Pseudo

UNDER RADAREN: Pseudoforskeren er en tulling utkledd med laboratoriefrakk og professormaske, mener noen. Men maskerader kan også gi avsløringer.

Publisert
Håndskrevet brev fra 1784. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))
Håndskrevet brev fra 1784. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom samfunn, naturvitenskap og filosofi.

Jeg er trolig blant de få som kan skryte på seg pseudovitenskap som valgfag i ungdomsskolen.

Den aldrende grafologen viste oss hvordan en håndskrevet signatur kunne avsløre personligheten.

Bokstaver som lente seg framover, tilhørte de ergjerrige og utålmodige. Bakoverlente bokstaver tilhørte de engstelige.

Bokstaver som vekselvis lente seg framover og bakover, avslørte et stridbart sinn.

Selsom maskerade

Grafologien er selv avslørt. Den er pseudovitenskap.

Grafologien lever ikke opp til de strenge kravene om bevisførsel som sann vitenskap stiller.

Jeg synes fortsatt det er litt sørgelig. Timene med grafologen egget fantasien.

Fortsatt har jeg en svakhet for pseudovitenskap. Den er som en selsom maskerade.

I denne maskeraden er ikke seriøse hverdagsmennesker kledd ut som fantasifostre.

Isteden er fantasifostre kledd ut som seriøse hverdagsmennesker. Mer presist: Fantasifostrene er kledd ut i forskerens seriøse laboratoriefrakk.

Hydrinoet

Her kan du mingle med folk som mener at gamle sumeriske kileskrifter beskriver hvordan utenomjordiske vesener genmanipulerte fram mennesket.

Så kan du slå av en prat med herren som mener at jorden er hul inni, eller han som mener at den er flat, og at vi presses mot bakken fordi den flate jorda øker farta oppover.

Eller du kan utveksle høflighetsfraser med oppdageren av hydrinoet, en kilde til ubegrenset energi fra rent vann.

Hydrinoet har til og med sitt eget firma som forsøker å selge teknologien: BlackLight Power, Inc. i New Jersey, USA.

Evighetsflymotor

Den østeriske ingeniøren foran sin implosjonsmotor på messen Aero 2009 i Friedrichshafen. (Foto: Arnfinn Christensen)
Den østeriske ingeniøren foran sin implosjonsmotor på messen Aero 2009 i Friedrichshafen. (Foto: Arnfinn Christensen)

Pseudoforskere kan du også møte der du minst venter det, for eksempel på en flymesse i Friedrichshafen i Tyskland.

Jeg besøkte messa i 2009 som redaktør for et flymagasin. Den eldre østerriske ingeniøren stod for seg selv, litt unna de glinsende glassfiberskrogene og blankpusset aluminium fra de store gutta i flymarkedet.

Hans egen beskjedne lille utstilling bestod av et glassmonter, drapert med en munter orange duk.

Inni monteret stod implosjonsmotoren han hadde konstruert. Den måtte startes med trykkluft og litt glykol, og gikk så uten annen energikilde enn sentripetalkraft i tusener av timer.

Det var riktignok ikke mulig å starte denne prototypen, men ingeniøren forsikret meg om at motoren ville sitte i nesa på de glinsende glassfiberskrogene om få år.

Gi dem en sjanse

En forskervenn av meg kaller slike pseudoforskere for sprøttinger. Andre kaller dem tullinger.

Det er lett å le av pseudovitenskapen. Men hvis du tar den på alvor, kan du en sjelden gang få overraskelser.

Du kan gå inn i maskeraden av pseudoforskere og si: Jeg ser at dere er snåle under laboratoriefrakken, men jeg gir dere likevel sjansen til å vise at frakken ikke bare er et kostyme.

Og noen gir faktisk pseudoforskerne en slik sjanse: Vis at dere er virkelige forskere!

Risikoprosjekter

NASAs Institute for Advanced Concepts (NIAC) bevilget i 2002 rundt 100 000 dollar for å undersøke hydrino-teknologien nærmere.

I 1996 hadde nemlig en NASA-rapport avslørt at en maskin basert på idéene til BlackLight faktisk avga mer enn uforklarlige halvannen gang så mye energi som den ble tilført.

15 år seinere har BlackLight Power fortsatt ikke har løst energikrisen. Det er vel det sikreste tegn på at NASA-bevilgningen var fånyttes.

Studerer du nettsidene til BlackLight Power, øker mistanken. De mange referansene er som en litt for ren og velpresset laboratoriefrakk. Kostymet virker ikke ekte.

Men hele poenget med NASAs NIAC-program er å gi slike risikoprosjekter en sjanse. Hvis de en sjelden gang lykkes, kan gevinsten bli desto større.

Slik som for grunnforskning i alminnelighet.

En vill idé

Verdenskartet "Typvs Orbis Terrarvm" tegnet av Abraham Ortelius (Abraham Ortels) i 1570. (Foto: (Bilde: U.S. Library of Congress))
Verdenskartet "Typvs Orbis Terrarvm" tegnet av Abraham Ortelius (Abraham Ortels) i 1570. (Foto: (Bilde: U.S. Library of Congress))

Et godt eksempel er den ville idéen til en flamsk karttegner og geograf, Abraham Ortels.

Han la merke til at vestkysten av Amerika og østkysten av Afrika passet sammen som brikker i et puslespill.

Han så for seg at Amerika ble revet løs fra Europa og Afrika av jordskjelv og flodbølger.

Den tyske geofysikeren og meteorologen Alfred Wegener tok opp Ortels idé på 1900-tallet, og foreslo at kontinentene hadde brutt ut fra et superkontinent, Pangea.

Fra pseudo til seriøs

Så seint som på 1950-tallet betraktet mange forskere denne denne idéen som nonsens.

Verken Ortels eller Wegener hadde den riktige forklaringen på hvorfor kontinentene beveget seg. Slik sett var det ikke urimelig å avskrive dem som pseudoforskere med ville idéer.

Først da geofysikeren Jack Oliver i 1968 brukte observasjoner fra hele verden til å påvise hvordan kontinentene seiler på strømmer av lava, fikk platetektonikken på seg den ekte laboratoriefrakken.

Kast laboratoriefrakken

Dette eksempelet viser også at fantasifostrene i pseudoforskernes maskerade kanskje bør gå for maskefall.

Arnulf Øverland skrev i diktet Loven om barnas ære:

Det er ikke sant, at klær skaper mannen;
du er den du er, og blir ingen annen.

Hvis pseudoforskerne kaster laboratoriefrakken, slipper de kanskje å bli beskyldt for å være pseudoforskere.

Da kan de heller stå fram som fargerike tenkere. De fortjener likevel å bli tatt alvorlig, uansett hvem de er og hvor de er.

Glimt som slukner

Tenk om en gjetergutt i Afrika eller ei kokke i Manila i dette øyeblikk får et glimt av en idé som kunne revolusjonert fysikken?

Trolig glimter slike idéer en sjelden gang i menneskemylderet på jorda. De fleste slukner like raskt.

Noen slukner i mangel på faglig næring. Andre slukner i kalde skyllebøtter av faglige fordommer.

Bare unntaksvis fenger glimtene til en faglig fakkel som kan lyse opp veien videre for alle som på sin måte leter etter sannheten.

Også de uten maske og laboratoriefrakk.

Lenker:

Janis M. Niedra et.al: Replication of the Apparent Excess Heat Effect in Light Water - Potassium Carbonate - Nickel Electrolytical Cell, NASA, februar 1996 (NASA-rapporten som påviste uforklarig energioverskudd fra BlackLight-teknologien)

Nettstedet til BlackLight Power, Inc.