Bunnpunktet i norsk historie var året 1536. 

Da erklærte den danske kongen Christian 3 at «Norge heretter ikke skal være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid».

Så kastet danskekongene seg ut i åtte kriger i rask rekkefølge, ifølge norgeshistorie.no.

I de to første, sørover i Europa, var ikke norske soldater med. Kongen ville ikke gi nordmenn våpen.

Da den svenske hæren okkuperte Trondheim og marsjerte innover Østlandet i 1560-årene, gjorde ikke nordmenn motstand. Noen håpet at svenskene ville befri landet fra danskemakten. 

Men svenskene plyndret og herjet. Til slutt ble de jagd ut av tvangsmobiliserte vestlendinger og av Oslo-folk som brant ned sin egen by. 

Drakk opp kongens øl

I den fjerde krigen ville kongen mobilisere norske bønder til å marsjere inn i Sverige. Det gikk ikke så bra. Mange nektet å møte opp, og de som kom, drakk opp kongens øl og dro hjem igjen.

Kongen tok grep. Han straffet bønder som nektet krigstjeneste og henrettet noen av dem. 

Så, i 1628, ble den norske hæren etablert. 

Sverige var blitt militær stormakt og tok store landområder fra Norge og Danmark. Kongen trengte norske soldater til både forsvar og angrep. 

Kongens svigersønn, Hannibal Sehested, fikk jobben med å bygge opp den norske hæren.

Fra leiesoldater til bondegutter

– Til å begynne med importerte han nederlandske og tyske offiserer, men etter hvert utdannet vi egne offiserer i Norge, sier Mads Berg. Han er historiker og lektor på Forsvarsmuseet.

Den norske hæren besto først av vervede soldater.

– De kom fra ulike steder, også utlandet. Men de var dyre, og det tok lang tid å verve dem. Derfor ble de ikke brukt i fredstid, men leid inn når det var krig, sier Berg.

Så måtte bondesønner og gårdsarbeidere bli soldater. Landet ble delt inn i områder, der fire gårder måtte stille med én soldat og betale maten og utstyret hans, ifølge snl.no. 

– De måtte holde liv i soldaten, slik at han kunne møte til tjenester og øvelser, sier Berg.

Krig basert på matematikk

Når soldatene ble innkalt, dro de til sin lokale leir. Der møtte de offiserene som var skolerte i reglementer og håndbøker. 

Guttene fikk musketter og ble dermed musketerer i den norske hær. 

De ble drillet i håndteringen av våpenet og i måter å slåss på. Jo raskere og sikrere de var, jo bedre gikk det for dem i kamp.

– Det var stor forskjell på de adelige offiserene, som skulle utvikle ny kunnskap og lede slagene, og soldatene som skulle være brikker i maskineriet, sier Berg.

Offisersutdanningen var bygd på vitenskap, særlig matematikk. 

Dette var en tid med store naturvitenskapelige gjennombrudd og rasjonell filosofi. Med den menneskelige fornuft og logikk skulle man forstå og kontrollere naturen.

Offiserene ble ingeniører

– Den militære utgaven av dette var at de bokstavelig talt skulle underlegge seg hele verden ved hjelp av ingeniør-tenkning, sier Berg.

Den tekniske utviklingen gikk raskt. De tenkte nytt om hvordan de skulle bruke våpen og utdanne offiserer.

– På Krigsskolen lærte de å skrive, teknisk tegning og å lage kart. De lærte å lage skisser av havner og fort. Og de fikk opplæring i å bygge våpen, veier, broer og bygninger, sier Berg.

Teknisk kunnskap var nødvendig.

– For å bygge en kanon, måtte de være ingeniører. For å bruke den, måtte de ha gode kunnskaper i matematikk. For å lede en avdeling, kjøpe inn mat og betale lønninger, måtte de kunne regne, forteller Berg.

Den militære utdanningen til ingeniør og økonom kom først. Den gjorde det også mulig for soldater å klatre i samfunnet, selv uten en adelig eller rik familie. Når sivile utdanninger kom senere, ble de hetende sivilingeniør og siviløkonom.

– Første halvdel av 1800-tallet var offiserenes glansperiode, og den var bygd på kunnskap, sier Mads Berg.

Håndbok for musketerene

Han tar fram et av de aller første reglementene. Han valgte dette når forskning.no ba ham finne fram en godbit fra museet.

Boken heter Maniement d'armes, d'arqvebuses, mousqvetz, et piqves. Den er trykt i 1608.

– Dette er en håndbok for unge og uerfarne musketerer i bruk av muskett, forklarer Berg.

Den ble skrevet på oppdrag av den franske kongen og ble oversatt til flere språk.

– Militærvitenskapen var internasjonal. De lærte av hverandre og brukte hverandres metoder, sier Berg.

Håndboken ble ikke oversatt til norsk, men kom til Norge i fransk utgave. Offiserene lærte seg prosedyrene og videreførte kunnskapen i opplæringen av de menige soldatene.

Brennende lunter og farlig krutt

Håndboken er enkel å bruke. Den har tegninger for hvert grep soldaten skal gjøre med det tunge våpenet.

Og den er grundig.

– For å avfyre et skudd med muskett, skulle de gjennom 43 prosedyrer, forteller Berg.

Han tar fram en muskett og demonstrerer.

Med en brennende lunte i venstre hånd ordner musketeren kruttet med høyrehånda.

– Det var viktig å holde de tingene fra hverandre. Poenget med krutt er at det er eksplosivt, forteller Berg.

Krutt i liten flaske

Kruttet hang i et belte over brystet.

– Beltet hadde tolv flasker, kalt apostler – for kristendommen sto sterkt. Hver flaske hadde nok krutt til et skudd, sier Mads Berg.

Så helte de kruttet inn i løpet og la deretter inn en kule. Begge deler ble dyttet godt ned med ladestokk.

Når kule og krutt er på plass, tar musketeren en ny flaske. I den er det en liten mengde krutt, som helles i en fengpanne, rett ved avtrekkeren.

– Så får vi ordre om å putte lunten på. Først blåser vi vekk kruttrester, så justerer vi og legger an, sier Berg.

Som en vindskeiv ball

Kruttet i fengpannen blir antent. Stikkflammer går inn til kruttet i løpet og forårsaker en eksplosjon.

– Trykket fra eksplosjonen sender kula rett fram eller mer eller mindre rett fram, sier Berg.

Dette var før riflenes tid, som har spiralspor i geværløpet som gir kula rett bane. Musketten er ikke så treffsikker, og kulene rekker ikke langt.

– Løpet har glatte vegger, som gjør at kula gikk litt som en vindskeiv fotball, sånn litt frem og tilbake i lufta. Men når hundre soldater står tett i rekke og skyter, så vil jo hundre kuler treffe fienden, som også står på rekke, ofte bare 70-80 meter unna, sier Mads.

Hele prosessen med klargjøring og lading av musketten tar under et minutt.

– Hvis de brukte mindre tid enn fiendens soldater, gikk det bedre for dem. Hvis de trenet og drillet på prosedyrene, ble det mindre uhell og mer treff, sier Berg.

150 år med krig

Når skuddet går av, kommer en stor røyksky ut av munningen.

– Dette er ikke røyksvakt krutt, så det kom masse røyk. Det gjorde det ikke lettere å treffe fienden.

Musketerene deltok i kriger mot Sverige fram til 1721, da det ble fred mellom de nordiske landene.

– Det var 150 år med mye krig. Den norske hæren gjorde en veldig god innsats da svenskene tok Trøndelag midt på 1600-tallet, sier Berg.

– Norske soldater var ivrige etter å slåss for norsk territorium. Men de var ikke like ivrige etter å delta utenlands.

Håndboken med 43 steg for å fyre av en kule, er ikke det eneste reglementet på Forsvarsmuseet.

Et reglement for alt

I arkivet står reglementer i hylle etter hylle. Der er også de militære tidsskrifter hvor offiserene diskuterte regler og praksis, og ikke minst hvilke nye metoder som ble brukt i andre land.

– Det finnes reglement for hvem som skal hilse på hvem på hvilken måte. Og hvor mange skudd du skal fyre av om en høy offiser eller en fra kongefamilien kommer seilende inn til fortet ditt, forteller Berg.

Mange reglementer tar for seg hugging med sabel: hvordan hugge ned fienden på best mulig måte.

Tromme- og trompetreglementene er omfattende. Trommeslagerne måtte kunne flere titalls ulike melodier.

For når musketerene sto tett sammen og skjøt, ble det mye smell. I tillegg bråkte kanoene. Trommene og trompetene fortalte soldatene hva de skulle gjøre.

– Disse reglementene tar vi godt vare på. De er en nasjonalskatt, sier Mads Berg. 

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanser:

 Øystein Rian: Danskekongens kriger 1537–1660, Norgeshistorie.no 2015/2023

 Finn Erhard Johannessen: Den dansk-norske militærstaten, Norgeshistorie.no 2015/2022

 Hans Jacob Orning: Norge blir et lydrike,  Norgeshistorie.no 2015/2020

les også

Han tømte byens utedoer, hadde lav status, og barna hans ble kalt rakkerunger

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ NYHETSBREV

Du kan velge mellom daglig eller ukentlig oppdatering.