Spør en forsker: Hvorfor ser vi aldri babyduer?

SPØR EN FORSKER: Duene er overalt i byene, men hvorfor ser vi aldri en dueunge? Hvor er de hen?

Published
Unge duer (Foto: Flickr/straightedge217)
Unge duer (Foto: Flickr/straightedge217)

Spør en forsker

Vi har startet en ny spalte i forskning.no: Spør en forsker! Her kan dere lesere sende inn spørsmål om alle emner og fra alle fagområder.

Vi velger ut de beste spørsmålene, og viderebringer dem til forskere.

Har du et spørsmål? Send det til [email protected]
 

Det er Thea Wigsnes (18) som har sendt inn spørsmålet om dueunger til vår nye spalte: Spør en forsker.

Thea har diskutert saken med sine venninner. Ingen av dem har noen gang sett en liten due, til tross for at duene finnes overalt i sentrum. Men de ser alle ut til å være fullvokste.

forskning.no brakte spørsmålet videre til en ekspert på feltet: Jan T. Lifjeld som er professor på Seksjon for zoologi ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

Lifjeld svarer:

- Babyduer finnes, men du ser dem ikke blant duene på torget. Som de fleste andre “reirboende” fuglearter ligger dueungene i reiret til de er nesten like store som foreldrene og er bortimot flygedyktige. Da er de fire til fem uker gamle, og det er ikke lenger lett å se at de er ungfugler.

Kjenner dem ikke igjen

Svaret er altså at Thea og hennes venninner har sett dueunger, de er bare ikke så lett å kjenne igjen. Men ser man godt nok etter, så har professor Lifjeld kjennetegnene:

- Du kan kjenne dem igjen ved at de har en noe brunere fjærdrakt enn de voksne. Voksne duer har ofte en metallglans i fjærene på halsen og nakken. Det mangler ungfuglene, de virker litt mer “skitne” i hele fjærdrakten.

- Dette gjelder byduer av det vi kaller villformen, som også heter klippedue. Klippeduen, som er stamfar til byduene, hekker i klippevegger langs kysten, men regnes nå som utdødd i Norge.

- Byduer finnes også i en rekke andre fargevarianter som er avlet frem av dueoppdrettere, forteller Lifjeld, som også leder fugleforskningsgruppa ved museet.

Duer som skadedyr

På Folkehelseinstituttets sider ligger informasjon om bydua under temaet skadedyr.

Det er først og fremst duebæsjen som er et problem, særlig når duebestanden kommer opp i et stort antall. Duemøkka er sterkt etsende og kan ødelegge billakk, tak, fasader og vegetasjon.

Dessuten kan bygninger og trapper bli glatte å gå på, og risikoen for ulykker øker. Lukt kan også bli et problem.

Ungduene er ikke spesielt utsatt når bestanden skal ned, men eggene punkteres og fjernes i utsatte duetårn.

- Bestanden av byduer reguleres mange steder ved at kommunen ved viltnemnda engasjerer jegere som foretar en kontrollert nedskyting, forteller Lifjeld.

En annen vanlig måte å holde dueantallet i sjakk på er å hindre at duene kommer inn i bygninger for å hekke. Folkehelseinstituttet oppfordrer folk til å ikke mate duene.

(Foto: iStockphoto)
(Foto: iStockphoto)


 

Monogame og hjemmekjære

En annen måte å begrense bestanden på er å fange duer levende, men da må de avlives. For settes de fri på steder der de gjør mindre skader, vil de reise hjem igjen.

Duene har velutviklede instinkter når det gjelder å finne tilbake til hjemstedet igjen, noe som ble utnyttet av mennesker til postombæring.

Babyduer - ganske nyutklekket (Foto: Flicr / straightedge217)
Babyduer - ganske nyutklekket (Foto: Flicr / straightedge217)

Bydua holder seg med samme partner hele livet. Hunnen legger ett eller to egg, som klekkes etter cirka 18 dager. Foreldrene gulper opp væske – duemelk – som de forer ungene med.

Før eller etter ungene forlater redet, har duemor lagt nye egg, for duene har tre-fire kull i løpet av året. Bydua lever i tre til fire år.

Reirflyktende arter

Byduene ser altså voksne ut når de flyr ut av reiret. Men for andre fuglearter er det annerledes, vi har alle sett andungene følge etter foreldrene i samlet flokk.

- Annerledes er det med de såkalte “reirflyktende” arter som for eksempel ender, vadere og hønsefugler, forteller Lifjeld.

- Hos disse artene klekkes ungene med dun og velutviklete bein og forlater reiret bare noen timer etter klekking. De har også godt syn og tar til seg føde på egen hånd allerede fra de forlater reiret. De trenger bare beskyttelse og varme fra foreldrene mens de vokser til full størrelse.

- Generelt har fugleunger veldig hurtig vekst og når raskt voksen størrelse som holder seg tilnærmet uforandret gjennom livet. Dette er helt forskjellig fra for eksempel fisk som vokser hele livet, avslutter fugleforsker og professor Jan T. Lifjeld.
 

Vi takker Lifjeld for hyggelig bistand, og Thea for et godt spørsmål. Thea får en gave i posten.