Dogmer hindrer terapi

Ideologi og politikk har delvis hindret utviklingen av effektive behandlingsmetoder for menn som slår, viser en ny rapport.

Publisert
"(Foto: Colourbox.com)"
"(Foto: Colourbox.com)"

Hvert år utsettes flere kvinner for vold av partneren sin.

En fersk rapport fra Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisk stress belyser ulike behandlingsformer for menn som utøver vold mot partneren i Nord-Amerika.

- Feministisk ideologi og politikk har preget feltet i for stor grad. Det er viktig at behandlingen kommer på linje med øvrig psykoterapi, sier forsker Ingunn Rangul Askeland. 

I hovedsak har pionerene bak behandlingstilbudene tenkt at det er dominante menn som slår forsvarsløse kvinner, og hensynet til offeret har preget vår oppfatning av hva terapien skal være, mener hun.

- Denne feministiske tilnærmingen har preget terapien i de siste 30 årene.

Relativt nytt fenomen

Rapporten inngår i et større forskningsprosjekt i samarbeid med Alternativ til vold (ATV) som skal se på effekten av behandlingstilbudet som gis til voldelige menn ved ATV.

I Norge har det gjennom de siste årene vokst frem et behandlingstilbud for voldsutøvende menn.

- Vi trenger kunnskap om hva som er gjort på feltet tidligere før vi kan gjøre denne evalueringen, kan forsker Ingunn Rangul Askeland fortelle til forskning.no.

Sammen med psykolog og forsker Paul Niklas Johansson gir hun en oversikt over forskning på feltet, som i all hovedsak er nordamerikansk.

- Det var først på 1970-tallet at vold mot partneren ble betraktet som et alvorlig samfunnsproblem.

- Tidligere ble vold i hjemmet hovedsakelig ansett som en privatsak. Behandling spesifikt utviklet for utøvere av vold i nære relasjoner er derfor et relativt nytt fenomen.

De fleste i gruppeterapi

- Forskning viser at vold mot partnere utøves av både menn og kvinner. Og det finnes i dag behandlingstilbud for begge kjønn. Men foreløpig finnes det ingen studier av hvilken effekt behandlingen har for kvinner.

- Den viktigste og mest utbredte typen terapi for menn er gruppebehandling, forteller Askeland.

- En stor amerikansk undersøkelse viste nylig at 82 prosent av de rundt 2500 behandlingsprogram som finnes i USA, nesten utelukkende tilbyr gruppebehandling.

Fordelene med denne behandlingen er blant annet mindre isolering og skam, mulighet for rollespill samt feedback fra de andre i gruppa.

Færre i individuell terapi

Rapporten viser at det derimot tilbys lite individuell terapi.

- Dette er oppsiktsvekkende sett i lys av at mye annen psykoterapi foregår på individnivå.

Dessuten kan gruppeformatet være lite egnet for klienter som ofte har stort behov for selvhevdelse og sviktende motivasjon, noe som samtidig gjør det vanskelig for de andre å dra nytte av behandlingen, kan Askeland fortelle.

- Det foreligger heller ikke forskning som viser at gruppebehandling er mer effektiv enn individuell behandling.

- Hvorfor er det så lite av individuell behandling?

- Her handler nok mye om økonomi, samt at de fleste behandlinger bygger på ideen om at voldsutøvere trenger å lære andre måter å være sosiale på, i et fellesskap.

- Men individuell terapi har en mye større mulighet for å kunne yte spesifikk hjelp tilpasset den enkelte klient.

Parterapi er omdiskutert

Parterapi er ifølge Askeland fortsatt kontroversielt. Noen hevder at parterapi øker risikoen for vold. Terapeuten oppfordrer kvinnen til å åpent fortelle om sine opplevelser. Etterpå kan mannen ta igjen med vold mot hennes avsløringer.

- De fleste av de amerikanske delstatene har retningslinjer som forbyr parterapi etter en voldsdom. Det finnes derimot liten forskning som kan påvise at behandling i grupper med bare menn skulle ha en bedre effekt eller være sikrere.

- Det er likevel viktig å være klar over at parbehandling kun egner seg for noen par, alt etter hvor grov volden er.

Alkohol og vold

En fjerde behandlingsform er misbruksbehandling. Det er nemlig ofte påvist et høyt forbruk av narkotika og alkohol hos voldsutøvere.

- Studier har faktisk vist at over halvparten av overgriperne som deltar i behandling også har et problematisk forhold til alkohol, forteller Askeland.

- Tross sammenhengen mellom alkohol og vold, har disse fenomenene blitt behandlet som to separate problemer. Likevel finnes det noe forskning som viser at det har en effekt å se fenomenene i sammenheng.

Kan ikke overføres automatisk på norske forhold

Johansson og Askeland påpeker at den nord-amerikanske behandlingsforskningen ikke kan overføres direkte på norske forhold.

- Vi må ta høyde for at populasjonen som denne forskningslitteraturen beskriver, er forskjellig fra den nordiske. I USA har forskerne studert menn som er dømt til behandling av en domsstol.

- I Norden søker menn denne behandlingen stort sett frivillig, forteller Askeland som nå skal sette i gang et liknende forskningsprosjekt på menn som slår i Norge.

Terapi preget av dogmer?

- Feministisk ideologi og politikk har til nå preget feltet i for stor grad, sier Askeland som mener at vitenskapelige argumenter har kommet for mye i bakgrunnen.
 
- Jeg tenker likevel at denne utviklingen har vært viktig og helt nødvendig. Da vold ble satt på dagsorden på 70-tallet, var det total mangel på rettigheter, lovgivning og gode hjelpetiltak.

- Det var nødvendig å fokusere på den groveste volden for å få frem dette alvorlige samfunnsproblemet.

Ifølge Askeland har feltet vært preget av sterke følelser, noe som ikke er uvanlig i møte med farlig og ødeleggende vold.

- Jeg mener imidlertid at god terapi og hjelp for voldsutøvere bør utvikles etter hva forskningen faktisk viser. Det er viktig at behandlingen kommer på linje med øvrig psykoterapeutisk praksis, fortsetter Askeland.
  
Gamle dogmer har delvis hindret utviklingen av effektive behandlingsmetoder.

-Vi må bli kvitt disse dogmene, slik at vi fritt og uten forutsetninger kan undersøke hva som fungerer for hvem og hvordan, avslutter Askeland.

Referanse:

Askeland, Ingunn Rangul og Johansson, Paul Niklas. Behandlingsforskning – utøvere av vold mot partner. Oversikt over forskning på feltet. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, 2009.