I vinter-OL i Vancouver i 2010 ble en ung mann drept på trening i akebakken. Georgieren Nodar Kumaritashvili traff en stolpe i 144 kilometer i timen, og døde av det.

Menneske i liten kjelke i superfart ser farlig ut. Menneske på treplanker ned bratte fjellsider og svevende menneske med planker ser heller ikke trygt ut. Gevær håndtert under tidspress av slitne kropper, virker risikofylt.

Så hvor farlig er egentlig det de driver med? Vi spør en forsker: professor Roald Bahr, som er leder for Senter for idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole.

Han kan raskt friskmelde én av vinteridrettene:

– Det har visst aldri hendt at noen har skutt hverandre i skiskyting.

– Kunne vært unngått

Andre idretter har større risiko for skade.

– Aking og bob er friske grener. Utfordringen i Vancouver var at banen var utrolig rask. Det kom som en overraskelse under baneåpningen at en aker oppnådde rekordhastigheten 154 km i timen. Det var 10 km i timen fortere enn den gamle rekorden.

Før dødsulykken uttalte Roald Bahr til forskning.no at ”hvis jeg var ansvarlig for bob- eller akekonkurransene, ville jeg stått der med hjertet i halsen.”

Etter dødsfallet kommenterte Bahr:

– Dette er den første dødsulykken i vinterolympisk historie, mens det har vært to dødsfall i sommer-OL, en maratonløper i 1912 og en syklist i 1960. Og alt tyder på at den kunne vært unngått.

– Fysiske sikringstiltak er av de mest effektive ting som kan gjøres for å unngå alvorlige skader. En ake-/bobbane bør være sikret som på Tivoli; det bør være en enkel sak å sikre banen slik at det ikke er mulig å fly ut av banen selv om man mister kontrollen, sier Bahr.

Fart og akrobatikk

Idretter preget av fart og akrobatikk har høyere risiko enn utholdenhetsgrenene.

– Alpint, freestyle og snowboard har vesentlig høyere skaderisiko enn langrenn, hopp og kombinert, sier Bahr.

– Men skihopping ser jo fryktelig farlig ut?

– Hopping har høyere risiko enn langrenn, men vesentlig lavere risiko enn alpine grener.

–  Årsaken er at utforløperen har større hastighet enn hopperen når han faller. En hopper har fart på 90 km/timen på hoppkanten og der han lander er det flatt og fint. En utforkjører kan ha mer enn 140 km/t når han ramler, og som kjent er en utforbakke som regel langt fra slett, forklarer Bahr.

- Alpinutøvere får oftest kneskader og hodeskader som alvorlige hjernerystelser når de faller. Men det er nesten ingen grenser for hvor du kan skade deg når du tumler ned en bakke i stor fart.

Får ikke trent

Definisjonen på en alvorlig skade er en skade som hindrer deg i å trene eller utøve idretten din i en måned eller mer. En vanlig skade telles når du ikke får trent på minst en dag etterpå.

– Den beste måten å kategorisere skadene er regne tiden det tar å komme tilbake til idretten, forteller Bahr.

– Men det er samsvar mellom alvorlige skader slik vi definerer dem, og om skadene gir risiko for varige mén seinere i livet.

Mest skader av alle

Så hvilken idrett er egentlig farligst - definert her som den som gir mest alvorlige og langvarige skader hos toppidrettsutøverne?

– Ishockey er uten tvil den farligste av de lagidrettene vi driver mest med i Norge, slår Bahr fast.

Og han presiserer at det er kollisjonene i høy hastighet med andre spillere og med vantet, som forårsaker skadene i ishockey, ikke slåsskampene.

– Problemet med å sammenligne skader og risiko på tvers av idrettene, er at vi må finne studier gjort med like metoder og samme definisjoner. Det finnes ikke for alle idrettsgrener. Særlig er det vanskelig å sammenlikne individuelle grener og lagidretter, forklarer Bahr.

– Men for lagidrettere finnes det gode studier fra elitenivå i flere land, og alle er entydige. Ishockey gir om lag tre ganger så mange skader som fotball.

Jo fortere du går på skøyter, jo mer skader får du. Derfor gir kortbaneløp (short track) mer skader enn langdistansene.

– Her går de fire stykker tett på hverandre, og svingene er krappe. Problemet er ikke først og fremst fallskader, for løperne er godt polstret og kantene er foret med skumgummi. Men det man frykter mest er at løperne skal få kuttskader av hverandres skøyteegger.

Fotball versus alpint

Overraskende er det at fotball gir mer skader enn alpint.

– I de alpine grenene er det omtrent 0,3 skader per utøver per sesong. Men sammenligner vi på tvers av alle grener, gir fotball flere skader, forteller Bahr.

– I fotball er det omtrent to skader per eliteutøver per sesong, hvis man definerer en skade som en som gjør at utøveren ikke kan trent i minst en dag etterpå.

– Men når det først går galt i alpint, så skjer det i stor hastighet på en skøytebane av en fjellside, mens fotball har mer småsmeller. Derfor er andelen alvorlige skader høyere i alpint enn fotball. Likevel er risikoen for alvorlige skader noe høyere i fotball enn alpint, siden totalrisikoen er så mye høyere, sier Bahr.

I fotball dreier det seg om kne- og ankelskader, i tillegg til strekkskader på baksiden av låret (såkalt hamstringstrekk) og lyskestrekk. Men ifølge Bahr er det også plenty med hodeskader i fotball.

– Og tar du fremre korsbånd, kan det ta opptil et år før du er tilbake på fotballbanen. Du har også økt risiko for å få slitasjegikt senere i livet, forklarer Bahr.

Omfattende skaderegistrering

I Vancouver foregår for første gang skaderegistrering av utøverne på tvers av idrettsgrener og disipliner. Her er Senter for idrettsskadeforskning involvert.

– Vi har tidligere vært med i sommer-OL. I Athen i 2004 gjorde vi en studie av alle lagidrettene, etter initiativ fra en forskergruppe i FIFA. I 2008 i Beijing-OL ble dette fulgt opp, for første gang ble det gjort en fullstendig skaderegistrering i alle grener, også alle de individuelle idrettene.

Nå er turen kommet til vinter-OL. Bahr forklarer at omorganiseringen av anti-dopingarbeidet er en medvirkende årsak til at skader har fått økt fokus i IOC.

– Tidligere var IOC og den medisinske komiteen deres primært opptatt av antidopingsarbeidet. Men etter at WADA tok over det internasjonale ansvaret for doping, ga det IOC en mulighet til å satse mer på forebygging av skader og andre helseproblemer.

– Nå er kjemikerne og laboratoriefolket i stor grad erstattet med forskere og skadeeksperter, forteller Bahr.

Forskere ved Senter for idrettsskadeforskning på Idrettshøgskolen kommer snart ut med en studie som dokumenterer skader på tvers av alpine grener og nordiske grener. Den vil gi harde tall og fakta på vinteridrettsskader.

Sunnhet og skade

– Hvorfor er det så stort fokus på skader?

- Den ene grunnen er nok at idrettsidealene er tett knyttet til helse, sunnhet og velvære. Når det skjer en alvorlig skade, rokker det ved en grunnleggende forventning om idrett som en helsebringende aktivitet, mener Bahr.

– En annen årsak er at skader er bra TV. To lag kan spille flott fotball i 90 minutter, men det som havner på YouTube etterpå er gjerne en grisetakling eller en alvorlig skade.

Forskeren mener skader bør stå øverst på dagsordenen.

– Vi skal utvikle idrett som er minst mulig risiko for utøverne. Derfor bør trenere, utøvere, idrettsorganisasjonene og arrangørene være opptatt av skader, og er det også i økende grad. Det brukes for eksempel store ressurser på å forebygge skader blant alpinister, forskning som også vil komme fritidskjørere til gode i neste omgang.

Før 6 måneder, nå 6 dager

– Har du selv vært skadet?

– Ja, min første ordentlige idrettskade fikk jeg da jeg var 16 år. Jeg tråkka over i en pytt på en hullete, dårlig vedlikeholdt grusbane. Jeg ble sendt til sykehus, og fikk gips i seks uker. Det tok et halvt år før jeg var meg selv igjen som fotballspiller, sier Bahr.

Bahrs historie viser to ting: betydningen av forebygging og den idrettsmedisinske utviklingen.

– Idrettsmedisinen har kommet en lang vei siden jeg var seksten år. For 35 år siden tok det seks måneder å komme tilbake; med behandlingsopplegget vi bruker i dag ville det tatt seks dager.

– Dessuten kunne skaden jeg fikk den gang lett vært unngått, om vedlikeholdet hadde vært bedre. Dette ville aldri ha skjedd på en moderne kunstgressbane. Nå må vi sette like stort fokus på forebygging av skader, som behandlingen av dem.

– Hvilken vinteridrett er den tryggeste?

– Curling ser trygt ut! Men det går sikkert an å dette på isen og pådra seg hjernerystelse der også, avslutter Roald Bahr.

Mer informasjon:

Senter for idrettsskadeforsknings nettsider: Skadefri

Senter for idrettsskadeforskning: Artikkel om skaderegistrering i OL i Beijing 2008