I debatten om klimaendringen og dens konsekvenser har havnivået blitt brukt som et synlig tegn på hva som holder på å skje.

Når det har kommet en stor stormflo i Oslo eller Bergen har dette umiddelbart blitt koblet til klimaendringer. Dramatiske videobilder av kalvende isbreer har også underbygget skremmende påstander om raskt stigende havnivå.

Det kan derfor være på sin plass å gi en nøktern beskrivelse av hvilke endringer i havnivået som er på gang og hvilke vi kan vente i framtiden.

Målinger av havnivået

Endringene i havnivået kan registreres med vannstandsmålere. Sjøkartverket har plassert 22 slike målere langs norskekysten. Noen av dem har vært i drift i mer enn hundre år. Disse registrerer den relative endringen i havnivået i forhold til faste merker på land.

Derfor kan ikke hevning og synking av selve land skilles fra virkningen av at havet øker i volum eller masse. Ved hjelp av satellitter er det mulig å måle absolutte endringer i havnivået og ikke bare relative endringer.

Fra satellitter som Topex/Poseidon har en bare korte måleserier på opptil 15 år. De tyder på at havnivået i gjennomsnitt stiger med omlag 3 millimeter per år for store havområdene nord og sør for ekvator som satellitten dekker.

Det er imidlertid store regionale avvik og ingen entydig trend. For å skille ut effekt av klimaendringer fra landhevninger etter istiden og andre tektoniske bevegelser i jorda, vil det kreve lange måleserier og en målenøyaktighet på grensen av det teknisk mulige.

Landhevning i Norge

Mange blir forbauset når de får høre at havnivået synker i Oslo.

På hundre år har landet hevet seg med ca. 40 centimeter, dvs. havnivået har sunket tilsvarende.

Synkende havnivå i Oslo henger sammen landhevningen etter siste istid. Da innlandsisen smeltet begynte landet å stige. For ca. 10 000 år siden sto havet ved Sognsvann ca. 180 meter over dagens nivå.

Målinger viser at dagens fall avtar gradvis utover Oslofjorden og vestover sørlandskysten. I Bergen har havnivået endret seg lite de siste hundre år. Nordover fra Stad synker havnivået, ved Narvik med 2,9 millimeter per år.

Nye målinger fra Ny-Ålesund på Svalbard viser at havnivået synker med hele 5 millimeter per år. Liknende forhold finner en i Sverige, Finland og deler av Canada hvor landet også ble presset ned under istiden. Nedpressingen av Skandinavia var størst omkring Bottenviken innerst i Østersjøen, hvor isdekket var mektigst. Der synker havnivået med hele 1 centimeter per år.

Havnivået stiger andre steder

Andre steder viser målinger en klar tendens til at det relative havnivået stiger. Langs østkysten av USA stiger havet med 2-4 millimeter per år. Det fører til at strender stadig blir vasket ut av stormer. Dette har pågått i over hundre år. Ved kysten i Mexicogolfen stiger havnivået med opptil 1 cm per år.

Det skyldes i stor grad at havbunnen presses ned av vekten av store sedimentmengder som føres ut i sjøen med elver. I Nederland og sørøst i England stiger havnivået med 1-2 millimeter i året på grunn av at landet synker.

Virkningen av klimaendringer

Bekymringene for stigende havnivå har sin bakgrunn i oppvarmingen av kloden som klimapanel (IPCC) forventer. Et varmere klima vil påvirke havnivået på to måter: Når havtemperaturen øker vil vannmassene utvide seg slik at havet får et større volum. Det vil føre til høyere havnivå.

For det andre kan oppvarmingen føre til at innlandsis i polområdene og høyfjellet smelter og at isbreer kalver hyppigere i sjøen. Det gjør at selve vannmassen i havet øker. Begge disse prosessene er skjer imidlertid svært langsomt.

Oppvarming av havet

Varmen brer seg nedover i havet ved turbulent diffusjon. I det øvre vannlaget, preget av vind og brytende bølger, er turbulensnivået relativt høyt. I dette laget vil en temperaturøkning i atmosfæren gjøre seg gjeldende i løpet av få måneder.

Oppvarming av de øverste 200 meter med 4 grader vil føre til at vannstanden øker bare med ca. 16 cm. I dypere vannlag, hvor turbulensnivået er mye lavere, vil det ta mye lenger tid før økningen av temperaturen i atmosfæren merkes.

En typisk tidsskala for å øke temperaturen i havet til bunns (middeldyp 4000 meter) med 4 grader ved ren turbulent diffusjon vil være 5000 år. Dersom det skjer vil havnivået stige med ca. 2,4 meter. Dannelse av kaldt bunnvann i polområdene, med tihørende sakte oppstigning av kaldt vann i sentrale havområder, vil forsinke denne prosessen.

Smelting og kalving av isbreer

Uttalelser i aviser og TV har skremt mange til å tro at havnivået kan stige både mye og raskt fordi isen i polområdene forsvinner.

Smelting av is som flyter i havet bidrar ikke til å endre havnivået. Smelting og kalving av innlandsisen vil derimot føre til høyere havnivå. Dersom all isen på Grønland og i Antarktis forsvinner vil det føre til at havet stiger med henholdsvis 6,5 og 73 meter.

Det store spørmålet er hvor fort det kan skje og om prosessen er akselerende. Reduksjonen av isen på Grønland beregnet fra nye målinger til å være omkring 240 kubikk-kilometer årlig. Det kan synes mye, men utgjør bare en årlig stigning i det globale havnivået på 0,6 millimeter.

For å oppveie landhevning i Oslo må ismassene minke minst 6 ganger raskere. Selv med så rask reduksjon vil det ta nesten 2000 år før all isen på Grønland er borte.

En liknende stor treghet er det også for istapet i Antarktis. Det er for øvrig et åpent spørsmål om isen i Antarktis i det hele tatt vil forsvinne. Dagens målinger viser intet signifikant tap av ismasse totalt. Over store deler av Antarktis vil det alltid være så kaldt at nedbøren kommer som snø og fører til økning av ismasse, mens kalving, som nå, fører til massetap.

I et framtidig varmere og fuktigere globalt klima kan dette føre til mer snø over Antarktis og dermed økt akkumulasjon av is. Ingen målbar stigning langs norskekysten

Foreløpig viser målinger fra norskekysten ingen tegn på at havnivået har begynt å stige på grunn av klimaendringer. I TV og aviser skapes ofte et uriktig inntrykk av at det er dette vi ser når sjøen tilfeldigvis går opp til bryggene i Bergen under en helt vanlig stormflo.

Med en langsiktig planlegging av nye bygg i strandsonen, sammen med sikring av gamle, vil det være en overkommelig oppgave å tilpasse seg de små stigningene i havnivået en kan forvente i Norge, selv om de aller verste prognoser skulle bli en realitet.

I andre områder i verden hvor landet synker, som for eksempel i Nederland og deler av England vil stigende havnivå få langt større konsekvenser.

Det gjelder i enda større grad i de tett befolkede områder ved utløpet av store elever i Bangladesh og Kina og på lavtliggende øyer i Stillehavet.