Graffiti er ikke et nytt fenomen.

Folk har lagt igjen spor i form av innriss og maling i uminnelige tider. Graffitien har endret form. Men kanskje er grunnen til at vi tagger noe av den samme nå som for 1.000 år siden?

Det middelalderens mennesker har ristet inn i vegger og overflater kan fortelle oss noe om hvem de var. Hva tenkte og følte de – og hva hadde de på hjertet?

Kirkelig og ikke-kirkelig graffiti

Runolog Karen Langsholt Holmqvist har i arbeidet med sin doktorgrad forsket på selvoppfattelse i middelalderen - med eldgammel graffiti som utgangspunkt.

Holmqvist, som nå jobber som rådgiver i Riksantikvarens kulturminneavdeling, har undersøkt runeskrift i flere middelalderkirker. Blant annet stavkirkene Hopperstad, Borgund og Gol – sistnevnte står på Norsk Folkemuseum i Oslo.

– I kirkene knytter folk seg ofte til stedet ved å skrive navnet sitt eller bønner for seg selv eller andre. De uttrykker hengivenhet, sier Holmqvist til forskning.no.

Ellers har hun sett på graffiti utenfor kirkesammenheng både i Norge og Skottland.

Lokale historier og myter

Det ene eksempelet på landskapsgraffiti fant hun i en såkalt helgenhule. Den ligger i Skottland. Den andre er et gravkammer fra steinalderen på Orknøyene utenfor Skottlands kyst. Den tredje er en bergvegg i en ås over Stjørdal i Trøndelag.

I gravkammeret på Orknøyene har mennesker brutt seg inn og fylt veggene med graffiti. I helgenhulen har trolig nordmenn vært innom og satt sine spor. Bergveggen i Stjørdal kan i gammel tid ha vært et landemerke. For eksempel et skille mellom to gårder.

I ikke-kirkelig kontekst handler det gjerne om myter knyttet til stedet. Det kan være fortellinger om skatter som er gjemt under en stein eller inne i hula. Lokale myter, rett og slett.

– Går du en tur i skogen med en eldre person som er kjent akkurat der, får du slike fortellinger i dag også, poengterer Holmqvist.

Fellesskap og konkurranse

Graffitien varierer mellom ulike steder. I kirkene er graffitien gjerne mer personlig enn landskapsgraffiti.

– Selv om de ligner på hverandre, viser de at individene som rister knytter seg opp mot kirka og vil være en del av det religiøse fellesskapet.

I gravkammeret Maeshowe har det dreid seg om andre ting.

– Der ser vi innskrifter hvor risterne på ulike måter kappes om å lage den mest imponerende innskriften, forklarer hun.

En har for eksempel ristet runer så høyt som overhodet mulig opp på veggen. Kanskje måtte han stå på noens skuldre for å få det til? Tilfeldig plassert er det i alle fall ikke.

Og så har noen brukt kryptiske runer: Rett og slett laget sitt eget runesystem, forklarer hun.

Å ta med sprayboksen i kirka ville nok ikke blitt særlig populært i 2021. Men var det ulovlig å sette sine spor i eksempelvis Gol stavkirke for noen hundre år tilbake?

– Vi har ingenting som tilsier at det var ulovlig, konstaterer forskeren. Det ser også ut til at noen prester har gjort det.

Dovegg-graffiti

Som student i Trondheim undersøkte også Holmqvist campus. Inne på toalettene fantes dovegg-graffiti, og også denne har fått en liten plass i Holmqvists avhandling.

Også de som lager ikke-kirkelig graffiti på 2000-tallet, knytter seg sterkt til stedet, sier hun.

– Det var laget fortellinger om en liten dør som var litt rart plassert på ett av toalettene. Det var laget historier om hvor den kunne lede hen. Og hvis du spylte deg ned i do, ville du havne i Magidepartementet i Harry Potter-filmene. Da ser man tydelig at man knytter stedet til moderne historier som lever i samtida.

Turister vil legge igjen spor

Fra nyere tid har vi også turistgraffitien. Det finnes eksempler i alt fra Eidsborg stavkirke til Nidarosdomen og Akropolis i Athen.

Det kan sammenlignes litt med kirkegraffitien i middelalderen ved at folk knytter seg til stedet, mener Holmqvist.

– De kommer til et sted som de syns er veldig flott, og har lyst til å legge igjen et bevis på at de var der.

I middelalderen hadde nok folk en litt sterkere religiøs motivasjon ved å legge igjen navnet sitt i en kirke, legger hun til.

– Men den indre motivasjonen til å gjøre det kan være litt den samme - enten det er religion eller fascinasjon over middelalderkultur.

Hva skrev folk på vertshus-veggene etter noen øl?

Ved å se på slik graffiti kan vi lære en del om hva folk tenkte, følte og var opptatt av i middelalderen, mener Holmqvist. Likevel – det vi har igjen er bare en liten del. Og det som gjenstår, er nok ikke representativt for alt som en gang fantes.

Holmqvist tror man kunne funnet mye interessant i bygninger i byene som ikke er bevart.

– I vertshusene i byene kunne det være interessant å vite hva folk skrev. De er ikke bevart, så vi får ikke hele bildet av hva folk var opptatt av.

Mye vet vi fra gamle sagaer. Men de var skrevet i klostre av svært skrivekyndige mennesker. Runene var skrevet av et bredere snitt av befolkningen.

– Innskriftene man finner særlig i kirkene reflekterer at samfunnet var mye mer religiøst.

Noen mer finurlige enn andre

Noen innskrifter er lettere å tolke enn andre, har forskeren fått oppdage. Iblant dukker det opp en som er skikkelig kryptisk, litt mystisk eller som kan tolkes på ulike måter.

«Skynd deg ikke» står det med små runer over kordøra i Gol stavkirke. Tolk det som du vil.

Glemmer vi iblant hvor poetiske eller intellektuelle mennesker i middelalderen var?

Holmqvist tror forklaringen er en miks av ulike ting.

– Det er noen som er veldig skriftkyndige og intellektuelle som leker med ulike uttrykksformer og tvetydighet. Og så er det andre som ikke er så skriftkyndige som skriver med flere feil, forklarer hun.

Og selv om noen av innskriftene sikkert var ment for å være mystiske, er det i andre tilfeller tapt kontekst som gjør dem umulige å tolke i 2021.

Folk var ikke så annerledes fra oss selv om vi går mange hundre år tilbake i tid, tenker Holmqvist om funnene. Men samfunnet har nok forandret seg litt. Det er tydelig at vi er mer frigjort fra religiøse normer i dag.

– Innskriftene viser likevel at mennesker er likere enn man kunne se for seg.

Kunne være vulgære

På samme måte som moderne dovegg-graffiti og ulovlig gate-graffiti kunne fortidens graffiti være ganske vulgær.

Forskning.no skrev om antikk graffiti i 2019.

Mye av den antikke graffitien finner vi i byen Pompeii.

I Pompeii finnes penis-tegninger og skittkasting.

«Chie, jeg håper dine hemoroider gnir sammen så mye at de gjør mye mer vondt enn noensinne tidligere!», er ett av mange eksempler.

– Når det kommer til de skriftlige skribleriene er det alt fra den sedvanlige «NN var her», til kjærlighetserklæringer, politiske agitasjon og markedsføring av produkter, sa historiker Jon Iddeng ved Universitetet i Sørøst-Norge i artikkelen.

Han trodde det hele handlet om et behov for å bli sett og hørt.

– Folk er folk. Da som nå. De hadde vel samme behovet for å uttrykke seg som oss, men verken med Facebook eller Twitter, sa Iddeng.

Referanse:

Holmqvist, Karen Langsholt. (2021). Carving the Self: Portrayals of the Self in Medieval Textual Graffiti from Norway and Connected Territories. Doktorgradsavhandling, Norsk institutt for kulturminneforskning og Universitetet i Oslo.