Ferge med festfortid

FORSKERENS FAVORITT: I sin tid var Folgefonn Norges største bilferge, men den har også vært yachtklubb på Themsen. Den er dessuten konservator Heidi Richardsons favorittgjenstand.

Publisert

FORSKERENS FAVORITT

I denne spalten ber vi forskere ved museer om å vise oss sin favorittgjenstand innenfor sitt fagfelt.

Vi ber dem deretter om å sende stafettpinnen videre til en ny forsker ved et museum.

Heidi Richardson, som er konservator og leder ved museumsavdelingen ved Hardanger Fartøyvernsenter, som ligger under Hardanger og Voss museum.

Richardson ble utfordret til å fortelle om sin favorittgjenstand av konservator Olaug Økland ved Dalane folkemuseum i Egersund.

- Folgefonn kunne ta 20 biler og 300 mann. Det var mye da den ble bygget, men i dagens målestokk er den jo utrolig liten - man kan bli fristet til å kalle den søt, sier Richardson.

Hun er avdelingsleder og konservator for museumsavdelingen ved Hardanger Fartøyvernsenter.

Folgefonn ble spesialbygget til Hardanger sunnhordalandske dampskipselskap (HSD), og lå ferdig i 1938.

Nå ligger ferga ved kai på museumsområdet i Norheimsund, men før den endte opp her, har den hatt et langt og innholdsrikt båtliv.

[gallery:1]

Seilte Hardangerfjorden

Da historien om Folgefonn bokstavelig talt gikk av stabelen, var dette den nye store ferga til selskapet HSD.

Den begynte å traversere Hardangerfjorden på strekningene Ålvik – Kinsarvik, og etter hvert Kvanndal – Kinsarvik.

Men Folgefonn ble relativt raskt for liten, og ble omplassert til vikartjeneste for andre fergeruter i Hordaland. I 1979, etter 40 år på fjordene, ble den satt ut av drift.

- Da var det aksjon på gang, så allerede den gangen kjente nok folk at den var en del av kulturhistorien, sier Richardson.

Men Folgefonn var ikke død ..

Karrieren til Folgefonn tok herfra en uventet vending. Den kastet loss, la de norske fjordene bak seg, og putret for egen maskin over til De britiske øyer.

Det sies at en kjøper der hadde planer om å lage nattklubb av Folgefonn, men at den hadde for bratte trapper, og derfor ble vurdert uskikket.

Derfor ble den norske fjordferga solgt videre til en yachtklubb som holdt til et stykke opp i Themsens løp. Der ble den gjort til klubbhus.

- Den lå faktisk i tidevannsområdet, og har derfor stått på mudderbunn to ganger i døgnet hver dag mens den var klubbhus for yachtklubben, forteller Richardson.

Hjemvendt til åpne fjordarmer

For ett par år siden fikk klubben en slump EU-penger som et ledd i en opprustning av den delen av Themsen, og med dem bygde de et nytt klubbhus på land. De hadde ikke bruk for Folgefonn lenger.

Norske fergeentusiaster hadde allerede meldt sin interesse for den, og jobbet i kulissene for å få Hardanger og Voss museum til å kjøpe Folgefonn. Da tida var inne for å sende den lille ferga til en pensjonisttilværelse i fødelandet, var det nettopp dette museet som fikk kjøpe den for en billig penge.

- De eldre karene i yachtklubben syntes ikke det var lett å måtte ta avskjed med ferga, og det var litt sånn “hvordan skal det gå uten Folgefonn?” forteller Richardson.

- Etter å ha jobbet med saken i ett år, kjøpte vi den i fjor. Da var
skroget så tynnslitt at den ikke kunne gå over for egen kjøl, sier hun.

Folgefonns hittil siste reis ble dermed som passasjer på en lekter over Nordsjøen.

- Minnekatalysator for gjestene

- Jeg er spesielt glad i Folgefonn, fordi det er så fint å se at folk blir så begeistra. Ferga er fantastisk, fordi den er en slags minnekatalysator for gjestene våre. Mange tenker på den som selve bilferga, sier Richardson.

- De blir begeistra og glade for at den er kommet tilbake – at den er blitt berga, som de sier, forteller hun.

Nå skal Folgefonn restaureres. Takket være den britiske yachtklubbens kjærlighet til den lille fjordferga, men også den skrantne klubbkassa deres, har det vært gjort få endringer både inne og ute.

Det er en fordel når båten nå skal få tilbake gløden fra storhetstiden.

- I hovedsalongen er det for eksempel gjort lite, så det grunnleggende opprinnelige er synlig. Det skyldes delvis av yachtklubben ikke var så rik, men de har også hele tiden også skjønt at dette er et kulturminne.

- For eksempel har de malt rundt skiltingen på utsiden av båten, som var på norsk, sier Richardson til forskning.no.