Maneter klarer seg fint i mørkere vann fordi de ikke er avhengig av å se byttet sitt.
Maneter klarer seg fint i mørkere vann fordi de ikke er avhengig av å se byttet sitt.

Havet langs kysten har blitt mørkere. Det er dårlig nytt for fisk, sjøgress og tare

Samtidig har glassmaneter og kronemaneter inntatt mange norske fjorder i store mengder.

Langs norskekysten strømmer det havvann som er litt annerledes enn det som finnes lenger ut. Brakkvann fra Østersjøen forsyner havstrømmen med vann, og på ferden nordøstover kommer det mer ferskvann fra norske elver som renner ut i havet.

Men noe har skjedd med vannet i kyststrømmen vår. Det har rett og slett blitt mørkere.

I en ny rapport, skrevet på oppdrag fra Miljødirektoratet, har Niva-forskere oppsummert kunnskapen som finnes om formørkningen av den norske havstrømmen.

Det er oppsiktsvekkende lesning.

For når mindre lys trenger ned i havet, gjør det livet vanskelig for både plankton, tare, sjøgress og fisk. De er nemlig alle avhengige av lys for å skaffe seg næring.

Grums fra land

Prosjektlederen bak rapporten, Helene Frigstad, sier det er viktig at både forskere og myndigheter er klar over at vannet langs kysten blir mørkere. Hun forsker på økosystemer i havet ved Niva.

− Formørkning av kystvannet er kanskje en faktor som har vært litt oversett med tanke på å forstå de endringene vi ser i sjøen, sier hun.

Men hvorfor blir vannet mørkere?

Årsaken er rett og slett at det renner mer grums fra land ut i sjøen. Forskernes rapport viser at mengden løst organisk materiale som havner i havet, har økt de siste 30 årene.

Når sollys treffer disse partiklene, blir det absorbert istedenfor å trenge videre nedover i vannet.

Resultatet er altså at det blir mørkere under vann, spesielt nede på dypet.

Mer regn og flere trær

Klimaendringene er en av de viktigste forklaringene på hvorfor kystvannet blir mer grumsete, forteller Frigstad.

− Paradoksalt nok, så har også reduksjonen i sur nedbør i Sør-Norge de siste tiårene ført til at mer organisk materiale blir vasket ut av jordsmonnet, spesielt når vi får flere og mer intense nedbørsepisoder, sier Frigstad.

Og uavhengig av pH-en i jorda, fører mer regn og ekstremvær til at det havner mer jord og annet organisk materiale i elvene.

Høyere temperaturer og mer CO2 i atmosfæren gjør også at det vokser flere planter og mer skog på land, som også bidrar til grumset.

Menneskelig påvirkning

I tillegg påvirker vi mennesker havet langs kysten når vi bruker arealene på land på nye måter.

− Hvis du har en urskog og begynner å hogge i den eller begynner å pløye jord der du ikke pleide å gjøre det, så kan det føre til mer avrenning til elvene, sier Frigstad.

Og grumset fra elver og innsjøer renner til slutt ut i havet langs kysten.

Flom om våren kan resultere i store mengder partikler i kystvannet. Bildet viser kystvann etter en vårflom i Målselv i Troms.
Flom om våren kan resultere i store mengder partikler i kystvannet. Bildet viser kystvann etter en vårflom i Målselv i Troms.

Gammel målemetode

Men det er ikke bare de siste 30 årene havet har blitt mørkere. Målinger av sikten i vannet finnes fra helt tilbake til starten av 1900-tallet for Nordsjøen. De viser at formørkingen har pågått siden midten av forrige århundre.

Metoden for å måle hvor mørkt det er i havet, er nemlig den samme i dag som for over 100 år siden. Og den er overraskende enkel.

− Du tar en hvit skive på et tau og senker ned i vannet og drar den oppover og ser hvor langt opp den må for å bli synlig.

Niva-forsker Helene Frigstad bruker en hvit Secchi-skive festet til et tau for å måle hvor mørkt det er i vannet.
Niva-forsker Helene Frigstad bruker en hvit Secchi-skive festet til et tau for å måle hvor mørkt det er i vannet.

40 000 målinger

Dag Aksnes ved Universitetet i Bergen har også forsket på formørkningen av kystvannet. Arbeidet hans var utgangspunktet for den nye kunnskapsoppsummeringen.

UiB-forskeren har tidligere presisert at enkeltstående målinger med tau og den hvite skiven ikke kan brukes til å si noe om langtidsendringer.

Det kan nemlig være store korttidsvariasjoner, for eksempel fra årstid til årstid som overskygger endringene over tid, skriver Aksnes i en 2015-artikkel i UiB sitt populærvitenskapelige tidsskrift Naturen.

Så på samme måte som været på en enkelt dag ikke kan si noe om klimaendringer, kan ikke en måling av sikt i havet si noe om endringer som har skjedd tidligere.

Men mer enn 40 000 målinger i Østersjøen og Nordsjøen gjennom 100 år viser at havvannet har blitt mørkere, skriver Aksnes.

Masseoppblomstring av maneter

Noen steder har det mørke vannet ført til en oppblomstring av maneter.

Aksnes har forsket på en bestemt art: kronemaneter. Det var disse manetene som ga opphav til hypotesen om kystvannsformørkning, skriver UiB-forskeren i en e-post til forskning.no.

− Dette er en globalt forekommende manet, men som har vedvarende eksepsjonelle masseforekomster i enkelte norske fjorder, blant annet i Lurefjorden nord for Bergen, skriver han.

Niva-forskerne fant også flere studier som viser at en manet som er mer kjent for folk flest har hatt en masseoppblomstring i norske fjorder.

Glassmaneten har nemlig også fått gode kår i flere fjorder på Vestlandet.

Den rødlige kronemaneten lever til vanlig på dypt vann.
Den rødlige kronemaneten lever til vanlig på dypt vann.

Se eller føle

Så hvorfor blir det så mange maneter i mørkt vann?

Det handler om hvordan de får tak i maten sin. For mens fisk bruker øynene til å se etter mat, føler manetene seg frem, forteller Frigstad.

− Fisk er også avhengig av lys for å drive jakt. De jakter ved hjelp av synet. Når det blir mørkere i de vestlandske fjordene er det vanskeligere for dem å finne mat.

− Da kan maneter få et konkurransefortrinn. De bruker ikke øyne, men tentaklene sine til å kjenne seg frem til byttet. De kan jakte i mørket, sier Niva-forskeren .

Flere steder langs kysten har det også vært en nedgang i torskebestanden. Men Frigstad presiserer at grunnen til at det har blitt færre fisk, handler om mer enn lysforholdene.

Mindre lys påvirker også andre arter enn fisk.

Tare og plankton trenger sollys

På samme måte som på land finnes det nemlig liv i havet som er avhengig av fotosyntesen for å lage næring.

Tare, sjøgress og planteplankton bruker alle sollyset til å lage næring de kan bruke til å leve og vokse av.

I en av studiene i kunnskapsoppsummeringen fant forskere ut at våroppblomstringen av planteplankton nå skjer tre uker senere enn før i Nordsjøen.

Forklaringen er trolig at de får mindre sollys enn før.

Det samme kan gjelde for tare.

− Tareskogen langs kysten har blitt mindre. Men tareskogen blir også påvirket av andre ting, så vi kan ikke si at det er bare lysforholdene, sier Frigstad.

Uansett er mindre tareskog dårlig nyheter for fisk som bruker den som ynglested og alt annet liv som er avhengig av den.

Vil teste ut løsninger

Så hva kan gjøres? Er havet langs kysten vår dømt til å bli mørkere og mørkere?

For det første må vi ha mer kunnskap om hvordan økosystemene i havet blir påvirket av forandringene, mener Frigstad. I arbeidet med den nye rapporten fant Niva-forskerne mange pågående norske prosjekter hvor forskere jobber med nettopp dette.

Samtidig kan det også finnes konkrete løsninger på problemet.

Én vei å gå er at myndighetene regulerer hvordan områder i nærheten av vann og elver brukes.

Det går an å redusere utvaskingen fra disse områdene ut i elver og innsjøer, som tilslutt havner i havet, mener Frigstad.

− Det kan for eksempel være strengere regulering på når det er lov til å pløye eller bevaring av våtmarksområder, foreslår hun.

Også i skog og urbane områder som ligger nær vann og elver, kan det finnes løsninger som bremser avrenningen.

Derfor er forskerne ved Niva i gang med å utforme forskningsprosjekter hvor de kan teste ut om ulike tiltak kan gjøre den norske kyststrømmen lysere igjen.

Referanser:

Helene Frigstad med flere: Endring i lysforholdene i norske kystvann, Rapport av NIVA i oppdrag fra Miljødirektoratet.

A. Deininger med flere: Organic nitrogen steadily increasing in Norwegian rivers draining to the Skagerrak coast. Scientific Reports 2020. https://doi.org/10.1038/s41598-020-75532-5

Powered by Labrador CMS