i forestillingen om at samfunnet fulgte visse lovmessigheter frem til et bestemt mål. En slik forestilling om en naturgitt samfunnsordning er imidlertid ikke en darwinistisk evolusjon, men en målrettet (teleologisk) utvikling.

Sosial«darwinister» hadde forsynt seg av Darwins begrepsforråd, men ikke satt seg inn i hans teori – eller tok sågar eksplisitt avstand fra den. Sosial«darwinisters» evolusjonsforståelse var grunnleggende udarwinistisk – de hadde byttet ut «gud» med «naturlov», men holdt fast ved at verdens gang var forutbestemt.

Heller ikke eugenikken ble begrunnet darwinistisk, men ved hjelp av humanitære (!) eller samfunnsøkonomiske argumenter. På mange måter hadde derfor «sosialspencerisme», «sosiallamarckisme» eller «biomalthusianisme» vært mer treffende betegnelser for 1800- og 1900-tallets biologistiske strømninger enn, av alle ting, sosial«darwinisme».

Darwin koblet til nazismen

Nasjonal¬sosialismen har i ettertid ofte blitt forsøkt koblet til Darwin. Det eneste berøringspunktet lå imidlertid i at begge refererte til Thomas Robert Malthus’ struggle for existence og Spencers survival of the fittest. Men de kunne nesten ikke tolket begrepene mer forskjellig: I Darwins forståelse beskriver de enkeltindividenes «strev for å klare seg», der bare «de best tilpassede overlever».

Det nazistene la i begrepene, var rasenes utslettelseskrig mot hverandre. Det er verdt å påpeke at de vanlige norske gjengivelsene av frasene – «kamp for tilværelsen» og «den sterkestes overlevelse» – bærer tydelig preg av 1800-tallets preussisk-tyske oversettelser (Kampf ums Dasein og Überleben des Stärksten), mer enn av Darwins tolkning.

I nazistenes ideologiske skrifter finner man et svært biologiserende språk, men det var mye mer inspirert av genetikk, økologi og medisin enn av evolusjonsbiologi, og man vil lete forgjeves etter spesifikt darwinistisk tankegods. Faktisk tok nasjonalsosialistiske ideologer eksplisitt avstand fra darwinismen, som ble avskrevet som «jødisk» og «primitiv-mekanistisk». Bøker av Darwin og hans tyske støttespillere (f.eks. Ernst Haeckel) ble rett og slett forbudt under Det tredje rike.

Aversjonen var gjensidig: Heller ikke 1930- og 40-tallets tyske darwinister var begeistret for nasjonalsosialismen. Ingen av dem uttrykte direkte støtte til ideologien, og noen få tillot seg å kritisere nazistenes naive biologiforståelse.

Hersketeknikk

Darwinistiske begreper har blitt brukt av utallige ideologier fra ytterste venstre til ytterste høyre. Samtidig var spesifikt darwinistiske elementer verken nødvendige eller tilstrekkelige for en eneste av disse ideologiene.

Når det i debatter om darwinismens anvendelse på mennesket gang på gang impliseres historiske sammenhenger mellom evolusjon og ideologi som aldri har eksistert, degraderes påberopelsen av sosialdarwinismen til en ren hersketeknikk. Hvis vi skal lære av historien, kan vi ikke tillate at den blir forvrengt.

Kronikken er en forkortet og bearbeidet versjon av en artikkel i Naturen 1/2013.