Per-Aslak Ertresvåg gir på forskning.no den 2. oktober et slags svar på min noe lunkne mottagelse av hans bok, Makten bak makten. Svaret bærer preg av tåkelegging, men det kan jo være greit å benytte anledningen til å kommentere noen få feil.

Federal Reserve

For eksempel forsøker Ertresvåg gjennom namedropping å gi skinn av at det er Dyrendal som er bedreviteren som “alene vet”. Det gjelder for eksempel i forbindelse med hans rekonstruksjon av beveggrunnene bak Federal Reserve Act av 1913.

I tilsvaret klarer han å rote til selv det han får riktig i boken: Federal Reserve ble ikke kuppet i 1913. Lovverket bak Federal Reserve-systemet ble vedtatt i desember 1913. Men i motsetning til Ertresvåg velger jeg å holde meg til hva faghistorikerne skriver: De mener at systemet ble vedtatt i et forsøk på å unngå bankkriser og -panikker som den i 1907 (eller 1837, 1857, 1873, 1893, eller noen av de mindre som i 1884 og 1890). Selv om det ambisiøse målet selvfølgelig mislyktes, later dette fortsatt til å være en klar konsensus (e.g. Rockoff 1996; White 1996).

I motsetning til Ertresvåg, som presenterer loven som et “kupp” med utgangspunkt i et hemmelig møte p Jekyll Island, velger jeg å legge mer vekt på at loven ble vedtatt med overveldende flertall i begge kammer, etter omfattende revisjoner (e.g. Schweikart 2003).

“Verdenshistorien er falsk”

Det er imidlertid ikke på noen måte overraskende at Ertresvåg overser faghistorikerene til fordel for mer konspirasjonsfikserte alternativer. Han legitimerer tross alt sin bok med baksideteksten: “Verdenshistorien slik den blir fortalt er falsk.”

Det nitide kildearbeid som har ledet generasjoner av historikere til å pusle sammen en slags rekonstruksjon av sannsynlige historiske forløp og deres årsak må forkastes, fordi ErtresvÂg har lest et par bøker.

Tvilsomme kilder og selektiv kildebruk

De han har lest, er som regel ikke en gang skrevet av eksperter på de felt der han bruker dem. Som jeg har kommentert tidligere, er det en broget blanding der høyreekstreme kristenfundamentalister uten relevant ekspertise dominerer. Og når det en sjelden gang er snakk om virkelige forskere, er de som regel langt fra enige med Ertresvåg.

Selv de som deler noen viktige poeng med Ertresvåg, forlates når de ikke lenger passer. Ertresvåg er for eksempel glad i å referere til historiefilosofen Carroll Quigley, fordi Quigley også skrev konspirasjonsteoretiske verk. Ertresvåg sitererer det samme som et hundretalls andre konspirasjonsteoretikere. Det er ikke uten grunn at Quigley fikk høy stjerne og er en bestselger hos John Birch Society.

Men siden Ertresvågs agenda er apokalyptisk, kreves det at han utelater at Quigley mente eliten han skrev om hadde mistet makt utover på 1960-tallet. Det er liksom ikke samme smell over en konspirasjonsteori som ender med at det hele gikk i vasken?

Hvis vi holder oss til eksempelet med Federal Reserve Act, støtter han seg der til G. Edward Griffin, for anledningen omdøpt til historiker av Ertresvåg. Såvidt jeg kan se har ikke Griffin noen historiefaglig kompetanse. Hans utdannelse er innen kommunikasjon og “finansiell planlegging”, og virket er som dokumentarfilmskaper, forfatter og aktivist.

Aktivismen og skribentvirksomheten inkluderer John Birch Society og alternativ kreftbehandling, og Griffin har også noen bisarre teorier om at reft er en mangelsykdom som lar seg kurere av vitamin B17.

Et par dementier

Jeg vil i den forbindelse oppklare en av Ertresvågs misrepresentasjoner: Han innbiller seg at jeg ikke klarer “å skille mellom forfatterne Des Griffin og ? historikeren G.Edward Griffin” i omtalen av Federal Reserve.

Poenget mitt var et helt annet. Jeg omtaler Des Griffin som eksempel på hvordan mange av de toneangivende reelle kildene til Ertresvåg tilhører høyreradikal amerikansk fundamentalisme. Des Griffins verdensbilde inneholder klart flere momenter som overlapper Ertresvågs bok enn den (utrolig nok) noe mer moderate G. Edward Griffin.

Men begge har det til felles med et utall andre fra det amerikanske radikale høyre at de er rasende på opprettelsen av Federal Reserve-systemet.

(Hvis Ertresvåg tviler, synes jeg han bør kikke nærmere på sin siterte bok av Des Griffin. I mitt (signerte) eksemplar omtaler Griffin Federal Reserve i kapittel 10, og han vier temaet enda mer plass i boken Descent into Slavery.)

Jeg må også dementere hans påstander om at oppslaget i Klassekampen vitner om min flid. Det var nemlig Klassekampen som spurte pent. Noe særlig flid var ikke involvert min side.

Hvilket verdensbilde?

Ellers har han rett i at jeg ikke kommenterte hans overdrevent naive fremstilling av globaliseringsprosessenes kompleksitet. Som de fleste konspirasjonsteoretikere av samme skuffe slenger han ut flere påstander enn det som lar seg kommentere. Jeg har imidlertid notert at flere av kommentatorene - inkludert noen av de mer reflekterte og mindre hatske i min egen innboks - har latt seg forføre av at Ertresvåg er kritisk til globalisering, skjult makt og maktovergrep. Jeg synes personlig ikke det er så veldig revolusjonerende, ei heller at Ertresvåg har oppdaget at det finnes krigsprofitører og svindlere.

Selv om vi sikkert kunne vært enige om at en del hendelser og trekk i verdensutviklingen er dypt uønsket, vektlegger jeg ikke dette. For det han faktisk forsøker å overbevise sine lesere om er at det står satanisk-jødiske Illuminati med forgreninger til det meste bak.

Dette er ikke bare tøv. Det er også frastøtende.

Dette verdensbildet er ikke en gang gangbar mynt i det offisielle John Birch Society, som i motsetning til en rekke av de kilder Ertresvåg benytter seg av, i det minste har tatt avstand fra Sions Vises protokoller. Man må med andre ord svært langt ut i den ekstreme del av det politiske landskapet for å finne igjen det verdensbildet Ertresvåg repeterer.

Det er mot denne bakgrunn jeg ikke synes man bør kjøpe Ertresvågs bok. Jeg synes rett og slett det er et politisk prosjekt som ikke fortjener økonomisk støtte. Det er mer enn nok av det samme sølet online, helt gratis. For den som har alt for mye tid på hendene, vil jeg like gjerne anbefale én av Ertresvågs sentrale kilder “Fritz Springmeiers bok Bloodlines of the Illuminati”:(http://www.whale.to/b/sp/blood.html).

Kildenes tendens

Jeg har tidligere sagt at det ikke er grunnlag for å mistenke Ertresvåg for å være noen antisemitt. Men etter nettmøtet i Dagbladet, hvor han to ganger unnlot å svare på direkte spørsmål om jødene sto bak, har jeg begynt å lure på om jeg tar feil.

Det er ikke bare fascinerende mange høyreorienterte fundamentalister, men også en del velkjente antisemitter blant Ertresvågs kilder. Kanskje er det likevel ingen tilfeldighet at han maskerer de ekstreme synspunktene til mange av sine viktige kilder (og selvfølgelig unnlater å nevne dem i sitt tilsvar)?

For eksempel unnlater han å si noe om politikken når det gjelder både Des og G.Edward Griffin. Til gjengjeld blåser han opp deres autoritet (e.g. s.59). Det gjør han også for Michael A. Hoffman II, som han bare omtaler som “tidligere journalist i Associated Press” (s.83). Det er riktig, men de aller fleste andre som har hørt navnet, assosierer ham helst med Holocaustfornektelse, antisemittisme og en bisarr og rabiat høyreekstremisme. (Nylig endret hjemmesiden hans, http://www.revisionisthistory.org , utseendet, slik at de anti-jødiske slagordene er mindre prominente. Likevel, første tittel er: “Judaism: The crime syndicate that calls itself a religion”.) Ertresvåg bruker Hoffman som sannhetsvitne for at kultur og samfunn er gjennomsyret av (skjult) satanistisk symbolikk, et felt Hoffman har null kompetanse på, men mener en masse om.

Han gjør noe tilsvarende når det gjelder Illuminati-teoretikeren Fritz Springmeier, som omtales som en av de “fremste kjennere av pengedynastiers røtter” (s.65), og som prest, forsker og universitetsforeleser (s.134). Springmeier soner for tiden en dom på åtte års fengsel for bankran. Ranet ble foretatt i kompaniskap med andre høyreekstreme fundamentalister i militia-bevegelsen. Nå man leser det han skriver, er det tydelig at han mangler relevant skolering, og de religionshistoriske feilene står i kø. Akkurat som de gjør hos Ertresvåg.

Jeg kunne fortsatt ubehagelig lenge med lignende eksempler, men det får være nok med hva jeg gjorde forrige gang.

Ville idéer?

Derimot kan jeg jo gi noen korte eksempler på “ville idéer” og feil i boken.

For det første AIDS. Ertresvåg lÂner idéer fra tannlegen Leonard Horowitz om at AIDS skulle være et planlagt resultat av vaksinasjonsprogrammer (s.150-154). Det finnes, som Erik Tunstad har skrevet p forskning.no tidligere, ingen indikasjoner på at vaksiner har båret frem HIV. At man skulle ha utført noe slikt med vilje, er enda mindre sannsynlig. Det skyldes ikke bare det usannsynlige i forhold til motivasjon. I motsetning til hva Ertresvåg later til å tro, består nemlig ikke en gang militær forskning i å sette på seg en tenkehette for så å få frem svaret minutter etterpå. Forskning tar tid.

Ertresvågs merkelige påstander om at AIDS skulle ha noe med “bovinviruset som frambrakte kugalskap” (s.150) å gjøre, er likeledes bare merkelig. Nå skyldes for det første kugalskap et prion. Og at HIV er kausalfaktor for AIDS er nå utenfor rimelig tvil. (Man kan riktignok aldri gardere seg mot den urimelige tvil, men den behøver man til gjengjeld ikke forholde seg til i vitenskapen.) Forløperen til HIV, SIV, er funnet hos ville aper, og man har gode spor etter hvilke bestander som er opphavet til den pandemiske form av hiv-1. (Grønli 2006, cf. Keele et.al. 2006)

Ertresvåg er også opptatt av populærkultur, og antyder at satanistisk-okkulte krefter bruker populærkulturelle trender som styringsmiddel (s.98ff.). Tanken om populærkultur som styringsmiddel forutsetter en resepsjonsmåte og kulturbruk som ikke har dekning i forskningen.

Satanisme

Selv en moderat variant kalles gjerne for “the conspiracy theory of mass culture” fordi den ikke gjenkjenner aktivt konstruerende kulturbruk (e.g. Partridge 2004; Knight 2000). Når det gjelder de spesifikke påstandene om satanisme - for eksempel når det gjelder Bill Haley, Beatles, Rolling Stones og Elvis - så er de mildt sagt misvisende. Ertresvåg bør gjøre et bittelite søk i biografisk litteratur og finne de religiøse ståstedene til de involverte.

Det han faktisk bedriver, er en velkjent feil, nemlig teologisk projisering. Det som hans kilder ikke anser for god kristendom, presenterer de rutinemessig som satanisme. Det er ellers ingen akseptert betegnelse på pinsevenner, baptister eller Krishna-tilbedere, som noen av hans “satanistiske” eksempler mer faktisk er eller var.

I samme slengen kan vi ta noen andre religionshistoriske blundere.

Påstandene hans om en historisk, jødisk satanisme kolporterer gammel antisemittisk folklore, og den savner selvfølgelig grunnlag i historisk forskning. Det er nærmere målet, men fremdeles skivebom, å kalle Aleister Crowley for “satanismens gjenskaper” (s.99) som etablerte satan-kirker i amerikanske byer. Vi har ikke dekning for noen virkelig organisert satanisme i USA før Anton LaVey stiftet Church of Satan i 1966.

Påstandene om at Crowley bedrev regelmessige ritualmord på spebarn viser seg likeledes å være grunnløse rykter, basert på kunnskapsløs lesning av hans skrifter (e.g. Medway 2001). (Ikke det at Ertresvåg har lest primærkilder, han baserer seg på en slett “true crime”-bok.)

Hjernevask

Ertresvåg er også opptatt av hjernevask og tankekontroll. Det er riktig at både den ene og den andre regjering og uetiske forskere har forsøkt seg. Det er en av mange frastøtende virkelige historier om skjult manipulering og umoral på toppen.

Men konklusjonen har vært annerledes enn det Ertresvåg vil ha leseren til å tro. Det har så langt vist seg at noen formel på hjernevask/tankekontroll ikke har latt seg oppdrive (e.g. Spanos 1996; Anthony & Robbins 2005).

Dette kunne Ertresvåg faktisk lest i en av bøkene på sin egen litteraturliste, John Marks lettleste og utmerkede The Search for the Manchurian Candidate. Dessverre later det ikke til at Ertresvåg har videre sans for kritisk granskning av egne hypoteser.

Dette er bare såvidt å skrape i overflaten av smårare og gale teorier. Det finnes merkeligere ting. Værkontroll, tankekontroll, planlagte pandemier og enkel helbredelse av all kreft med et “frekvensinstrument” - alt er mulig og egentlig velkjent i denne fantasiverdenen.

Derfor står jeg ved at det ikke er noen ende på ville idéer hos Ertresvåg og hans kilder. Alle kilder og påstander er selvfølgelig ikke like ville, men helheten er dét. Vitenskapsforståelsen til Ertresvåg er totalt fraværende, og kildekritikken likeledes.

Ertresvåg er for all del ikke alene om å kombinere all verdens tilbakeviste teorier i en eneste smørje. Jeg tillater meg ikke desto mindre en lett bekymring over at denne formen for lettvinthet brer seg ut av den alternative nisjen den stort sett har holdt seg innenfor. Sommerens tendens til at akademikere og journalister løper til for å støtte teorier om at Bush sto bak terrorangrepet den 11.september 2001 - tydeligvis uten å kjenne det minste til granskningene - gjør nesten at jeg vurderer å rynke pannen.

Referanser:

Antony, Dick & Thomas Robbins. 2005. Conversion and “Brainwashing” in New Religious Movements. i Lewis, James R. (red.): The Oxford Handbook of New Religious Movements. Oxford: Oxford University Press.

Grønli, Kristin Straumsheim. 2006. HIVs opprinnelse funnet. http://www.forskning.no/Artikler/2006/mai/1148478483.5

Keele, Brandon F. et.al. 2006. Chimpanzee Reservoirs of Pandemic and Nonpandemic HIV-1; Sciencexpress, 25. mai.

Knight, Peter. 2000. Conspiracy Culture. Routledge.

Medway, gareth. 2001. Lure of the Sinister. New York University Press.

Partridge, Christopher. 2004. The Re-Enchantment of the West. Volume 1. T&T Clark International.

Rockoff, Hugh. 1996. Banking and Finance 1789-1914. i Stanley L. Engerman & Robert E. Gallman (red.). The Cambridge Economic History of the United States, vol.2 The Long Nineteenth Century. Cambridge University Press.

Scheikart, Larry. 2003. Federal Reserve System. i Peter Knight (red.) Conspiracy Theories in American History. An Encyclopedia. ABC-Clio.

Spanos, Nicholas P. 1996. Multiple Identities and False Memories. A Sociocognitive Perspective. American Psychological Association.

White, Eugene N. 1996. Banking and Finance in the Twentieth Century. i Stanley L. Engerman & Robert E. Gallman (red.). The Cambridge Economic History of the United States, vol.3 The Twentieth Century. Cambridge University Press.