Det er en utbredt holdning i Norge at rasisme, og den varianten av den som kalles antisemittisme, er et fenomen forbeholdt hvite mennesker. Rasismen er en slags arvtager fra Europas kolonitid, da vi trengte ideologiske redskaper for å underlegge oss verden.

Det er sikkert en del sant i dette, men problemet med denne tanken er at den fort blokkerer for at det finnes rasisme andre steder også. Og særlig i spørsmål om antisemittisme og Holocaustbenektelse er det viktig å se bortenfor vanetenkningen. Her slutter verden å være svart/hvit.

Holocaustbenektelse

Holocaustbenektelse henger unngåelig sammen med antisemittisme. Det er nesten umulig å forestille seg at noen vil bruke en masse tid og arbeid på å “bevise” at jødeutryddelsene under Holocaust ikke fant sted, hvis det ikke er for at de ønsker at bevisene skal ha en politisk gevinst - enten i dag eller fremtiden.

Historiens prakteksempel på antisemittisme var selvfølgelig Hitler-regimets dødsleirer. I gasskamrene skulle hele det jødiske folk (og homofile, opposisjonelle og andre som ikke passet inn i det nye Tyskland) utryddes. Dette har gjort at mange mennesker forståelig nok blir skeptiske når de møter antisemittisme. Tankene går raskt i retning av Auschwitz.

Derfor er Holocaustbenekternes hensikt klar: Ved å fornekte antisemittismens ytterste konsekvens, kan antisemittismen renvaskes og fremstå som forlokkende.

Venstrevridd antisemittisme

Men selv om nazistene var de hardeste antisemittene, er det helt feil å anta at antisemittismen er et nazistfenomen.

Kommunismen har rekord i folkemord. Og som historikeren Øystein Sørensen har påpekt i forskning.no tidligere, har benektelse av folkemordene til Stalin og Pol Pot vært et større problem i Norge enn Holocaustbenektelse.

Antisemittismen trivdes godt på venstresiden; allerede Marx satte likhetstegn mellom kapitalistiske utsugere og jøder. Det samme er tilfelle i dag. Det virker latterlig vanskelig for mange på venstresiden å forstå at det er forskjell på saklig kritikk av israelsk politikk og det å henfalle til antijødisk propaganda.

Dette har ført til en gjenoppblomstring på venstresiden av de samme antisemittiske stereotypiene som nazistene brukte, påpekte den svenske idéhistorikeren Henrik Bachner da forskning.no snakket med ham.

Den muslimske antisemittismen

De antisemittiske forestillingene om jødene som en slags ond femtekolonne som planlegger å ta over samfunnet og verden, er forbausende levedyktige. Særlig populære har de vært blant ytterliggående muslimer. Det har lenge vært kjent at Sions Vises Protokoller, antisemittismens bibel, er en populær bok i den muslimske verden.

I den mektige palestinske terrororganisasjonen Hamas’ statutter kan man lese at israelerne er ute etter å ta over verden og at deres plan legemliggjøres i Sions Vises Protokoller. Fra samme hold er Holocaustbenektelse også vanlig.

Protokollene ble også brukt som underlag for en egyptisk TV-serie som ble vist i forskjellige land i Midt-Østen under den muslimske høytiden Ramadan i 2002. Nylig har Hitlers Mein Kampf blitt en salgssuksess i Tyrkia.

Nation of Islam

I USA finner man det merkelige fenomenet Nation of Islam. Deres teologi, som (i tillegg til bisarre UFO-teorier) påstår at hvite mennesker er skapt i et laboratorium av en ond svart vitenskapsmann, gjør at de ikke anses som muslimer av vanlige tilhengere av religionen.

Den innflytelsesrike borgerrettsgruppen Southern Poverty Law Center klassifiserer Nation of Islam som en “hate group” på linje med Ku Klux Klan. “Muslimene” har da også et veldokumentert samarbeid med hvite nazister. Jødehatet er nemlig også en forenende kraft, og gjør at mer dagligdags motvilje mot folk med annen hudtone kan legges til side for å gjøre felles sak.

Nation of Islam kan virke som et marginalt fenomen, men er påfallende innflytelsesrike. De klarte å organisere den såkalte Million Man March i Washington, D.C., og har flere av rapmusikkens megastjerner som medlemmer. Av tekstene til Public Enemy, en av historiens viktigste rapgrupper (som snart besøker Norge), lærer vi at Nation of Islams leder “er en profet”.

Til tider blir antisemittisme så bisarr at det blir morsomt. Noen muslimske ledere i Saudi-Arabia, Egypt og Jordan hevder at Pokemon er et jødisk komplott for å fjerne muslimske barn fra deres tro.

Men latteren stilner fort når konsekvensene av dette jødehatet viser seg i praktisk politikk. Irans president Mahmoud Ahmadinejad tok nylig tok til orde for å fjerne Israel fra kartet, og sa blant annet at “the establishment of a Zionist regime was a move by the world oppressor against the Islamic world.” Bemerk bruken av begrepet “world oppressor”; et begrep som antyder at det er jødene som styrer - og undertrykker - verden. Akkurat som det hevdes i Protokollene.

Også i Europa

Men dette er i Midt-Østen. Europa er ikke bare et annet land, men et annet kontinent, med andre regler, ikke sant? Dessverre er det ikke slik.

Da Tony Blair etter London-bombene i sommer satte ned et utvalg av moderate muslimske ledere for å motvirke muslimsk ekstremisme i Storbritannia, var utvalgets første innstilling å avskaffe Holocaust-dagen og slutte med Holocaust-markeringer. Den adlede Sir Iqbal Sacranie, leder for Muslim Council of Britain, støttet forslaget. BBCs kritiske dekning av Muslim Council of Britain ble møtt med beskyldninger om at de var forledet av en “pro-israelsk lobby”.

Nærmere Norge, rett over Kjølen, har koblingen mellom ytterliggående muslimer, antisemittisme og Holocaustbenektelse vært merkbar.

En av Sveriges ledende antisemitter og Holocaustbenektere gjennom årene heter Ahmed Rami, redaktør for Radio Islam. Rami er så ekstrem at han, til tross for at han ikke akkurat ser ut som noen arisk idealtype, har kunnet holde offentlige taler med uniformerte nynazister som vakter. Likevel var det påfallende at han fikk prominente svensker på venstresiden til å komme til hans forsvar da han på 1990-tallet ble stilt for retten for jødehat.

Svensk forskning

Historieforskeren Mikael Tossavainen har produsert forskningsrapporten *Det förnekade hatet - antisemitism bland araber och muslimer i Sverige*. Tossavainen sier følgende: “Resultaten av undersökningen är entydiga och illavarslande: samma mönster av judehat som spridit sig bland grupper av araber och muslimer i Europa under de senaste åren, finns även i Sverige. Detta hat resulterar även här i hets, hot och våld mot judar”.

I Sverige ble det i fjor, på oppdrag av Forum för levande historia, gjennomført den såkalte Intoleransrapporten om antisemittisme, islamofobi, homofobi og generell intoleranse blant 10,599 skoleungdommer.

Det spesielle med denne undersøkelsen er at den ikke bare måler hvordan svenskene forholder seg til innvandrere, men måler holdninger hos alle som bor i Sverige. Inkludert hvor mange svensker som har blitt kalt “svennejävel”.

Rapporten finner at muslimer er verre enn kristne, men litt bedre enn ikke-religiøse når det gjelder antisemittisme. Derimot peker rapporten på noe betenkelig: Blant muslimske elever er det merkbart flere (5,3 prosent) som er “ekstremt intolerante” overfor jøder enn blant resten av elevene (der tallet er 2,9 prosent).

Rett kur krever rett diagnose

Så langt er det ingen som vet noe særlig om hvordan dette forholder seg i Norge. Men at det finnes antisemittisme også blant norske muslimer, er klart. Det er forhåpentligvis ikke noe stort fenomen, og det er ingen grunn til å stemple vanlige norske muslimer som latente antisemitter. Vanlige norske muslimer skal ikke tas mer til inntekt for dette enn et vanlig passivt statskirkemedlem skal tas til inntekt for Vigrid og annet nazistisk grums.

Derimot det er viktig å være oppmerksom på problemet. For hvis Holocaustbenektelsen skal kartlegges, er det viktig at man holder tungen rett i munnen.

“Jeg vil derfor gjøre alt jeg kan som kunnskapsminister, i kampen mot nazismen” sier Øystein Djupedal til Dagsavisen. Det er selvfølgelig hyggelig. Men hvis man ser Holocaustbenektelsen som et nazistfenomen, har man stilt feil diagnose.

Og hvis man stiller feil diagnose, er sjansen for å finne en effektiv kur langt mindre.