– Behovet for flere elektriske biler øker, og det samme gjelder for mange av våre hjelpemidler som bærbar PC, smarttelefon, TV og så videre. Vi vil derfor ha behov for nytt materiale. Det er ikke nok å resirkulere, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Kamzara / Shutterstock / NTB scanpix)
– Behovet for flere elektriske biler øker, og det samme gjelder for mange av våre hjelpemidler som bærbar PC, smarttelefon, TV og så videre. Vi vil derfor ha behov for nytt materiale. Det er ikke nok å resirkulere, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Kamzara / Shutterstock / NTB scanpix)

Norge kan bli viktig i fremtidens jakt på mineraler og metaller

KRONIKK: Europa importerer mesteparten av de råvarene som brukes til å lage høyteknologiske varer. Det må endre seg.

Published

I sin tale under fredsprisseremonien i Oslo rådhus før jul sa Dr Denis Mukwege at behovet for kobolt og andre ettertraktede metaller er en av årsakene til at det er vold og ufred i Kongo. Det er sant og dessverre ikke enestående. Kobolt har blitt et viktig mineral i fremstillingen av batterier til datamaskiner, smarttelefoner og biler, og jakten på kobolt og andre etterspurte mineraler og metaller kan få fram de grådigste sidene ved menneskene. I tillegg benyttes gjerne helse- og miljøfarlige metoder for å framstille produktene.

Det er derfor positivt at Stortinget nå vil diskutere hvilke utfordringer og muligheter som ligger i produksjon og forbruk av grunnstoffer med begrenset tilgang og som er av strategisk viktighet for vårt moderne samfunn.

Vi mener at Norge kan bidra til en bærekraftig utvikling av mineralindustrien.

Etterspørselen øker, det er ikke nok å resirkulere

Den viktigste bruk av kobolt innen «ny» teknologi er som elektrode i litiumionebatterier. Metallet brukes også som katalysator for å danne diesel fra biomasse. Det er forventet stor etterspørsel etter kobolt for begge disse tilfellene ettersom «grønn» teknologi er i vekst. Den største bruken av kobolt i dag er imidlertid som legeringsmateriale i stål. Men det er ikke bare kobolt som vil være ettertraktet i fremtiden.

I en studie over hvilke metaller som vil være blant de mest etterspurte fremover, publisert av det anerkjente tyske instituttet Fraunhofer i 2016, går det fram at tilgangen til en rekke metaller vil være kritisk. Litium, dysprosium og terbium, rhenium, neodym og praseodym, tantal og scandium står foran kobolt på den lista. En studie utført for den svenske regjering i 2017 føyer til antimon, vismut, fosfor og magnesium, samt enda noen flere metaller og mineraler.

Det er alltid vanskelig å anslå framtidige behov for ulike grunnstoffer, og det er naturlig nok avhengig av de forutsetninger som legges inn. I disse prognosene har det vært dagens og framtidig teknologi som har vært utgangspunktet. Det som uansett er sikkert er at behovet for mer energieffektivitet og mindre utslipp av CO2 vil øke.

Behovet for flere elektriske biler øker, og det samme gjelder for mange av våre hjelpemidler som bærbar PC, smarttelefon, TV og så videre. Vi vil derfor ha behov for nytt materiale. Det er ikke nok å resirkulere! Et fellestrekk ved alle de nevnte grunnstoffene er at de må framstilles gjennom våtkjemiske prosesser, en teknologi som vi fremdeles har kompetanse på i Norge. Slik kompetanse må imidlertid utvikles. Derfor har UiO, NTNU og SINTEF etablert et nytt senter for dette, og sammen med norsk prosessindustri har vi planer om å posisjonere oss på feltet.

Vi trenger trygg tilgang til disse ressursene

Europa importerer mesteparten av de råvarene som brukes innen produksjon av høyteknologiske varer. Tysk bilproduksjon er for eksempel avhengig av neodym-magneter. Da Kina sa de ville stoppe eksport av neodym og andre sjeldne jordartsmetaller gikk prisen på disse til himmels.

Da startet en storstilt leting etter slike råstoffer, og over 700 forekomster ble lokalisert. Kun 20 av disse regnes i dag som drivverdige. Prisen er nå kommet ned til nesten det den var før Kinas moratorium, men det ga industrien beskjed om at også leveringssikkerhet er viktig, ikke bare pris. I dag er industrien villig til å betale for leveringssikkerhet, og det er skapt forståelse for at også miljømessig forsvarlig utvinning og drift er gode salgsargumenter. Det samme gjelder transparens, som er viktig for å unngå korrupsjon. Norge er derfor et attraktivt land å handle med.

Staten bør satse

Norge har også naturgitte fortrinn ved betydelige forekomster av ettertraktede metaller som er av stor interesse for europeisk industri. Utfordringen ligger i å videreutvikle fagmiljøene og bygge en bærekraftig industri. Det tar i praksis minst ti år fra en forekomst er påvist til den er utviklet til produksjon.

Det finnes knapt investorer som er så langsiktige. De store selskapene, som har råd til å være langsiktige, ønsker først og fremst å sørge for råstoff til sine etablerte prosesser. Følgelig er det små prospekterings-selskaper som står for både kartlegging av forekomsten og som sørger for utvikling av prosess.

Problemet er at disse så godt som alltid opplever at ting går for langsomt og koster mer enn antatt. De er avhengig av ny kapital, og de står i konstant fare for å havne i «dødens dal». Her trengs det statlige virkemidler!

En vesentlig årsak til Kinas moratorium var at de innså at mange små gruveanlegg ble drevet miljømessig uforsvarlig og måtte stenges. Samtidig var det en invitasjon til vestens selskaper om å etablere seg i Kina for å produsere sine ting der. Uten vilje til investeringer fra ikke-kinesiske kilder har de små selskapene et dilemma: selges eller legges ned. Kina får både i pose og sekk: De kan kjøpe opp vestlige selskaper knapt nok uten konkurranse og sikrer råstoff til sin produksjon i Kina og eventuell nyutviklet teknologi.

Det krever politisk vilje

Norge har mineralforekomster som bør ha interesse, og for denne type prosessindustri har vi allerede infrastruktur av internasjonalt kaliber. Både på Herøya i Porsgrunn og i industrimiljøene i Kristiansand finnes det kompetanse og tilgang til både kjemikalier, instrumentering og renseanlegg. Dette er miljøer som kan konkurrere internasjonalt. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) løfter fram mineralnæringen i sin perspektivmelding som ble lansert i fjor sommer.

Vi etterlyser politisk vilje til oppfølging. Norge har ikke engang vært deltaker i EUs program for utvikling av mineraler og prosessering, ERA-MIN. Nå er ERA-MIN II allerede lansert, men nok en gang uten norsk deltakelse. Har ikke Norge en moralsk plikt til å bidra til det grønne skiftet med de mineralforekomster og den prosesskunnskap vi har?

Når du kjører din el-bil, bruker din smarttelefon eller beundrer dine smykker, tenk et øyeblikk over den menneskelige kostnaden fremstillingen av disse gjenstandene har, sa Denis Mukwege i sin tale under fredsprisseremonien. Vi mener Norge har gode forutsetninger til å bidra i utviklingen av en bærekraftig mineralindustri.