Pilestredet i Oslo ble tidligere kalt Natmandsgaden og Rakkerstrædet. Dette bildet er tatt på slutten av 1800-tallet.
Pilestredet i Oslo ble tidligere kalt Natmandsgaden og Rakkerstrædet. Dette bildet er tatt på slutten av 1800-tallet.

Han tømte byens utedoer, hadde lav status, og barna hans ble kalt rakkerunger

– Å jobbe som nattmann var en av få måter man kunne bli benådet og slippe unna dødsdom, forteller historiker Ragnhild Hutchison. Hun er ikke sikker på at det var et bedre alternativ.

De største byene vokste, og utedoene rant over. I Norge kom nattmannen til på 1600-tallet. Jobben hans ble sett på som veldig skitten.

– Ingen ville gå inn i huset hans. Man trodde hans dårlige ære smittet til omgivelsene. Det var en pariajobb.

Det sier historiker Ragnhild Hutchison til forskning.no.

Ordet nattmann kommer av arbeidstiden hans. Arbeidet ble gjort på natten og slik var det til minst mulig sjenanse.

Nattmannen ble også kalt for «rakker». Og en rakkerunge var barn av en rakker. Å kalle noen for rakkerunge ble etter hvert forbudt av kongen.

Eneste måten å slippe unna halshugging

Store norske leksikon skriver om nattmenn at det «sier seg selv» at han hadde lav status. Hvorfor sier det seg selv?

Det var ikke mye annet søppel enn ekskrementer fra mennesker på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet, forteller historiker Ragnhild Hutchison.
Det var ikke mye annet søppel enn ekskrementer fra mennesker på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet, forteller historiker Ragnhild Hutchison.

Han tømte utedoer og ryddet vekk døde dyr fra gatene. Det høres ut som en ærlig og viktig jobb – selv om ikke hvem som helst ville egnet seg til å gjøre den.

Men det å bli nattmann var ingen yrkesretning man valgte. Ei heller noe man tilfeldigvis ble fordi man ikke fant noe annet å gjøre.

– De var mordere eller grove kriminelle. Å jobbe som nattmann var en av få måter man kunne bli benådet og slippe unna dødsdom.

Hutchison er riktignok ikke sikker på om det var bedre å være nattmann.

Ikke ansett som viktig

Christianias utedoer ville rent over om det ikke var for nattmannen. Det spilte ingen rolle for statusen hans, ifølge Hutchison.

– Det ble ikke ansett som viktig i det hele tatt. Det var bæsj, og jobben var noe av det verste du kunne gjøre. Du fikk ingen andre til å gjøre det enn de som var straffedømt – stort sett til døden.

Han tok med seg hesten og vognen sin ut på sin faste rute. Så trillet han vogna inn mot bygårdene og hentet ut dassbøtta. Den tømte han i vogna og trillet til neste.

Noen ganger kunne det ligge døde dyr i gatene. Katter eller rotter. Han tok med seg det også. Og han måtte ta seg av mennesker som hadde begått selvmord.

Så ble innholdet i vogna dumpet i fjorden nedenfor der hvor Oslo rådhus ligger i dag. Og det ble etter hvert ganske store mengder av det.

Hutchison forteller at det finnes en klage til magistraten i Christiania på den forferdelige stanken – en bønn om at nattmannen kunne la være å dumpe lasset rett utenfor huset hans.

Ingen plastemballasje

Man kan si at nattmannen var en slags tidlig renovasjonstjeneste, men det var ikke mye annet avfall enn ekskrementer på 16- og 1700-tallet.

– Se for deg en verden uten plast og plastemballasje. De spiste også all maten de hadde, konstaterer Hutchison.

– De spiste også mye mindre enn vi gjør og de spiste færre ting. De hadde ikke tomater som ble liggende og råtne i kjøleskapet.

Og hvis de hadde andre grønnsaker, hadde de det akkurat i sesongen.

– De aller fleste spiste brød og graut, og de spiste opp maten sin. Hadde de kjøtt, spiste de inn til beinet og så brukte de beinet til kraft. Kanskje ble beina kastet – om ikke de ble brukt til å lage knapper eller slikt.

Tøy i træler var også en ressurs

Folk solgte også gammelt tøy. Tøy ble ikke kastet for å fornye garderoben.

– Tøy ble først kastet etter at de hadde har slitt i stykker skjorta så den var i trevler.

Når det var så trevlete at det ikke kunne sys om, ble tøyet levert til en papirmølle. Så ble det gjort om til papir.

Også møkka fra dyr var en ressurs.

– De som hadde dyr inne i bygårdene, fraktet ku- og hestemøkka ut til løkkene sine for å bruke det som gjødsel der. Det var derfor møkk i gatene, men ikke så veldig mye, sier Hutchison.

Rakkerunger med fornemme faddere

Kulturhistoriker Frans-Arne H. Stylegar skrev om nattmenn i Kristiansand på bloggen sin i 2011.

Det var ikke bare lett å få faddere til å stille slik at nattmannen fikk døpt ungene sine. Noen ganger endte det med at byens fornemme ble nødt til å stille.

Da barna til Ole Nielsen og Cathrine Jonsdatter skulle døpes rundt år 1800, måtte rådmann Høyer og fru Mørch stille.

Hadde det ikke vært tydelig i kirkebøkene at det var nattmannen og hans kones barn, kunne man trodd at det var snakk om en fornem familie, skriver Stylegar.

Forbudt å kalle barn for rakkerunger

I 1685 tok kong Christian V affære, kunne Nasjonalbiblioteket opplyse i et innlegg på Facebook 28. mars.

Paria-statusen til nattmennene hadde blitt et problem. Det var en tvingende nødvendig jobb i byer som Christiania. Danskekongen bestemte seg for å gjøre sitt for å renvaske yrket.

Han satte ned en ny lov som gjorde det forbudt å kalle barn av nattmenn for rakkerunger. I det hele tatt ble det forbudt å beskylde nattmannen for å være uærlig.

Gjennom 1700-tallet ble det mer forgjengelighet, forteller Hutchison. Tretallerkener ble byttet ut med porselen, og folk kastet mer.

Så kom 1800-tallet, og Christiania tredoblet folketallet uten at det på langt nær ble bygget boliger i samme takt. Det ble behov for et kommunalt renovasjonssystem, og nattmannen gikk inn i historien.

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS