Vi er fulle av brusk.

Brusk er ikke kjøtt og bein, men vev som støtter opp mange steder i kroppen. For eksempel er øret vårt en bruskplate dekket av hud. Brusk kan være myk, som i ørene, eller hard og glatt som porselen, som den vi har knærne. Og akkurat knebrusken er det mange som sliter med. Rundt 12 prosent av befolkningen vil få en bruskskade i kneet.

• Les også: Venta på operasjon – knesmertene forsvann

Det er ofte unge folk som får slike skader. De vrir kneet eller får et støt. Dermed får de slått bort litt av den glatte brusken i kneet. Det gjør vondt, og brusken gror ikke av seg selv. Slike skader kan sette ned førligheten og gi slitasjegikt. I verste fall må de skadede slutte i jobben eller omskolere seg til annet arbeid. Det er dyrt for samfunnet, og det finnes ingen god og effektiv behandling.

To hundre pasienter blir undersøkt

I disse dager har Ahus satt i gang et forskningsprosjekt på slike bruskskader i knær. Det har vært planlagt i mange år, og er det største bruskprosjektet i Norge noensinne.

Per-Henrik Randsborg er faglig prosjektleder. Han kommer fra London, der han var knekirurg. Han har vært i jobb på Ahus i bare seks dager da forskning.no møter han, men er i full sving med oppstarten av bruskprosjektet.

– Vi opererer slike kneskader i dag, men uten egentlig å vite hvilken kirurgisk metode som er best. Så det er det vi skal forsøke å finne ut av nå, hva som egentlig hjelper.

I løpet av syv år skal over to hundre pasienter innom forskningsprosjektet. Flere sykehus deltar.

– Det geniale med prosjektet er at vi skal undersøke flere forskjellige ting på mange steder, sier Randsborg.

Hva hjelper egentlig?

I en av studiene skal forskerne se på de minste skadene. De blir vanligvis behandlet med et kirurgisk inngrep, som blir etterfulgt av intensiv trening. Men er det operasjonen eller treningen som hjelper?

Fra juletider vil pasienter med slike kneskader bli lagt i narkose for kikkhullsoperasjon. Når de har sovnet inn, trekker kirurgene lodd om hvilken behandling de skal få. Halvparten får såkalt mikrofraktur. Det vil si at kirurgen borer små hull i den skadede brusken inn til beinet, slik at det siver ut celler fra beinmargen. Da danner det seg ny brusk. Kirurgen rensker også oppe inne i kneet, for der flyter det ofte rundt løse bruskbiter.

• Les også: Ikke alle korsbåndskadde trenger operasjon

Den andre gruppa får også en opprenskning i kneet, men ikke mikrofraktur. Så blir begge grupper satt i trening av fysioterapeuter.

– Hvis det ikke er noe forskjell på de to gruppene, er det ikke noe vits i å gjøre mikrofraktur, sier Randsborg.

Denne studien skal gå på sykehusene i Ålesund, Kristiansund, Bergen, Oslo, Drammen og på Ahus – og til sammen skal 114 pasienter inkluderes i studien. Randsborg og kollegaene hans vil følge dem opp i to år.

De store skadene

En annen studie er for pasienter med store skader. De som har slått bort 4-5 kvadratcentimeter brusk i kneet.

Over 50 pasienter får en brusktransplantasjon. Det vil si at kirurgene tar ut en liten strime brusk fra kneet. Det blir sendt til en lab på Rikshospitalet. Der blir brusken dyrket i noen uker, før den blir satt tilbake i kneet i en ny operasjon.

• Les også: Fraråder operasjon av barneknær

– Det er en avansert prosedyre. Målet er at bruskcellene som er dyrket fram, skal feste seg på skadestedet. Men det tar opptil et år før brusken har vokst tilbake.

Men også i denne studien er det en kontrollgruppe på like mange pasienter som får en opprenskning av kneet, men ikke implantasjon av bruskceller. Alle går gjennom knallhard opptrening, så undersøker forskerne om hvem det går best med.

– Hvis det viser seg at trening tre ganger i uka i noen måneder gjør pasientene like bra som når vi dyrker fram celler til 50 000 kroner, så gjør vi jo heller det, sier Randsborg.

Visjonære stamceller

Det har vært forsket på bruskpasienter tidligere.

Lars Engebretsen ved Oslo Universitetssykehus har gjennom flere år forsket på en annen måte å reparere kneskader. I stedet for å dyrke bruskceller til ny brusk, bruker han stamceller. I et intervju i 2010 sa professoren i ortopedi at hans metode ville bli standardbehandling innen få år, fordi stamcellene lagde bedre brusk.

I dag er Engebretsen med i det nye bruskprosjektet, som undersøker mer tradisjonell behandling for bruskskader. Hva skjedde med stamcellene?

– Fortsatt gir det bedre resultater med å dyrke bruskceller til ny brusk, enn stamceller, sier han til forskning.no i dag. – Derfor er det viktig å forske for å oppgradere den tradisjonelle behandlingen.

Men han mener fortsatt at stamcellene er mer visjonære enn bruskcellene, og forsker videre, mens han opererer kneskader i det nye bruskprosjektet.

Følger opp gamle skader

I andre studier, i Oslo og Bergen for 15-20 år siden ble knærne til flere hundre pasienter undersøkt. Noen av dem var operert for bruskskader, mens andre trente seg opp.

Forskerne vil koble opp pasientinformasjonen fra de gamle studiene mot proteseregisteret i Bergen, for å se hvor mange av dem som har fått nytt kne. Det betyr at de fikk slitasjegikt eller store plager. Pasientene vil også bli spurt om hvordan det går med kneet deres i dag.

– Det gir oss data om risiko for protese, noe vi ikke har i dag. Da kan vi angi med større sikkerhet hvor stor risiko en ung pasient med en ødelagt brusk har for å få et kunstig kne i fremtiden. Det er viktig for å sette prognoser, men også for å understreke viktigheten av å trene opp kneet igjen etter skaden.

Informasjon og bilder fra prosjektet vil havne i et nytt bruskregister. Og framover vil alle kirurger som gjør bruskkirurgi formidle informasjonen videre til det nye registeret. Det vil gi systematisk informasjon om hvilke behandlinger som virker og ikke.

Noen pasienter blir ikke friske

For det er noe rart med enkelte pasienter. Ingenting virker på dem, verken avansert kirurgi eller trening. For en femtedel av pasientene forblir kneet vondt og ødelagt.

– Vi tror det har med pasienten å gjøre, ikke operasjonen. At det er noen biologiske forskjeller som gjør at noen ikke har utbytte av kirurgi. Men vi vet ikke hva dette er, sier Randsborg.

Derfor blir det tatt blod- og bruskprøver av pasientene som blir med i prosjektet. Prøvene blir sendt til brusklabene ved Rikshospitalet og i Tromsø, som skal lete etter biologiske tegn på at pasienter ikke vil ha nytte av kirurgi.

– Noen blir kjempebra, selv om vi ikke opererer. Andre pasienter blir ikke bra, selv om vi gjør operasjoner vi selv er kjempefornøyd med. Det kan være at de ikke trener, men også at de har en annen type biologisk materiale.

– Målet på sikt er å få til å endre kroppene deres medisinsk, før operasjon, slik at også deres brusk kan få hjelp til å gro, sier Randsborg.

Artikkelen er oppdatert 21.5.19. Dette forskningsprosjektet har fått inn alle pasientene de har behov for, og tar derfor ikke inn nye henvendelser.