De mektige knølhvalene finnes i alle verdenshav, sangen deres har gjort dem kjent og flere har undret seg over hva lydene de lager betyr. Knølhvalene kan synge i timesvis og lydene varierer stort i tone, lengde og kombinasjoner.

– Sangen kan høres melankolsk ut på mange måter. Det er ofte de lange tonerekkefølgene som blir oppfattet som sang. De også har andre lyder som grynte – og pipelyder. Tonene varierer fra de helt, helt lyse til de veldig dype, sier professor i biologi og naturfotograf Audun Rikardsen.

Han jobber ved UiT – Norges arktiske universitet og forsker blant annet på knølhvalenes vandringer.

– Den vanligste teorien er at knølhvalene bruker sangen som kommunikasjon. Vi vet for eksempel at de kommuniserer når de spiser i gruppe, trolig for å samordne oppgavene til individene i gruppen. De lager ofte forskjellige typer lyder avhengig av om de er i hvilemodus, om de spiser eller er i flørtemodus. De bruker trolig også lyden til å kommunisere på lange avstander, de dype frekvensene når veldig langt gjennom vannet, forteller Rikardsen.

Den amerikanske psykologiprofessoren Eduardo Mercado III mener derimot at denne teorien kan være feil. I en ny vitenskapelig artikkel som er publisert i tidsskriftet Frontiers in Psychology argumenterer han for hvorfor knølhvalens sang kan være en form for «ekkolokasjon».

Les også:

Hjelp forskerne i hvaljakten

Skaper bilder gjennom lyd

Ekkolokalisering er en måte å orientere seg på som blant annet flaggermus og delfiner bruker. De sender ut lydbølger som reflekteres i form av ekko. De reflekterte lydene gjør at dyrene kan danne seg et indre bilde av omgivelsene. Det samme prinsippet brukes i forsvarets sonarer eller i fiskeres ekkolodd.

Eduardo Mercado mener at det er mye som taler for at også knølhvaler har lært seg å ekkolokalisere. Han tror at hvalene ikke primært synger for å kommunisere noe til andre, men for å selv få informasjon. Mercado har ikke selv gjort eksperimenter, men har gått igjennom tilgjengelig kunnskap.

– Jeg vil si at det sterkeste beviset er lydene de lager og hørselen deres. De har hauger av nerveceller i ørene, mange flere oss mennesker. Dette betyr at de trekker ut kjempeklare detaljer fra lydene de hører. Hvalene kan modifisere lydene på flere måter, noe som betyr at de har en nøyaktig kontroll over hva slags lyder de lager, skriver Mercado på e-post til Forskning.no.

Søker etter andre hvaler

Mercado tror at de store dyrene for eksempel kan bruke ekkolokasjonen for å søke etter andre hvaler på lang avstand.

– Flere av lydsekvensene har akustiske trekk som passer til å kunne oppdage store mål over lange distanser. Det fremstår som en stor tilfeldighet at de evner dette dersom de ikke driver med det. Syngende hvaler er ofte alene og beveger seg ikke så mye – noen ganger står de slik i flere timer.

– Det har blitt observert at syngende knølhvaler plutselig slutter å synge, og skynder seg av sted for å henge seg på andre hvaler som svømmer flere kilometer borte. Det er vanskelig å høre de andre hvalene om de selv synger av full hals. Det er derimot lettere om deres egne lyder lager ekkoer som forteller hvor de andre hvalene befinner seg.

Mercado tror også at hvalene kan ha nytte av sangen når de jakter etter mat, eller søker etter informasjon om havbunnen.

Men hvorfor så kompleks sang?

Delfiner bruker klikkelyder for å orientere seg, hvis knølhvalen også bruker ekkolokasjon, hvorfor lager den så komplekse sanger?

– Jeg gjetter at grunnen til at knølhvaler bruker mer komplekse lyder enn andre hvaler, er fordi de kan «se» mer ved å bruke en slik strategi. Når lyder reiser over store avstander i vannet kan de falme inn og ut, som en radio med dårlig signal. Det å bruke forskjellige lyder kan kanskje motvirke dette i noen grad. Strategien kan også redusere sjansen for at flere sangere forstyrrer hverandres ekkoer, sier Mercado.

I artikkelen skriver han at de ulike lydene kan brukes til forskjellige ting. De lyse lydene kan være for å få detaljer om nærmiljø mens de dype kan være beregnet på å strekke seg lenger. Knølhvalene er også kjent for å lage lyder som gjentas i mønstre. Mercado sammenligner dette med hvordan flaggermus også kan bruke lydmønstre.

«Dette antyder at signaler som går i mønstre kan være en fordel over enkle sekvenser når det kommer til å ekkolokalisere i komplekse forhold eller på lange distanser», skriver Mercado i artikkelen.

Mercado sier han ikke har ressurser til å teste om modellen stemmer, men han utfordrer andre forskere til å bevise eller motbevise hypotesen.

Les også:

Hør hvalunger snakke med moren sin

– Kan være en kombinasjon

Knølhvalen er det pattedyret som vandrer lengst i verden. De vandrer mellom spiseområder i tempererte eller arktiske strøk, og har parringsområder i tropiske farvann. Lydene virker å være noe forskjellige mellom disse områdene. De siste årene har store mengder knølhval også fulgt silda på dens vandring inn i fjordene i Troms om vinteren.

– De kommer helt inn til kysten her. Ofte har de vært så nært land at jeg har hørt dem på soverommet når jeg har lagt meg, der de ligger og puster og lager lyd i fjæra. En helt fantastisk opplevelse, sier Audun Rikardsen.

Han er godt kjent med hvordan knølhvalens sang høres ut.

– Når vi har hatt hvaler i fjordene utenfor Tromsø så har jeg satt en mikrofon ned i vannet, og de lager veldig mye lyd. Også kalvene gir lyd fra seg til moren virker det som. Det høres ut som de roper på hverandre og kommuniserer.

Han sier at man vet at det er mye sang under parringstiden, og da mest fra hannene. Dette tror man har å gjøre med at hannen forsøker å tiltrekke seg oppmerksomhet hos hunnene, men at det også er en viss konkurranse mellom hannene. Rikardsen sier likevel at det er sannsynlig at hvalene også kan bruke en form for ekkolokalisering i tillegg.

– Vi vet at det er veldig mange hvaler som bruker lyd til ekkolokalisering. Jeg tror ikke knølhvalens lyder er kun til det formålet, det foregår nok også i høyeste grad en kommunikasjon. Men at de i mange tilfeller også kan bruke lyden som et slags ekkolodd, det er svært sannsynlig.

– Vi har sett det blant annet når de spiser sild utenfor kysten. De tar fart og skyter opp gjennom overflaten for å fange silda, ofte rett ved siden av båter. Det kan ofte veldig mange båter i samme område, og jeg har mange ganger tenkt på hvorfor de enda ikke har støtt sammen med disse. Selv om båtene har motoren av, silda skygger sikten og det er mørkt, så har jeg ikke hørt at de har noen gang har truffet båter eller dykkere i slike situasjoner i våre farvann. Jeg er ingen ekspert på hvallyd, men det kan jo godt være at de kan «se» disse båtene gjennom sildestimen ved å sende ut lyd, avslutter Rikardsen.