Hva skjer med kvinnedominerte arbeidsplasser innen pleie og omsorg når flere menn ansettes? Hvordan opplever mennene disse arbeidsplassene? Hvorfor er det så få menn som velger å bli sykepleiere? Og hva motiverer de mennene som velger å bli sykepleiere?

Dette er noen av spørsmålene filosof og seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet Helge Svare stiller i boka Menn i pleie og omsorg – brødre i hvitt.

Her har han blant annet studert et sykehjem som ansatte flere mannlige pleiere over et år. I boka har han også intervjuet menn som har valgt å utdanne seg til sykepleier.

Oppdager omsorgsevne tilfeldig

”Jeg ville jobbe med mennesker, og ikke med ting. Det ble ganske meningsløst å stå der ved samlebåndet, følte jeg. Så da begynte jeg innen psykiatrien, og jobba som pleiemedhjelper i to år.”

Dette sier en mannlig pleier om hvorfor han valgte å bli sykepleier. Forskeren Helge Svare intervjuet han på sykehjemmet ”Solkollen” der han gjorde feltarbeid.

- For mange av de mannlige sykepleiestudentene jeg intervjuet var den viktigste motivasjonen for yrkesvalget en meningsfylt jobb: At de gjennom arbeidet kunne relatere seg til mennesker og at de kunne bruke seg selv, forteller Svare.

- Mange av mennene hadde mer eller mindre tilfeldig havnet i en situasjon i livet der de var blitt omsorgspersoner. Denne erfaringen ga dem en aha-opplevelse. De forteller at de opplevde dette som en oppdagelse av sin omsorgsevne.

- Og da tenker jeg: Hva er det med kulturen vår som gjør at menn bare tilfeldigvis kan oppleve det? spør han.

Bamsete karer

Svare tror menns mangel på omsorgserfaringer henger sammen med forestillinger knyttet til kjønnsroller, der omsorgsevne ofte blir knyttet til det kvinnelige og der omsorg har liten plass i det maskuline.

Han mener dette er sentralt for å forklare hvorfor det er så få menn i omsorgsyrker.

- Sykepleieyrket har tradisjonelt vært et kvinneyrke. Yrket har vært veldig kjønnet i den forstand at det har vært knyttet til kvinnelige egenskaper. Lenge var det bare kvinner som ble tatt opp på sykepleierutdanningene. Selv om menn nå kan bli sykepleiere, henger mange av disse forestillingene igjen, ifølge Svare.

Han forteller at så sent som i 1987 uttalte daværende leder i sykepleierforbundet at kvinner har ”naturgitte fordeler” i omsorgsyrker.

- Oppfatninger om kjønn er en sterk ideologi. Jeg tror mange sykepleiere fortsatt tenker at kvinner er best til å utføre yrket, sier Svare.

Han forteller også at han har fått utfordret egne fordommer om hva slags menn som blir sykepleiere.

- Da jeg kom til Høgskolen i Telemark for å intervjue mannlige sykepleierstudenter, ble jeg overrasket. Jeg møtte hovedsakelig menn i alderen mellom førti og femti, litt bamsete karer som tidligere hadde jobbet på bilverksted eller lager.

- Flere av dem hadde yrkesskader eller vært arbeidsledige og var nå tvunget til å reorientere seg. De fortalte at de ikke hadde sett seg selv i dette yrket da de var tjue.

Grenser for omsorg?

Stadig flere menn jobber innenfor pleie og omsorg. Svare mener at det henger sammen med en dyp, pågående endring i vår kultur.

- Menn er mer aktive fedre enn før og det gjør at vi tilegner oss erfaringer og kompetanse om omsorg. Dette er ikke bare kunnskapsendring, men en endring i hva vi tenker at menn kan gjøre uten å utfordre maskuliniteten. Den maskuline identiteten forandrer seg.

Men mennene som i utgangspunktet hadde valgt å utfordre kjønnsrollene gjennom å bli sykepleiere, nektet å utføre oppgaver de anså som for ”kvinnelige”.

- Jeg observerte at kjønn dukket opp i visse symbolladete handlinger som å stelle beboernes hår, eller legge sminke. Der gikk grensen for flere av mennene. Det at de ikke ville stelle håret, var en selvsagt ting som de ikke trengte å argumentere for.

- Det var bare noe man ikke kan gjøre som mann. Og de kvinnelige pleierne godtok dette, forteller Svare.

- Jeg tror dette handler om en frykt for å miste sin kjønnsidentitet helt. Både menn og kvinner som går utenfor den opptråkkede stien kjønnssystemet foreskriver risikerer å få sin kjønnsidentitet trukket i tvil.

Men dette er hele tiden i endring. For eksempel var en av de mannlige sykepleierne blitt enkemann tidlig og han hadde stelt håret på døtrene sine. Han kunne derfor også stelle hår på pasientene uten å oppleve å miste sin kjønnsidentitet.

- Her ser vi igjen at erfaringene redefinerer kjønnsidentiteten, konstaterer Svare.

Mennene utfordrer systemet

Forskning viser at menn som går inn i sykepleieryrket ofte opplever en fremmedgjorthet i møtet med kulturen på de kvinnedominerte arbeidsplassene.

De beskriver for eksempel kvinners samtalekultur som ”kakling”, en situasjon der alle snakker i munnen på hverandre, og der mennene ikke begriper hva som skjer og hvordan de skal komme til orde. Mennene reagerer også ofte på det Svare og andre forskere kaller husmorkulturen i yrket.

- Dette er en kultur preget av normer, status, ære, skam og frykt. Jeg oppfatter det som en streng kultur med en mild utside, men en hard innside. Overvåking står sentralt i denne kulturen. Kvinner følger med på hverandre, og vurderer hverandres innsats i henhold til standarden for gode husmødre, sier Svare.

Han viser også til en svensk studie fra et pleiehjem der det kom fram at pleierne, som for det meste var kvinner, var drevet av frykt for å bli betraktet som arbeidssky.

For eksempel kunne de ikke sette seg ned og snakke med beboerne, men måtte se ut som de vasket og ryddet hele tiden, det var disse synlige oppgavene som var ”jobbing”.

- Mennene på Solkollen opplevde sine kvinnelige kollegaer som veldig ryddeorienterte, og mente at de var overdrevet opptatt av orden, lister og systemer. For eksempel protesterte mennene på at morgenstellet av beboerne måtte gjøres etter rigide lister. Hvis en på gangen ikke ville stå opp, endret de på rekkefølgen.

- Denne endringen fikk mennene gjennomslag for. Men det var mye diskusjon om temaet, og det var også noe som kom opp igjen og igjen, forteller Svare.

Han opplevde at det var en forskjell på hvordan menn og kvinner prioriterte tiden. Mennene prioriterte tid sammen med beboerne framfor å rydde. De framsto dermed som mer omsorgsfulle, ifølge Svare. Han knytter dette også til husmorkulturen

- Å la sokkene ligge på gulvet sitter nok lenger inne for en tradisjonell kvinne med husmoridealene på plass.

- Kvinnene på Solkollen, på sin side, oppfattet mennene som rotete, men som mer åpne og med mer humor. De mente at mennene hadde tilført arbeidsfellesskapet denne åpenheten og humoren, sammenlignet med de stedene de hadde arbeidet før der det bare var kvinner.

- Noen av kvinnene hadde også lagt merke til diskusjonene om prioriteringen mellom rydding og omsorg, og framhevet at mennene var mer opptatt av pasientene, forteller Svare. En kvinnelig pleier ved Solkollen forklarte det slik:

”De er jo så snille med beboerne, og så hyggelige, altså… Så de skulle nok sikkert hatt en time på hver pasient, de for jeg hører jo de prater om gamle dager. Men jeg som har vært i pleien på sykehjem, jeg vet jo at sånn er ikke realiteten. Du kan være hyggelig, men du må reie opp senga mens du prater med fru Hansen og du må liksom gjøre masse annet, for hvis ikke så skjærer det seg.”

Kjønnsbalanse er bra

Men Svare legger vekt på at disse motsetningene mellom kjønnene ikke var veldig sterke, og at de dessuten endret seg i løpet av det året han fulgte pleierne på Solkollen.

- Det kunne virke som kjønn ble mindre viktig på slutten av året når kollegaene kjente hverandre bedre. I begynnelsen var alle nye og sykehjemmet var nytt. Det var da et sterkere spenningsforhold mellom kjønnene.

- Når man blir bedre kjent med hverandre, oppleves ikke kjønnsforskjellene som så store.

Han legger også vekt på at han studien viser at kjønnsbalanse bidrar til økt trivsel ved arbeidsplassen, og en avdelingsleder ved Solkollen uttrykker det slik:

”De har bidratt til at det blir løsere. Det er ikke så stivt her. Vi har rutiner, men ikke så rigide som der jeg kommer fra. De kan si at: ”Vi lar dem sove, så tar vi frokosten klokka ti istedenfor ni.” Innstillingen er at: ‘Det ordner seg!’ Og det har påvirket kvinnene til å slippe ned skuldrene.”

- Dette er viktige argumenter for å prøve å oppnå kjønnsbalanse ved arbeidsplassene, avslutter Svare.