Det enormt store hodet til lappugla gjør den til en god jeger. Den stuper gjerne ned i snøen og kan med sine lange og muskuløse bein til og med slå gjennom et skarelag som bærer en voksen mann. (Foto: Tom Schandy)
Viser fram ugle-forskning med bilder
Mange naturfotografer er bare opptatt av å fange det gode motivet. For Tom Schandy er ikke det nok. Han går også inn i forskningen og vil formidle kunnskap om det han fotograferer.
– Ugler er noe av de kuleste som fins å fotografere, mener Schandy.
Ugler har fasinert ham så lenge han kan huske. Da han møtte en like ugleinteressert biolog og naturfotograf, Felix Heintzenberg fra Skåne i Sverige, slo de seg sammen. De hadde begge et rikt fotomateriale. Det de manglet dro de sammen ut for å finne.
I år med god tilgang til mat har ofte uglehanner flere hunner i forskjellige reir. Gevinsten er at han får flere unger. Hvis det er år med dårlig tilgang på mat, kan det være motsatt. Da kan en hunn ha to eller flere hanner. Siden verken han eller hun vet hvem som er far til ungene, får hun da flere ansvarsfulle forsørgere til å ta seg av dem. (Foto: Felix Heintzenberg)
Resultatet har blitt en bok «Nattens lydløse jegere» som formidler mye kunnskap om ugler i Norden. I tillegg til fotografier av de 11 ulike ugleartene som finnes i Norge, Sverige og Finland, inneholder den masse fakta om disse myteomspunne fuglene.
Snøugla var høydepunktet
Skal Schandy velge seg ut en favorittart, må de bli snøugla.
– Fra barndomsårene tenker jeg på den som et mystisk, utilgjengelig, hvitt spøkelse fra det høye nord.
Allerede på 1970-tallet var han ute og lette etter snøugler. Den gang hadde arten akkurat forsvunnet fra norsk natur. Da han og Heintzenberg fant den i sommer i nordiske fjell, var dette et høydepunkt for bokprosjektet, forteller han.
Snøugla er en lemenspesialist. Det betyr at den bare har nok næring hvert fjerde år, når det er smågnagerår. Dette, i kombinasjon med at den er sårbar for klimaendringer, gjør snøugla til Nordens mest sårbare ugleart. Hvis den ikke finner mat i Nordens fjell, kan den ta turen helt til Sibir og prøve seg på hekking der. (Foto: Felix Heintzenberg)
Snøugla er den ugla det er minst sannsynlig at du og jeg kommer til å se noen gang. Den står oppført som direkte truet både på den svenske og den norske rødlista. Informasjon om hvor den befinner seg, voktes som statshemmeligheter.
Det er registrert 23 par med snøugler i Norge og samme antall i Sverige i 2015.
Parene lever på øverste etasje i fjellheimen, der det er svært skrint. Men fotografene visste hvor de skulle finne dem. De fikk et helikopter til å sette seg av på fjelltopper langt inne i Nord-Sverige. Etter en lang uke og mye tålmodighet fikk de fotografert disse unike uglene, som er hvite som snø.
Felix Heintzenberg (t.v) og Tom Schandy er begge biologer og naturfotografer. De møttes i en felles interesse for ugler. (Foto: Privat)
Vindmøller og kraftledninger en trussel
En annen ugle som er utsatt for trusler, er hubroen. Dette er den største ugla i Norden og finnes i dag først og fremst langs kysten fra Rogaland til Helgelandskysten, forteller Schandy.
I tidligere tider var ugla koblet til dødens sendebud. Så man en ugle i nærheten av huset, ble det sett på som en forvarsel til død. I folketroen var særlig hubroen sett på som skummel. Den har en dyp stemme. I kalde og månelyse vinternetter ga den grobunn for folks fantasi. (Foto: Tom Schandy)
Hubroen er utsatt for vår moderne verden. Mange ugler mister hvert år livet når de kolliderer med tog eller biler eller dør av elektriske sjokk når de flyr mot kraftledninger. Vindmøller er også en stor trussel for arten.
Hubroen ble tidligere fanget med saks fordi den tok mange store byttedyr, som pinnsvin, hare og andre ugler. Den er så stor og kraftig at den til og med klarer å ta en rev.
På Østlandet er hubroen nesten helt borte, bare noen spredte par holder stand, forteller fotografen.
Lappugla er på fremmarsj
I motsetning til snøugla og hubroen er lappugla en art som er på fremmarsj, forteller Schandy. Som navnet tyder kom den opprinnelig fra nord. Nå har den slått seg ned lenger sør i Skandinavia. I 2014 ble det for eksempel observert 62 hekkende par i Hedmark.
Annonse
– Hva som er årsaken til at den nå trives bedre i Norden, er ikke så godt å si.
Ugler har generelt ekstremt god hørsel, og lappugla er selve hørselsspesialisten.
En ugle hører 300 ganger bedre enn en due, takket være store ører med mange hørselsnerveceller.
Ser bedre enn folk med kikkert
Om uglenes hørsel er god, er ikke synet mindre imponerende. Den lille spurveugla ser minst like bra som vi mennesker når vi bruker kikkert.
Ugler som roper på hverandre om natten er blant de aller første vårtegn. Allerede i slutten av februar kan du høre dem. Kattugla (på bildet) og perleugla er blant de første som begynner å rope i vinternatta. (Foto: Felix Heintzenberg)
I nattemørket ser en kattugle tre til ti ganger bedre enn mennesker. Det betyr at den kan oppdage en mus på 300 meters avstand.
Kattugla er en av de få ugleartene som også byfolk kan få øye på, forteller naturfotografen.
Kattugla hekker ofte i gamle hulerom i trær. Derfor er gamle og døde trær veldig viktige for ugler. Et intensivt skogbruk har gjort det stadig vanskeligere for dem å finne gode hekkeplasser.
Kilde:
Felix Heintzenberg og Tom Schandy:Nattens lydløse jegere, Nordiske ugler, Forlaget Tom&Tom
