Løp du gledestrålende til foreldrene dine og fortalte dem stolt og høylytt at nå hadde du fått mensen for første gang? Eller gledet du deg til å fortelle det til broren din? Mest sannsynlig ikke.
Det gjorde ikke unge kvinner på 1900-tallet heller. Så hva har egentlig forandret seg siden den gang?
– Norske kvinner er kanskje ikke så moderne og frigjorte i dag som det vi tror, sier forsker Camilla Mørk Røstvik.
I artikkelen «’Vi hadde ikke menstruasjon, vi hadde vondt i maven’. Norske menstruasjonsopplevelser fra 1900-tallet» undersøker hun hittil uoppdaget materiale hvor kvinner – og noen menn – beskriver sine erfaringer med menstruasjon i forrige århundre. Artikkelen publiseres i årets siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning.
Det er historier om skrekk og forvirring når den første blødningen oppdages, fordi jentene ofte visste lite om hva menstruasjon var. Og det handler om alt styret rundt å håndtere blødningene og redsel for å grise til klærne. Kanskje ikke så ulikt i dag?
Men det fortelles også om stolthet og glede rundt erkjennelsen av å gå fra å være jente til å bli kvinne.
– Hvis vi kjenner oss igjen i disse historiene må vi spørre oss selv om situasjonen for kvinner har blitt bedre eller verre. Forhåpentligvis kan disse personlige historiene hjelpe leseren til å reflektere rundt sin egen rolle i hemmelighetskremmeriet vi alle sliter litt med, sier Røstvik.
Gjemmes fortsatt bort
Materialet har hun funnet hos Norsk Folkemuseum, i Norsk etnologisk gransknings (NEG) spørreundersøkelse fra 1994. Her ble det for første gang spurt om opplevelser knyttet til mensen.
Fortellingene omhandler årene før, under og etter kommersielle sanitetsbind endret menstruasjonsopplevelsen for de fleste norske kvinner. Før de masseproduserte engangsbindene kom, måtte kvinner lage bindene selv av materiale de hadde til rådighet.
– Dette er ikke bare historie, det er også nåtid. Fortsatt finnes det kvinner som har så store smerter at de ikke kan jobbe. Eller kvinner som blør så mye at det er en stor utgift å kjøpe produktene de trenger, sier Røstvik.
– Fortsatt er det til en viss grad tabu å snakke om mensen og vi forsøker å gjemme det bort når vi har det, sier Røstvik.
For aldri har det vel vært lettere å håndtere mensen. Vi har stadig bedre bind og tamponger, lovnad om luktfrihet, piller mot smerter, hormoner for å slippe mensen helt.
Alt dette gjør at hverdagen omtrent er den samme denne uka. Og flere nylig utgitte bøker om jenters erfaringer med menstruasjon gjør at åpenheten rundt tema aldri har vært større. Hva kan vi da lære fra 1900-tallet?
– Kvinnene i undersøkelsen forteller om hvilken lettelse det var da engangsbind ble innført og de kunne slippe strikking og vasking av bind. De mener unge kvinner har det bedre nå, som slipper alt dette, sier Røstvik.
– Samtidig kan man spørre om vi, ved å muliggjøre at mensen blir mer usynlig gjennom nye produkter og medisiner, fjerner oss fra det mer naturlige forholdet kvinnene hadde til det før. Det var et strev, men like fullt en del av hverdagslivet, sier Røstvik.
Unikt materiale
Materialet Røstvik har hentet fram vekker interesse hos en av de få som har forsket på samme tema i Norge.
– Det er gjort veldig lite på menstruasjonshistorie i Norge og det er gjort enda mindre på erfaringer med menstruasjon, så det er veldig fint at disse historiene kommer fram, sier Anne Kveim Lie.
– Dette er helt nytt også i skandinavisk sammenheng.
Kveim Lie er lege og førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo. Hun har selv forsket på forståelsen og behandligen av menstruasjon innen medisin på 1800-tallet.
– I dag oppfatter vi menstruasjon som om vi vet hva det er. Disse beskrivelsene om alt fra strikkede bind til den veldig begrensede innformasjonsøverføringen gjør imidlertid at vi ser menstruasjonen med nye øyne, sier hun.
– Det er ikke bare å sette inn en tampong, ta på et bind, eller ha litt vond i magen. Det er også masse blod som må håndteres og det er ikke er en selvfølge å ha produkter som kan ta seg av alt blodet, sier hun.
Hun viser til at det nå finnes flere former for opprør i kunsten mot stillheten som omgir mensen.
– Samtidig øker tampongbruken og bindene som produseres er mer parfymerte og blåfarget enn før, noe som bidrar til å skjule mensen mer. Dette er jo et paradoks, sier Lie.
Kveim Lie synes det er fint at Røstvik får fram hvordan kvinner kunne føle mer stolhet rundt det å ha mensen.
– På 1920-tallet hendte det i litt mer velstående lag at de hadde en skikkelig feiring av menarke, den første menstruasjonen. Det er helt borte nå. Men det burde jo feires når du får menstruasjonen for første gang. I stedenfor er det kanskje noe du hvisker om til mamma, men fremdeles ikke sier så mye om til broren eller faren din, sier hun.
Usynlig visuelt tegn
Camilla Mørk Røstvik er for tiden postdoktor og Leverhulme Early Career Fellow ved St. Andrews University i Skottland.
Hun er utdannet kunsthistoriker og interesser seg derfor særlig for visuelle uttrykk. Det var dette som fikk henne til å forske på menstruasjon.
– Menstruasjon er et fantastisk eksempel på et visuelt tegn som alle vet finnes, men aldri ser. Det er det røde blodet, som er veldig dramatisk, sier hun.
– Samtidig er det slik at vi bruker så mye penger og energi på å gjemme blodet. Når var sist du så menstruasjon som ikke var din egen? Men for 50 prosent av verden er dette helt normalt, sier hun.
Røstvik er opptatt av hvilke følger dette tomrommet får visuelt.
– Hva tenker vi på når vi tenker på menstruasjon? Kanskje er det først og fremst på våre egne opplevelser, påpeker hun.
– Men de største visuelle tegnene i kulturen i tillegg til kunst, er reklame for innpakning og produkter, som forteller at det er noe som må skjules. Derfor er det viktig å ikke bare se på kunsten, men på alt som omhandler denne egentlig helt hverdagslige hendelsen.
Av den grunn har Røstvik sett nærmere på den kommersielle siden av menstruasjonshistorien. I Norge var det kun overklassen som, da masseproduksjonen startet, hadde råd til engangsbind importert fra USA, forteller hun. Men på 1960-tallet ble bindene mer tilgjengelig for alle.
– Plutselig skulle man kjøpe disse tingene som man før lagde selv. Det betydde å gå til butikken og snakke om det til en helt tilfeldig person i kassen. Det føltes nok enda mer tabu. Nå er det en vanlig ting alle gjør, sier hun. Likevel er mye ved det samme.
– Det er de samme merkene vi bruker i dag og vi forholder oss til menstruasjonen på samme måte. Vi kjøper ting som kan hjelpe oss, som vi så kaster, sier Røstvik.
Hun mener imidlertid å kunne se en bevegelse i handlingsmønstrene.
– Det er blitt mer moderne med vaskbare bind og menstruasjonskopper. Så det skjer kanskje en endring i hvordan vi ser på mensen, at den blir mer naturlig igjen, sier Røstvik.
– Ikke alle kvinner ønsker å betale så mye penger for produktene eller å kaste dem hele tiden, ut fra et miljøhensyn. Og for de som kan eller vil så er det en flott historisk presedens i materialet fra NEG som forteller at de er ikke de første som prøver å vaske blod av det hjemmelagde bindet.
Tabu i akademia?
Artikkelen til Røstvik diskuterer også hvordan menstruasjon har vært mye debattert politisk, men ikke like mye i akademia.
– Det er noe flaut med å forske på dette. Jeg er usikker på hvorfor. Kanskje er det bare rent menneskelig og handler om at det er noe intimt, sier hun.
– De som har forsket på menstruasjon skriver et par artikler, men bygger ikke karrieren sin på det. Flere kolleger som har holdt på med dette før sier at hvis du driver med menstruasjon, enten du er historiker eller sosiolog, så får du ikke jobb. Det er kanskje litt annerledes akkurat nå, fordi det er en slags trend i media.
Anne Kveim Lie mener det avhenger av hvilket fag man er innenfor.
– Jeg kunne godt gjort en karriere ved å skrive om dette. Og det finnes forskere, særlig antropologer, som har gjort det. Kanskje var det mer problematisk for 20 år siden. Men det er ofte politiske føringer rundt hva man skal forske på og noen felt er mer attraktive enn andre fordi det er mer forskningsmidler, sier hun.
– Det er dessuten litt avhengig av fagfelt. På statsvitenskap er det nok vanskeligere å skrive om menstruasjon enn i et fag hvor man skal se på menneskelige erfaringer, mener hun og legger til:
– Det synes heller ikke å være noe menn interesserer seg for, i likhet med andre kvinnetemaer. Så det handler nok også om å ikke ha lyst til å jobbe med et felt halvparten av kollegaene dine ikke er interessert i.
Men i undersøkelsen fra NEG var i hvert fall noen menn interessert i å svare. Det er unikt, mener Røstvik.
– Det er veldig få undersøkelser på dette hvor du har så mye data fra menn. De er mer positive enn kvinnene. De fokuserer lite på at det er ekkelt, men samtidig fikk de enda mindre informasjon enn kvinnene, noe som skapte forvirring rundt hva mensen var, sier hun.
Røstvik håper artikkelen får andre til å ville forske videre på materialet.
– Dette er tenkt som starten på en dialog om det typiske ved den norske menstruasjonshistorien. Jeg har bare skrapt i overflaten, det er mye mer å ta tak i for de som har mer forståelse for etnografisk materiale enn det jeg har, sier kunsthistorikeren.
Denne saken ble først publisert i Kilden kjønnsforskning.no.
