For noen få år siden skulle en liten jente gjennomgå et mindre kirurgisk inngrep ved et lokalsykehus, skriver Tidsskriftet Den norske legeforening. Hun var i tidlig skolealder og helt frisk. Hun brukte heller ingen medisiner og anestesilegene anså det derfor som helt trygt å gi narkose før inngrepet.

Først fikk hun noen tabletter med paracetamol og sovemedisin, før det ble lagt inn et venekateter, som ga tilgang til blodet for å raskt kunne gi opioidet remifentanil og et annet anestesimiddel, kalt propofol. Disse medisinene ble gitt gjennom sprøytepumper som helt nøyaktig kunne sende riktig dose gjennom slanger koblet til jentas blod, via venekateteret. Slik kunne kirurgene gjennomføre et trygt inngrep uten smerter.

Ingenting skjedde

Dette var noe anestesilegene, sykepleierne og kirurgene på operasjonssalen gjorde hver dag, men akkurat denne dagen skulle bli annerledes, ikke fordi medisinen hadde en uventet og dramatisk effekt, tvert imot: Ingenting skjedde.

Opioider som remifentanil gir smertelindring og fører også til at vi slutter å puste, når dosen blir stor nok. På operasjonssalen er ikke dette problematisk. Når vi er under kirurgisk behandling, vil erfarne sykepleiere og leger sørge for at en respirator puster for oss.

Det merkelige var at den lille jenta pustet som normalt, selv etter å ha fått doser som var fire ganger så høye som vanlig.

Personalet på operasjonssalen begynte å lete etter feil. Kunne venekateteret ha havnet utenfor blodåren, slik at medisinen ikke gikk i blodet? Var det noe galt med sprøytepumpene eller slangene? Hadde noen glemt å blande medisin i sprøyten? Ingen feil ble funnet. Samtidig fikk hun nye doser med opioider, denne gangen fentanyl, ett stoff som er 80-100 ganger sterkere enn morfin.

Selv ikke fentanyl hadde effekt. Gode råd var dyre. En ny sprøyte med remifentanil ble forsøkt samt en sprøyte med morfin, men uten at noe skjedde. Legene forstod at de måtte prøve noe annet. Alternative anestesimidler, som ikke var opioider, ble gitt med hell. Til slutt kunne de operere henne med et godt resultat.

Analyserte hentas blod

Etter operasjonen ble det diskutert hva som kunne være årsaken til denne merkelige hendelsen. I samråd med foreldrene til den lille jenta kontaktet anestesilegene professor Espen Molden og Marianne Kristiansen Kringen, ved Senter for psykofarmakologi på Diakonhjemmet sykehus. De jobber med farmakogenetikk, altså hvordan genene våre påvirker effekt av legemiddelbehandling.

Ved å gjøre en analyse av jentas blod fant de noe interessant. Prøven viste nemlig at jenta hadde en genfeil i OPRM1-genet. Det gjorde at µ-reseptoren, molekylet som opiater virker gjennom, var defekt. Derfor var det helt naturlig at hun var uberørt av store doser remifentanil, fentanyl og morfin.

Vi mennesker har to sett med kromosomer, ett fra mor og ett fra far. Derfor har vi også to varianter (alleler) av hvert gen. For å få manglende effekt av opioider, slik som denne jenta hadde, må du ha to alleler av OPRM1-genet uten funksjon.

I Norge har omtrent 0,5 prosent av befolkningen ett OPRM1-allel med genfeil, det vil si 1 av 200 mennesker. Også disse vil ha noe redusert effekt av opioider. Risikoen for at begge OPRM1-allelene har genfeil og at du ikke har opioideffekt i det hele tatt, er selvfølgelig langt mindre. Dette gjelder bare 1 av 40.000 nordmenn. En av dem var den lille jenta på operasjonsbordet.

Kilder:

Thomas Chr. Risom Olsen m. fl: En jente i tidlig skolealder uten effekt av opioider ved generell anestesi, Tidsskriftet Den norske legeforening, mars 2019

Store norske leksikon: Alleler

hør også

Kan tortilla­lefser og øl laget av kongle­palmer føre til demens, parkinsonisme og ALS?

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ NYHETSBREV
Du kan velge mellom daglig eller ukentlig oppdatering.