Kronikk: Pakkis er ut

Pakkis er på vei ut av det norske språket og Snikislamisering er på vei inn. Trender i ordforrådet sier noe om samfunnet vårt, skriver Anne Birgitta Nilsen i denne kronikken.

Bait-un-Nasr Moské på Furuset i Oslo. (Foto: NTB scanpix/Audun Braastad)
Bait-un-Nasr Moské på Furuset i Oslo. (Foto: NTB scanpix/Audun Braastad)


Pakkis var et skjellsord som dukket opp i norsk i forbindelse med innvandringen på syttitallet da pakistanerne fikk tildelt nordlendingenes skurkerolle. Fra da av hørte man stadig mindre om den fordømte nordlendingen. Den nye syndebukken var pakistanerne.

Som skjellsord var pakkis rettet mot folk med en mørk hudfarge. Nå er begrepet på vei ut av språket, og i dag er det sjelden vi leser eller hører pakkis. Det forteller noe viktig om samfunnet vårt: Det er ikke lenger så farlig å være pakistaner. Pakistanerne utgjør ikke lenger den fremste ut-gruppen.

Noen andre har fått denne posisjonen, og det er muslimene.

Muslimenes posisjon kommer først og fremst til uttrykk gjennom begrepet snikislamisering. I begrepet ligger det en forestilling om truende mennesker som sniker seg inn på befolkningens verdier. Språkbrukernes oppfatninger, holdninger og perspektiver gjenspeiles både i ordene språket har til rådighet, og i språkbrukernes konkrete ordvalg i ulike situasjoner.

Et språks ordforråd forteller oss at noen grupper mennesker regnes for bedre enn andre. Ordvalgene i konkrete situasjoner forteller oss hvordan den enkelte språkbrukeren ser på verden.

Den skjulte islamiseringen

Sett fra et grammatisk perspektiv utgjør begrepet snikislamisering en sammensetting av de to ordene snik og islamisering. I sammensettingen beskriver det første leddet snik det andre leddet, slik som i snikfotograf, snikskytter og snikreklame.

Snik er forbundet med innholdet i verbet å snike som betyr å gjøre noe i det skjulte, for eksempel å snike på trikken. Sammensettingen kan omskrives til en setning: Islamiseringen foregår på en snikende måte. Omskrevet til en setning blir det tydelig at islamiseringen anses som allment kjent. Begrepet gir ny informasjon om hvordan den allerede gitte islamiseringen foregår.

Ved hjelp av en slik sammensetting oppstår en betydningsforskyvning i begrepet islamisering. Islamisering får nye bibetydninger med negative konnotasjoner fra ordet snik. Slike betydningsforskyvninger gjør språket politisk potent på et nærmest umerkelig og usynlig vis, og kan derfor beskrives som en slags skjult argumentasjon.

Begreper kan skape en forandring

Språket er på et vis styrende for hvordan vi oppfatter virkeligheten. Ikke bare viser språket til hvem som er innenfor fellesskapet og hvem som regnes for utenfor gjennom en annerledeshet eller en påstått annerledeshet. Språket befester også språkbrukernes virkelighetsoppfatninger. Virkelighetsoppfatninger kan særlig befestes når begreper utnyttes av folk med en høy posisjon og status.

Slutningen kan være så enkel som at: Når finansministeren har brukt snikislamisering, både kan og bør også vi gjøre det.

Folk som får allmenn aksept for sine begrepsvalg, kan skape en forandring. Siv Jensens bruk av snikislamisering i sin tale til landsstyret i Fremskrittspartiet i 2009, var derfor ikke uvesentlig. Jensen er for mange mennesker et forbilde, og et eksempel til etterfølgelse. Det var trolig først da en fremtredende politiker tok snikislamisering i bruk som et språklig virkemiddel, at begrepet virkelig fikk feste i språket.

Begrepet beveget seg fra det ekstreme høyre til folk flest, for villfarelsen om snikislamisering har sitt opphav i den såkalte kontrajihadismen.

Fjordman

Peder Are Nøstvold Jensen, også kalt Fjordman, er en sentral figur blant kontrajihadistene. Typisk for kontrajihadist-bevegelsen er en manglende vilje eller evne til å skille mellom voldelige islamister, som al-Qaida, og muslimer generelt.

Basert på dette manglende skillet fremmes konspirasjonsteorien om Eurabia, som sier at muslimene er i ferd med å overta Europa uten at de som bor der, forstår at det er dette som foregår. Muslimene står bak en hemmelig plan om maktovertagelse i Europa.

I Eurabia-vokabularet inngår snikislamisering, og tilhengerne fremmer bildepropaganda av denne typen:

Muslimenes posisjon i samfunnet kommer imidlertid ikke bare til uttrykk gjennom begrepet snikislamisering. Posisjonen drives også frem av dette begrepet. Begrepet bidrar til å legitimere negative oppfatninger av muslimene. Det har bidratt til at en uriktig virkelighetsforståelse har bredt om seg, en oppfatning av virkeligheten som altså har sin opprinnelse og forankring i konspirasjonsteorien om Eurabia.

Begrepet om snikislamisering inngår i en retorikk som forteller en usann historie, og det forutsetter derfor ukritiske eller uvitende tilhørere og tilhengere. Riktignok finnes det noen ytterst få muslimer som muligens ønsker å islamisere Norge, men disse har ingen snikende karakter. De synes ikke å skjule sine visjoner, slik vi ser i kollasjen der Stortinget er blitt påsatt flagg som symboliserer militant islamisme:

Uvirkelige fiender

Det finnes derimot ingen forskning som støtter ideen om at muslimer flest ønsker å islamisere Norge. Begrepet snikislamisering er utelukkende egnet til å sette folks frykt og sinne i kok. Gjennom begrepet kommer et fiendebilde til syne i uvirkelige fiender som sniker seg inn på befolkningen.

Ved hjelp av konspirasjonsteorien om Eurabia har muslimene blitt tildelt skurkerollen, en rolle som tidligere var forbeholdt pakistanerne. Derfor er pakkis på vei ut av språket, mens snikislamisering er på god vei inn. Derfor er det ikke lenger så farlig å være pakistaner. Nå er det verre å være muslim.

Powered by Labrador CMS