Julefeiringen begynte i heimen, sier Herleik Baklid, kulturhistoriker ved Universitetet i Sørøst-Norge. Så gikk det over i sosialt samvær.

Folk kom gående og kjørende med hest og sleder med skinnfeller over skuldrene. Høvdingen i området hadde invitert til midtvinterblot. Gjestene hadde med seg tønner med øl, mjød, mat og kanskje noen dyr som skulle slaktes.

I langhuset på storgården var det fyrt opp i ildstedene og pyntet. Det var klart for julefeiring på vikingvis.

Hökunótt

Det er vanskelig å si akkurat når julefesten i vikingtida ble holdt. Men det var trolig rundt den tiden sola snur, som man sier.

Det har nok å gjøre med at jól er en tradisjon som er langt eldre enn vikingtida. I mange gamle kulturer var det vanlig å ha fester i forbindelse med års-syklusen.

- Plasseringen av julefesten har nok hatt å gjøre med veldig gamle tanker om at man må gjøre noe for gudene slik at de bringer sola tilbake, sier Elise Kleivane. Hun forsker på norrøn filologi ved Universitetet i Oslo.

Vikingene kalte festene for blót. Dette var offerfester til ære for de norrøne gudene. Det var ikke bare i jula det ble holdt slike fester, men også på midtsommer og i overgangen fra høst til vinter.

I kong Håkon den Godes saga skriver sagaforfatteren Snorre Sturlason at tidligere så ble jul holdt midt på vinteren på hökunótt, som var 13. januar. «Det blev holdt tre nætters jul», skrev han.

Dette passer bra med vikingenes kalender, sier Herleik Baklid. Vikingene delte inn året i to årstider, fra 14. oktober var det vinter, og fra 14. april, sommer.

Ikke noen fire-timers fest

Midt på den strengeste vinteren reiste folk for å delta på julefesten. Kanskje var det en kjærkommen begivenhet på en tid av året hvor det ellers ikke var all verdens å finne på.

- Jeg vil tro at disse julefeiringene ble feiret på storgårdene, sier Jon Vidar Sigurdsson, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

- Vi kan forestille oss at høvdingene har invitert sine venner med sine hustruer for å markere midtvinter. Det har vært en ganske stor fest.

Så er spørsmålet hvem som betalte for gildet. Var det høvdingen alene? Eller var det bøndene i fellesskap som har tatt med sitt for å spise og drikke.

Sigurdsson tror det siste. For det kunne bli ganske dyrt å servere 300 til 500 personer.

Folk samlet seg i langhuset. Bygningen var kanskje flere titalls meter lang, og det var høyt under taket. De fikk god fyr på ildstedene så ikke gjestene skulle fryse seg skakke.

- Det var ikke snakk om fire timers fest og så å dra hjem i igjen, sier Sigurdsson.

- Nei, det å dra til en gård for å feire, det kunne ta lang tid. Dette var store fester som varte i tre-fire dager.

«Farve stallerne røde »

I «Håkon den godes saga» forteller Snorre om hvordan et tradisjonelt blotgilde foregikk.

Etter hedensk skikk skulle alle bønder komme dit hvor hovet var, som da var langhuset eller kultplassen. De skulle ta med matvarer til så lenge blotet varte. Og ved gildet skulle alle ha øl.

Videre skriver han at det ble drept alskens «smaler og hester», men alt blodet som fløt av dem, ble kaldt «laut», og bollene som blodet stod i, ble kalt «laut-boller».

Så skulle man ta kvaster, og med dem skulle man «farve stallerne (altrene) røde og ligesaa hovets vægger uden og inden, og ligesaa stænke det paa mændene».

Kjøttet skulle man koke. Det skulle være ildsteder midt på gulvet i hovet, og over dem hang det kjeler. Høvdingen skulle «signe bægret og al blotmaden».

Så var det tid for å skåle, og først skulle man signe Odins beger og drikke for kongens seier og makt, ifølge Snorre. Siden skulle man drikke Njords og Frøys beger for godt år og fred. Det var også vanlig å drikke Brages beger, for å minnes sine gravlagte venner, skrev Snorre.

Lignet trolig på andre fester

Jon Vidar Sigurdsson sier at vi ikke kan vite om Snorres beskrivelser av det tradisjonelle blotet stemmer.

- Det er åpenbart at det har vært noen ritualer. Om de kastet blod på veggen og eventuelt satte noe blod på i ansiktet på dem som utførte ritualet, det kan man ikke se bort ifra, sier historikeren.

Trolig skilte ikke julefesten seg noe særlig fra andre fester, slik som midtsommerblotet, sier han.

Elise Kleivane minner om at Snorre var en lærd, kristen mann som skrev sagaen om Håkon den gode over 200 år etter hendelsene fant sted.

- Det kan godt hende det skulle skåles for guder i en bestemt rekkefølge. Men Snorre prøvde nok også å få den norrøne mytologien til å passe inn med antikkens guder og som en forløper til kristendommen.

Hun sier det er viktig å huske at tradisjonene kan ha vært ulike fra sted til sted. Folk kan ha skålt for en annen gud i nord enn det de gjorde på Hedmarken.

Lei av varm kvinnestue

At det ble skålt rikelig, er i alle fall temmelig sikkert.

Jon Vidar Sigurdsson må flire til spørsmål om øl var en viktig del av feiringen.

- Å ja, det var en uadskillelig del av denne feiringen. Dette var et samfunn hvor det ble drukket veldig mye øl.

Den eldste kilden som nevner jul, er et skaldekvad om Harald Hårfagre fra slutten av 800-tallet. Det forteller at kongen var lei av juletid med inneliv, gryter og varm kvinnestue. Her får man inntrykk av at jula kanskje ikke var så ulik slik vi kjenner den i dag. Men Harald ville ut å «drikke jul» på havet. Der skulle han ta opp Frøys leik, ut og slåss.

Øldrikking til jul forble en viktig tradisjon når den kristne julen skulle feires. Ifølge Snorre gjorde Håkon den gode det til lov at «jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av en mæle malt», eller så vanket det bøter. Julehelgen skulle holdes så lenge ølet varte.

I Gulatingloven av 1100 ble det bestemt at bonden kunne miste gård og grunn om han ikke hadde brygget øl tre år på rad.

Måltid mellom mennesker og guder

- Blot var en fest hvor det ble slaktet dyr, spist dyr og drukket veldig mye. Folk var kanskje ikke kanonfulle, men i alle fall lett beruset hele gjengen, sier Sigurdsson.

Gildet var en gest til gudene.

- Man ofret og ga en gave til gudene på vegne av fellesskapet, så spiser man kjøttet og drikker det som ble gitt til gudene. På en måte er dette et måltid mellom mennesker og guder, sier han.

– Og var det underholdning?

- Å ja, det har opplagt vært underholdning. Det ble nok fremført skaldedikt og sagaer. Høvdinger var selv ganske godt belært i kunsten å fortelle.

Det ble fortalt om vågale reiser til havs, om kongens enestående gavmildhet og om ravner som frydet seg over fiendenes blodige lemmer. Kanskje ble det også sunget og fremført musikk. Vi kan se for oss at festen ble temmelig livlig ettersom timene skred inn i vinternatta.

- Hvis du gikk inn i hallen, så ville du med en gang se hvem som var den gjeveste karen i gildet, og det var høvdingen, sier Sigurdsson.

Han satt i høysetet, kanskje med hustruen ved siden av. Så satt de viktige stormennene like i nærheten.

- De minst gjeve satt med størst avstand til høvdingen, så du kunne se det sosiale hierarkiet i benkeplasseringen.

Religion og politikk

Vikingene var nok religiøse. Men det vises ikke i skriftlige kilder fra perioden, sier Elise Kleivane.

- De viste religiøsiteten sin ved praksis heller enn ved trossetninger og bønner. De hadde i alle fall ikke behov for å feste dette i skrift slik vi ser i kristen tid.

Det var ingen som var prester på heltid, men høvdingene tok ofte rollen med å lede ritualer.

- Folk var nok religiøse på den måten at de har hatt merkedager hvor de har ofret eller festet til ære for og for å påvirke guder. Da hvilken gud som skulle passe best. Jeg vil gjette på at de var mer religiøse når det var vanskelig, slik som det er i dag.

Det er sannsynlig at Odin spilte en rolle i julefeiringa. Han hadde mange navn og ble noen ganger kalt Jólnir, Jule-Odin om man vil. Men flertallsformen jólnar har også blitt nevnt. Det var nok ikke bare Odin man festet til ære for.

- Det ble drukket for godt år og fred, sier kulturhistoriker Herleik Baklid.

- Vi må huske på at årsveksten og freden var sentrale ting i tiden. Å få avling og mat var man avhengige av, det var ikke så enkelt å få tak i mat hvis avlingene slo feil. Dessuten var det en del ufred i landet og uroligheter.

Men like mye handlet nok feiringene om å det å skaffe seg lojalitet blant folk, sier Elise Kleivane. Stormennene var avhengig av støtte og samhold.

- Feiringene er en slags manifestering av høvdingens makt og velstand. De inviterte folk, ga dem gaver, mat og holdt på i dagevis.

Det var et grunnelement hos alle høvdinger at de måtte være generøse.

Skulle spises hest

– Og hva var det som ble spist?

- Det ble sannsynligvis slaktet og spist mye hest, sier Sigurdsson.

- Det er kjøtt som er knyttet til Odin. Så spiste man også alt annet kjøtt, men hestekjøtt er det man sterkest kobler opp mot den førkristelige kulten.

I Gulatingloven ble det lagt ned forbud mot å spise hest. Det var trolig fordi det var knyttet til hedensk praksis.

- Det hadde nok også å gjøre med at hesten var veldig viktig som arbeidsdyr og transportmiddel, sier Elise Kleivane.

I «Håkon den godes saga» forteller Snorre om da kongen skulle delta på høstblot på Lade. Men Håkon vegret seg mot å ta del i trøndernes tradisjoner. Han var oppvokst i England og var kristen.

På festen drakk han øl av hornet, men gjorde korstegn først. Noen av bøndene ble skeptiske. «Hvorfor gjør kongen slik?» Sigurd jarl forsvarte Håkon: «Han gjorde hammer-merke», løy han.

Neste dag ville bøndene at Håkon skulle spise hestekjøtt. Det ville han ikke. De ba han drikke suppen, eller i det minste spise fettet. Men det ville han heller ikke. Og da var bøndene nær ved «gå imot han».

Sigurd jarl ba kongen om å gape over kjelehanken for å blidgjøre gjestene. På hanken var det fett fra damp av gryta med hestekjøtt. Da gikk kongen frem, la en linduk over hanken og gapte over. Ingen ble særlig fornøyde, forteller Snorre.

Neste år ble det laget jul for kongen på Mære i Trøndelag, og storbøndene la en plan for å tvinge kongen til å blote. Det ble til at han måtte drikke alle begre som ble skjenket han, uten å gjøre kors, og han måtte spise hestelever. Kongen ble «meget uglad», kan Snorre fortelle. Såpass uglad at han planla å komme tilbake med en stor hær. Men det endte senere med forsoning.

Holde fimbulvinteren unna?

Det er flere teorier om hva som var bakgrunnen for jól.

Det å ofre til gudene i håp om et nytt godt år, ser ut til å ha vært en del av det religiøse aspektet.

I skaldediktet Ynglingatal får vi høre om at det var en rekke uår i Uppsala. Kongen Domalde ofrer både dyr og mennesker. Til slutt lar han seg selv ofre på vinterblotet.

«Fordom de hende, dei farga jordi, sverd-kjempur, med kongeblod», kvad skalden. Om historien er sann eller oppspinn, vites ikke.

- Midtvinterfesten hadde også mulige innslag av forfedredyrking eller solfest, sier Baklid.

Kanskje fryktet vikingene og deres forfedre at sola skulle bli slukt av de såkalte kaosmaktene. Da skulle den lange fimbulvinteren komme forut for ragnarok. Dette kan ha gitt dem grunn til å holde blotefest for å styrke Odin i kampen, det foreslår Ivar Lindtvedt Hille i sin masteroppgave i nordisk viking- og middelalderkultur fra 2007.

Jon Vidar Sigurdsson sier at julefesten også rett og slett bare var feiring, og hva de feiret, vet vi lite om. Det er viktig å understreke at julefeiringen hadde lokalt preg, sier han. Det var ikke det samme over hele Skandinavia.

Elise Kleivane trekker frem at vi nesten ikke har skriftlig materiale fra vikingtida og at de senere kildene er usikre.

- Likevel vi må se på det vi har og prøve å se hva vi hva vi kan dra ut av det.

Referanse:

Snorre Sturlasøn: «Håkon den Godes saga», Kongesagaer, oversatt av Gustav Storm, 1900. Kapittel 13 - 19. Heimskringla.no.

Les også:

Fimbulvinteren er ikke en myte

Rasende vikingkrigere kan ha vært i urte-rus

Vikingene tålte ikke fornærmelser