Dodo-fugler i gjørmefella

I et 4000 år gammelt jordlag på Mauritius har forskere funnet spor etter dødskampen til en gjeng med nå forlengst utdødde dodofugler.

Publisert
Rekonstruksjon av den utdødde dodo-fuglen. Å finne på Natural History Museum i London. Bildet er tatt av Heinz-Josef Lücking i 2006. (Foto: (Wikimedia Commons))
Rekonstruksjon av den utdødde dodo-fuglen. Å finne på Natural History Museum i London. Bildet er tatt av Heinz-Josef Lücking i 2006. (Foto: (Wikimedia Commons))

Dodoen:

Den duebeslektede dodoen levde på øya Mauritius i det sørvestlige Indiske hav inntil sent på 1600-tallet, da de i løpet av en 80-årsperiode ble utryddet av europeerne som slo seg ned der.

Kanskje forløp den lille dodo-tragedien slik:

En flokk tørste dodoer stabber utover gjørma for å nå den innskrumpede innsjøen. Det har lenge vært tørke, og dette er muligheten de har for å få fuktighet i kroppen. Men så kommer de ikke lenger. De vingeløse, kalkunstore fuglene står bom fast i gjørma.

Over 4000 tusen år senere finner forskere fossile rester av dodo-fugler i et gammelt jordlag, akkurat her.

Det stivnede bildet av den seige, tørkeframkalte dødsfella som de nå utdødde fuglene havnet i, sammenfaller i tid med en tørkeperiode som antakeligvis rammet større deler av verden, inkludert Afrika og Andes i Sør-Amerika.

Dodoføtter forteller

Virveldyr-paleontolog Hanneke Meijer ved Smithsonian Institution's National Museum of Natural History i Washington D.C, og kollegaene hennes, har gjort utgravninger i det forhenværende, forhistoriske sumpområdet, Mare aux Songes, siden 2005.

Nesten alle dodobeinrestene de har funnet her, er fra føtter. Det er noe av grunnen til at forskerne mener gjørmedøden er den mest sannsynlige forklaringen på disse dyras endelikt.

Fastklistret et stykke ned i underlaget, kan underkroppene til dodoene ha blitt beskyttet og av den leirete bunnen - og dermed bevart for ettertiden

De etterhvert døde fugle-overkroppene som fremdeles lå oppe i friluft, kan derimot ha blitt utsatt for nedbryting fra miljøet, som for eksempel fra åtseletere, tror forskerne, ifølge Science NOW sin artikkel om funnene.

Dodo-fuglen ble utryddet av europeere mot slutten av 1600-tallet. Slik tegnet Peter Van der Broecke den, fritt etter hukommelsen, flere år etter at han besøkte Mauritius i 1617, ifølge Wikimedia. (Foto: (Wikimedia Commons))
Dodo-fuglen ble utryddet av europeere mot slutten av 1600-tallet. Slik tegnet Peter Van der Broecke den, fritt etter hukommelsen, flere år etter at han besøkte Mauritius i 1617, ifølge Wikimedia. (Foto: (Wikimedia Commons))

Ingen dodo-unger

Flere ting tyder på at dodoene ikke bare døde av generell tørst, mener forskerne. For eksempel har de ikke funnet en eneste rest fra en dodo-unge. 

En eventuell tørstedød ville ha rammet unge dyr minst like hardt som voksne, mener Meijer og kollegaene.

Det at de ikke fant smådodoer, har brakt fram flere ideer om det fatale scenariet.

Kanskje hadde det dannet seg et tynt skorpelignende lag på gjørma som førte ut mot drikkevannet. Og kanskje var det slik at de voksne dyra etterhvert brøt gjennom denne skorpa, som gjennom et islag, mens den bar vekten av de små?

En annen forklaring på de fraværende ungefossilene kan være at dodoenes gjørmedrama som nå er fanget i jordlagene, utspilte seg en tid på året da det ikke var så mange dodo-unger.

Bilde av dodoens økosystem

Ikke bare dodoer vasset ut i gjørma mot den visse død, den gangen.

Også flaggermus, sangfugler og utdødde kjempeskilpadder gurglet inn luften for siste gang akkurat her.

I tillegg har forskere gravd ut fossilt pollen, frø, insekter og snegler. Til sammen vet de nå litt mer om økosystemet som yret rundt det landbundne fjærkreet på denne tiden.

Det forhistoriske gjørmehullets farer kan ikke måle seg med trusselen som ventet i moderne tid. Dodoen ble nemlig utryddet av europeerne mot slutten av 1600-tallet.

(Tegning på forsiden: Fra ca. 1880, av anonym tegner. Kilde: Wikimedia Commons)

Referanse:

H. Meijer. Dodo remains from an in situ context from Mare aux Songes, Mauritius. Naturwissenschaften. Mars 2012.