Fem eller seks ganger har livet på planeten vår kollapset.

Utryddelsen av dinosaurene for 65 millioner år siden er mest kjent. Den største masseutryddelsen fant likevel sted for 252 millioner år siden.

På Svalbard har forskere fra Universitetet i Oslo (UiO) de siste årene undersøkt noe som den gangen var grunt hav og litt dypere havbunn. Slik vet de mer om årsaken – da 80 til 90 prosent av livet i havet forsvant.

På landjorda ble samtidig 75 prosent av livet borte.

For 252 millioner år siden dannet alle kontinentene sammen det store superkontinentet Pangea. Dyrelivet på land besto blant annet av firbente reptiler, amfibiedyr og noen arter som senere utviklet seg til å bli pattedyr. Svalbard lå i den nordlige ytterkanten av Pangea.

De sibirske trappene

Den dramatiske hendelsen er blitt forklart med alt fra en stor meteoritt, til global oppvarming eller kanskje enorme metanutslipp fra havbunnen.

Både norske og internasjonale forskere er nå blitt ganske sikre på at årsaken til massedøden for 252 millioner år siden, var enorme vulkanutbrudd under dannelsen av det som kalles De sibirske trappene.

Men hvorfor fikk en vulkanhendelse i Sibir så store konsekvenser for livet i havet?

Katastrofen bygde seg opp

I en studie der UiO-forskerne samarbeidet med russiske forskere, fant de at det aktuelle vulkanområdet i Sibir er vesentlig større enn tidligere antatt.

I klar kontrast til hva som antakelig hendte da dinosaurene ble utryddet av en enorm meteoritt som traff jorda, så lå det en kjede av hendelser bak masseutryddelsen for 252 millioner år siden.

Katastrofen bygde seg sakte opp.

De sibirske trappene ble dannet av enorme mengder med lava som støtvis rant ut fra jordas mantel. Veldig mye gasser ble frigitt til atmosfæren.

• Du kan lese mer i denne forskning.no-artikkelen fra UiO: Ny bit er lagt i puslespillet om Den store døden

Havet tømmes for oksygen

I den siste studien som nettopp er blitt publisert i tidsskriftet Nature Geoscience så har norske forskere samarbeidet med blant andre Martin Schobben fra Museum für Naturkunde i Berlin. Geologiske undersøkelser gjort to steder på Svalbard er med på å underbygge forskernes konklusjon.

Forskerne ser nå hvordan grunnstoffet fosfor kan ha spilt en avgjørende rolle.

Grunnstoffet fosfor er en viktig del av gjødsel, det får planter til å vokse. I dag vet vi at gjødsling med fosfor på land også kan renne ut i havet og bidra til algeoppblomstring.

Alger i havet kan være alt fra planteplankton til tang og tare. Men blir det for mye slike alger som dør i havet og må brytes ned, så tømmes vannet for oksygen. Livet i havet får ikke «puste». I tillegg fører forråtnelsen til at det blir dannet mye dødelig hydrogensulfid («prompegass»).

Slik utviklet katastrofen seg sakte men sikkert, etter hvert som havet ble tilført mer fosfor.

Det er kort forklart dette forskerne ved UiO mener at hendte. Det ser de gjennom prøvene de har tatt på Svalbard.

– Denne nye studien vår viser hvordan omfattende vulkanisme kan få dramatiske konsekvenser med effekter ikke bare på land, men også i havet, sier Henrik Svensen som er forsker ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) på Universitetet i Oslo.

Vulkanismen ødela havet

Forskningen på Svalbard viser også at katastrofen i havet antakelig inntraff da en kjemisk-fysisk terskel ble overskredet. Mengden med fosfor ble på et tidspunkt for stor.

– Hvordan all denne fosforen nådde havet, er vi ikke sikre på. Men hypotesen vår om at fosfor spilte en viktig rolle, baserer seg blant annet på at de vulkanske bergartene i Sibir inneholder enormt mye fosfor, forklarer Svensen.

– Denne fosforen kan ha blitt brakt ut i havet gjennom vulkanismen. All lavaen dannet i tillegg et høyland på flere tusen meter. Erosjonen av dette nye høylandet kan også ha ført mye fosfor ut i havet.

– Vi har ikke sikre bevis på hvor mye fosfor som endte i havet til et hvert tidspunkt av utryddelsen, men vi regner dette som en sannsynlig modell, sier Svensen.

Overlevde livet i dyphavet?

Massedøden av arter begynte i grunne havområder. Etter hvert spredte den seg dypere ut i havet. Det ser forskerne siden de på dagens Svalbard har undersøkt både det som var grunt hav og det som var litt dypere hav for 252 millioner år siden.

Forskerne spekulerer på om arter med tilhold langt ute i dyphavet klarte seg bedre enn arter som holdt til i grunnere farvann.

Nede i borehullene på Svalbard fant forskerne også vulkanske askelag som kanskje stammer fra Sibir – og dermed støtter hypotesen.

Også i dag tilføres havet fosfor gjennom gjødsling av jord på land. Denne forskningen viser oss hva som kanskje kan skje dersom tilførselen av fosfor til havet blir for stor og overskrider en kjemisk-fysisk terskel.

• I denne artikkelen fra forskning.no-eier NIBIO finner du forslag om hvordan vi kan bruke mindre fosfor i norsk landbruk: Husdyrgjødsel kan dekke hele behovet for fosfor

Kilder:

«Mass extinctions – Lessons from the past», artikkel på nettsidene til Institutt for geofag på UiO. Artikkelen.

«Mekanismene bak massedød kartlagt», artikkel hos geoforskning.no. Artikkelen.

Lars Eivind Augland m. fl: «The main pulse of the Siberian traps expanded in size and composition». Nature Scientific reports, 2019.

Martin Schobben m. Fl: «A nutrient control on marine anoxia during the end-Permian mass extinction», Nature Geoscience, 17. august 2020.

Les også

Forskere har oppdaget nok en masseutryddelse