Siden 1982 har andelen med vernepleierutdanning som jobber med psykisk utviklingshemmede økt bare med 2 prosent. Bruken av deltid er svært stor.
Siden 1982 har andelen med vernepleierutdanning som jobber med psykisk utviklingshemmede økt bare med 2 prosent. Bruken av deltid er svært stor.

1 av 10 av de som jobber med psykisk utviklings­hemmede har vernepleier-utdanning

Tallet har nesten stått helt stille siden begynnelsen av 1980-tallet, ifølge ny rapport.

Det er i dag store forventninger om at de som jobber i helse- og sosialsektoren skal ha høy kompetanse.

Men de som jobber med psykisk utviklingshemmede, henger ikke med på denne utviklingen. Det viser en rapport som ble lansert i går.

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemmede (NAKU) har kartlagt kompetanse og stillingsprosent i de kommunale helse- og omsorgstjenestene til personer med psykisk utviklingshemming. Dette har de gjort sammen med Fellesorganisasjonen (FO).

Resultatene er nedslående.

Økt med to prosent siden 1983

Nå er det 10,7 prosent vernepleiere i tjenestene.

Ansatte med fagbrev er den største gruppen i tjenesten og utgjør 38,6 prosent.

Karl Elling Ellingsen har ledet arbeidet med rapporten.
Karl Elling Ellingsen har ledet arbeidet med rapporten.

Rundt 33 prosent har ikke noe godkjent utdanning.

Karl Elling Ellingsen er professor ved NAKU og har ledet arbeidet med rapporten. Han er skuffet over at kompetansen ikke er høyere.

Det har blitt produsert en rekke utredninger og meldinger som har dokumentert at tjenesten mangler folk med fagkompetanse de siste tiårene, mener han.

Da vernepleierutdanningen ble etablert i 1961, var det fordi man innså at de som jobbet med denne personer med psykisk utviklingshemming manglet kompetanse.

I 1977 var andelen vernepleiere som var i tjenestene oppe på 7 prosent. I 1983 hadde det økt til 8,7 prosent.

Siden 1982 har andelen med vernepleierutdanning bare økt med 2 prosent.

Deler ut medisiner

Selv for å praktisere alternativ medisin kreves det i dag utdanning.

Men skal du jobbe med personer med psykisk utviklingshemming trenger du det ikke.

– Det er er krav om helsefaglig utdanning for å administrere og dele ut medisiner, men også her gjøres det unntak når du jobber med psykisk utviklingshemmede. Ufaglærte tar medisinkurs og gis dispensasjon for å kunne ta deler av dette ansvaret, sier Ellingsen.

I alle helse- og sosialfaglige praksiser som kan sammenliknes med de tjenestene som forskerne har undersøkt, kreves det i dag en profesjonsutdanning på bachelornivå., sier han.

– Innen en annet tjeneste som man kanskje kan sammenlikne med, barnevernet, er det nå snakk om å heve kravet til masternivå. Mye av det arbeidet som utføres i tjenestene til personer med psykisk utviklingshemming er minst like krevende, mener Ellingsen.

Staten har et ansvar

Staten har et ansvar for denne situasjonen, mener Ellingsen.

– De har fått rapport etter rapport, år etter år,. Når de ikke gjør noe må det enten skyldes at de ansvarlige ikke leser rapportene, at tjenestene ikke har prioritet, eller at de ikke skjønner hva det dreier seg om.

Han håper at rapporten deres kan bidra til mer innsikt.

Stor interesse for utdanningen

Ellingsen mener årsaken til den lave kompetansen mest av alt skyldes prioriteringer fra sentralt hold, i forhold til utdanningskapasiteten.

Det er også sånn at to av tre som utdanner seg om vernepleiere velger å jobbe innen andre velferdsyrker.

I tillegg er det mange vernepleiere som blir ledere av tjenestene de jobber i.

– De vil kanskje være lojale overfor lokale hensyn og komme i en dobbeltrolle i kommunen. De må kanskje velge mellom å holde budsjettet eller investere i gode vilkår og arbeidsordninger slik at de klarer å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, sier Ellingsen.

Søkertallene til vernepleierutdanningen er høye. Det er mange flere søkere enn studieplasser. Studieplassene kunne nok vært fylt opp både tre og fire ganger over hele landet, forteller han.

Lave stillingsbrøker

Nær 70 prosent av de som jobber med psykisk utviklingshemmede jobber deltid, slår rapporten fast.

Mest deltid er det blant de som ikke har en godkjent utdanning. Av disse jobber 66 prosent mindre enn 10 timer i uka.

Forskerne finner tydelige forskjeller mellom utdanningsnivå og hvor høy stillingsprosent folk har. Jo høyere utdanning, jo større stillingsprosent. Av de som er utdannet vernepleiere jobber 66 prosent heltid.

Som en sommerfugl

Jan Tøssebro, forskningsleder ved NTNU Samfunnsforskning, kjenner godt til problemstillingene rundt de som jobber psykisk utviklingshemmede gjennom mange års forskning.

Han mener at rapporten peker på to ting som er svært problematisk, både de mange ufaglærte og den høye andelen deltidsansatte.

– Det at du har et fagbrev, betyr ikke at du ikke er kompetent til å arbeide med personer med psykisk utviklingshemming. Men vi vet fra forskning at det er en tendens til at omsorgen til dem uten utdanning går inn i noen spor. Den blir ofte preget av rutiner og mister faglig refleksjon og skjønn i forhold til brukernes individuelle behov.

Mange pårørende er frustrerte over dette med den utbredte bruken av deltid i denne tjenesten. ifølge Tøssebro.

I disse koronatider er de spesielt oppgitt, mener han. Mange kommer innom brukerne hver dag og går videre til neste.

– Tjenesten er organisert som en sommerfugl som flyr fra blomst til blomst. Det er uheldig når det gjelder smitte, men naturligvis også for personlige relasjoner, sier han.

Økonomiske motiver

Det er i stor grad økonomiske motiv som ligger bak den store bruken av deltid, mener Ellingsen.

– Når mange personer går i små stillinger, er det lettere å få turnuser til å gå opp på billigst mulig måte. Når ansatte går i heltidsstillinger, er det noen begrensinger i arbeidsmiljøloven som tvinger arbeidsgiver til å ta hensyn som kan koste noe mer. Forskning viser at dette likevel er mer lønnsomt.

Han mener at både de ansatte og brukerne taper mye på at ansatte får for liten kontinuitet.

– Det vet ikke hva som skjedde i går eller i forrige uke. De kommer bare inn en kort tur og drar igjen.

Mange ansatte er avhengig av at arbeidsgiver gir dem ekstravakter. Flere har to eller flere deltidsstillinger for å klare seg. Dette er en situasjon hvor de er mer avhengig av arbeidsgiver, og må kanskje passe seg mer for hva de sier og gjør for å få de vaktene de er avhengig av.

– Det er mange ting som kan spille inn her som er vanskelig å få tak i. Men det er veldig uheldig. Personer med utviklingshemming trenger forutsigbarhet, sier Ellingsen.

Powered by Labrador CMS
Powered by Labrador CMS