Atombombene som USA detonerte over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i august 1945 er en av de mest skremmende hendelsene i vår nære fortid. Over 200 000 mennesker døde under bombingen og innen utløpet av året. Så godt som alle som bodde innen en radius på 1,5 km fra senteret ble drept med en gang. 

De ble drept av trykkbølgene fra eksplosjonene, brannskader, fallende gjenstander og akutt stråleforgiftning.

Overlevende dødsdømt

Også mange av de overlevende i byene og områdene rundt, var dødsdømt på grunn av strålingsskadene. Verden fryktet en stor økning i antall kreftrammede og fødselsskader som følge av genmutasjoner hos de overlevende og barna deres.

Men de overlevende fikk forkortet sine liv med bare fem måneder i gjennomsnitt sammenlignet med andre. Svært få fikk misdannede barn, ifølge en ny artikkel i tidsskriftet Genetics.

– Sprik mellom frykt og faktiske funn

Artikkelen oppsummerer seksti års medisinsk forskning på de overlevende, og drøfter vår frykt for strålingsskader.

– Det er et stort gap mellom hva vi trodde skjedde, og hva forskerne faktisk fant av reelle konsekvenser, uttaler artikkelforfatteren Bertrand Jordan i en pressemelding. Han er molekylærbiolog ved Aix-Marceille Universitet i Frankrike.

Seniorrådgiver Øyvind Gjølme Selnæs ved Statens Stråleverns avdeling for sikkerhet, beredskap og miljø bekrefter at de genetiske effektene som mutasjoner og sykdom hos neste generasjon, forekom langt mindre enn hva man har antatt tidligere.

– Dette er et viktig funn som ble tidlig publisert, skriver han i en epost til forskning.no. 

– Dette er også noe som allerede er innarbeidet i dagens forvaltning og retningslinjer.

Selnæs mener at artikkelen ikke gir noe nytt som vi ikke allerede i dag har som grunnlag i strålevern og forvaltning nasjonalt og internasjonalt.

• Les også: Livgiver og dødbringer

Nesten 200 000 japanere studert

Omtrent halvparten av de overlevende deltok i studier etterpå, der målet var å spore strålingsskadene. Forskerne har også fulgt barna som ble født mellom 1946 og 1984, hvor minst én av foreldrene var overlevende.

Delstudier er publisert i over hundre vitenskapelige tidsskrifter. Men ifølge artikkelforfatteren Bertrand Jordan er disse studiene ukjent for folk flest. Han mener folk flest fortsatt har den oppfatningen at de overlevende fikk livstruende helseskader som kreft og at barna deres ble misdannet.

Kreftratene var høyere blant overleverne enn blant innbyggerne som var utenbys da bombene smalt. Likevel utviklet de fleste ikke kreft, ifølge artikkelen.

Fra 10 til 44 prosent høyere kreftrisiko

De som overlevde og var mest utsatt for stråling, fikk 44 prosent høyere risiko for alvorlig kreft enn de som ikke var i byen.

Kreften var skyld i at de fikk forkortet livet med 1,3 år i gjennomsnitt sammenlignet med kontrollgruppen, etter at forskerne hadde luket bort andre dødsårsaker.

Disse personene var blitt eksponert for tusen ganger høyere stråling enn den nåværende sikkerhetsgrensen.

De fleste fikk mer moderate strålingsdoser, og blant dem økte risikoen for å få kreft med ti prosent, ifølge artikkelen.

En norsk studie fra Statens strålevern blant samer fastslo i fjor at helseskader av stråling etter prøvesprengninger er vanskelig å fastslå. 

Yngre personer og kvinner mest utsatt

Risikoen økte avhengig av hvor nær personene hadde vært eksplosjonsstedet. I tillegg fant forskerne aldersforskjeller og kjønnsforskjeller. 

Yngre personer hadde større risiko gjennom livet, og kvinner hadde høyere kreftrisiko enn menn.

Ifølge artikkelen er det ennå ikke funnet økt helserisiko eller risiko for mutasjoner blant barna av de overlevende.

– Kan noe av årsaken til det skyldes at de overlevende hadde flere spontanaborter enn andre?

– Jeg kjenner ikke til at det er gjort noen funn av økt antall spontanaborter, opplyser Øyvind Gjølme Selnæs ved Statens Strålevern.

Men forskerne utelukker ikke at flere senskader vil komme for en dag etter hvert. Dette kan gjøres ved mer detaljerte analyser av barnas arvemateriale. Likevel mener forskerne de allerede nå kan konkludere med at den økte helseriskoen for barna er veldig liten.

Verdifullt for å regne ut grenseverdi

Det enorme datasettet har vært nyttig for å tallfeste risikoen for stråleskader fordi bombene utgjorde en enkeltstående strålingskilde.

Og fordi den relative eksponeringen for hver enkelt kunne regnes ut, ut fra avstanden fra detoneringsstedet.

Datagrunnlaget er spesielt viktig for å sette akseptable strålingsgrenser for atomkraftindustri-arbeidere, og befolkningen for øvrig.

Øyvind Gjølme Selnæs ved Statens Strålevern bekrefter at studier av de japanske atombombe-ofrene har gitt oss viktig kunnskap om strålingens biologiske virkninger.

– Resultatene har blitt jevnlig publisert og innarbeidet i faglige anbefalinger og modeller. Dette er en del av grunnlaget for forvaltning og strålevern i de fleste land, også her i Norge.

Men det er selvfølgelig for tidlig å si noe om genetiske effekter i tredje generasjon, og kommende generasjoner, tilføyer Selnæs.

• Les også: Tåler planter og dyr mer radioaktivitet enn mennesker?

– Kullfyring mer skadelig

Den franske forskeren bak den nye artikkelen mener resultatene viser et sprik mellom den offentlige oppfattelsen av langtidseffektene og de faktiske følgene, og viser til artikler om vanlige folks oppfatning av strålefaren. Han har en forklaring på dette: 

– Mennesker er alltid mer redd for nye farer enn for kjente farer. For eksempel har vi en tendens til å undervurdere farene med kullfyring, både for dem som utvinner kullet og faren med luftforurensning, sier Jordan i pressemeldingen.

– Stråling er mye lettere å oppdage enn mange kjemiske farer. Med en håndholdt geigerteller kan du oppdage små mengder med stråling som ikke utgjør noen helserisiko overhodet, påpeker han.

Bør ikke undervurdere kjernefysiske ulykker

Forskeren understreker at resultatene ikke bør brukes til å undervurdere kjernefysiske ulykker eller trusselen om en atomkrig.

Likevel mener Jordan at det er viktig å debattere dette temaet på et saklig grunnlag. Han oppfordrer alle til å se på forskningsdata, fremfor å overdrive farene.

– Når det gjelder artikler om folks oppfatning, er det alltid viktig å vite hvordan dette er undersøkt, og hvem som er referansegruppen. En studie om hvordan folk oppfatter risikoen i USA vil for eksempel ikke være gyldig for hvordan folk oppfatter den her i Norge, understreker Øyvind Gjølme Selnæs.

Referanse:

Bertrand R. Jordan: The Hiroshima/Nagasaki Survivor Studies: Discrepancies Between Results and General Perception. GENETICS 11.august, 2016. DOI: 10.1534/genetics.116.191759