Under tittelen «Kroppsøving: Hva om vi tok bort alt press på å være god i idrett?» presenteres en artikkel på forskning.no der det tas utgangspunkt i at «Fagfolk er uenige om hvordan læreplanen i kroppsøving skal tolkes».

Journalisten følger opp dette med å stille spørsmål om hva det egentlig betyr at elevene skal lære seg å «praktisere treningsmetoder for å forbedre ferdigheter i individuelle idretter, dans og alternative bevegelsesaktiviteter» - og videre om det er treningsmetoder de skal lære seg eller om det er det å forbedre ferdigheter de skal klare?

Jeg er den eneste navngitte fagpersonen i artikkelen som kan tas til inntekt for det siste synet, da det midtveis i artikkelen blir opplyst om at:

«Vinje tror det skjer i dag at lærere gir karakter delvis på grunnlag av hvor god eleven er i idrett, og han synes heller ikke at det er helt ulogisk ut i fra kompetansemålene i læreplanen.»

Enig med Rustad

Jeg passer imidlertid ikke som et eksempel denne tolkningen på kompetansemålet. Jeg er derimot enig med Morten C. Rustad i at det omtalte kompetansemålet er knyttet til det å lære seg å benytte treningsmetoder på en god måte – ikke å måle forbedring i ferdigheter. Dermed er en nyansering og forklaring påkrevet.

Journalisten baserer sammenskrivingen av mine vurderinger på svaret jeg ga på et spørsmålet «Tror du det skjer at elever i dag blir målt etter hvor gode de er i for eksempel fotball eller håndball?». Det jeg svarte i eposten var:

«Ja. På ungdomstrinnet er eksempelvis en del av ett kompetansemål at elevene skal kunne bruke ferdigheter i lagidretter. Da er det ikke direkte ulogisk at lærere også trekker inn ferdighetsnivået til elevene når de bedømmer grad av måloppnåelse i dette kompetansemålet. Selv om det også er mulig å argumentere for at dette målet må ses i sammenheng med elevens egne forutsetninger – og at et funksjonelt ferdighetsnivå, i sammenheng med veldig god innsats, derfor er tilstrekkelig for høy måloppnåelse.»

Kompetansemålet jeg omtaler her går ut på at elevene skal kunne «trene på og bruke ulike ferdigheter i utvalgte lagidretter, individuelle idretter og alternative bevegelsesaktiviteter». Når elevenes kompetanse knyttet til dette målet går inn i en samlet vurdering i forbindelse med karaktersetting, mener jeg det ikke er ulogisk å knytte det «å bruke ferdigheter» til ulik grad av måloppnåelse. Altså at motoriske og idrettslige ferdigheter kan brukes på både mindre gode, gode og svært gode måter – og at dette teller inn i vurderingen av den aktuelle kompetansen.

Lærere kan tolke dette annerledes

Samtidig er jeg heller ikke uenig med lærere som eventuelt sier at de tolker dette annerledes, og argumenterer for at «trene på og bruke» må ses i sammenheng. Og at det er måten man trener på – og at man faktisk får til å bruke ferdighetene (uavhengig av hvor gode de er) i en funksjonell setting – som er poenget.

Det er absolutt ikke ulogisk å tolke dette kompetansemålet dithen heller. Spesielt siden sluttkompetansen knyttet til motoriske og idrettslige ferdigheter i siste trinn på videregående skole er å «vise ferdigheter gjennom funksjonell deltakelse i aktivitet, trening og spill».

Nøyaktig den samme problemstillingen ligger til kompetansemålet der elevene skal «trene på og utøve danser». Skal graden av «god utøvelse» telle inn på karakteren i seg selv– eller kun det at man faktisk utøver dans gjennom å trene danser på en god måte?

I mine øyne er det altså mulig både å tolke flere kompetansemål ulikt, og intensjonen knyttet til om vurdering av fysiske/idrettslige prestasjoner er relevant, kan også tolkes ulikt. Og det er ikke gitt at jeg vil argumentere for at den nye læreplanen bør ha rangering av idrettslig prestasjonsevne innbakt i de nye kompetansemålene, til tross for at jeg ønsker at ballspill og andre idrettsaktiviteter fortsatt skal ha en sentral plass i faget.

En velkommen debatt

Mitt forsvar for ballspill og idrettsaktiviteter er primært basert på at jeg mener disse er gode aktivitetsvalg i jakten på utvikling av både fysisk-motoriske og relasjonelle ferdigheter. Ikke fordi en idrettslogikk, der rangering av idrettslig prestasjonsevne er sentral, skal sette premissene for kroppsøvingsfaget.

Om, og eventuelt i hvilken grad, motoriske og idrettslige ferdigheter bør telle inn på kompetansevurdering og karaktersetting i faget er en debatt som er svært velkommen.

Og konklusjonen bør være så tydelig at vi får en ny læreplan i 2020, der kompetansemålene er klare på hva de etterspør i så måte. Da fagplanen i kroppsøving kom med Kunnskapsløftet i 2006 het det om avgangselevene i videregående skole at de skulle «kunne mestre en individuell idrett og en lagidrett». Etter en større revidering i 2012 er det altså det å vise kunnskaper og ferdigheter gjennom funksjonell deltakelse i både aktivitet, trening og spill som nå er den tilsvarende sluttkompetansen.

Det bør etter min mening danne utgangspunktet for både hvor vi er og bør være i denne debatten.