Kjempepingvinen har sannsynligvis vært opptil 1,77 meter lang, altså like stor som et voksent menneske.  (Illustrasjon: G. Mayr/Senckenberg Research Institute)
Kjempepingvinen har sannsynligvis vært opptil 1,77 meter lang, altså like stor som et voksent menneske. (Illustrasjon: G. Mayr/Senckenberg Research Institute)

En av de tidligste pingvinene var så stor som et menneske

Pingviner har ikke alltid vært de små, søte og klønete krabatene vi kjenner i dag.

Publisert

Hvorfor var dyr så store før i tiden?

Kjempedovendyr, kjempebeltedyr, kjempebevere og nå også kjempepingviner. Hvorfor var det så mange «kjempedyr» før i tiden?

Dyrene i dag veldig små sammenlignet med tidligere tider, forteller paleontolog Jesper Milàn fra Geomuseum Faxe, Det er altså ikke kjempefaunaen som er spesiell, men snarere dagens mangel på kjempefauna.

En del av forklaringen er ifølge Milàn plass. Vi har, i evolusjonært og geologisk tidsperspektiv, bare så vidt kommet ut av en istid. De enorme isbreene innskrenket plassen er dyr kan leve og utfolde seg. Samtidig har maten vært mer knapp.

Hvis man reiste tilbake til før den siste istiden, ville man støte på mange flere store dyr, blant annet mange flere og større type elefanter og sjiraffer, forteller Milàn.

En pingvin som vralter av sted på de korte beina sine. Søt er den. Men denne pingvinen er på størrelse med en voksen mann!

Paleontologer fra Tyskland og New Zealand har funnet fossiler av noe som ser ut til å være en kjempepingvin – på størrelse med et menneske.

Funnet er nettopp publisert i tidsskriftet Nature Communications.

En tung krabat

Bildet viser overarmsknokler (øverst) og en knokkel fra skulderen (nederst) fra den nyoppdagede kjempepingvinen Kumimanu biceae og den hittil største kjente pingvinarten Pachydyptes ponderosa, samt den største nålevende pingvinarten, keiserpingvinen (Aptendodytes forsteri). Ved å sammenligne de fossile knoklene med tilsvarende knokler fra nålevende pingviner har forskerne estimert størrelsen på kjempepingvinen. (Foto: G. Mayr/Senckenberg Research Institute)
Bildet viser overarmsknokler (øverst) og en knokkel fra skulderen (nederst) fra den nyoppdagede kjempepingvinen Kumimanu biceae og den hittil største kjente pingvinarten Pachydyptes ponderosa, samt den største nålevende pingvinarten, keiserpingvinen (Aptendodytes forsteri). Ved å sammenligne de fossile knoklene med tilsvarende knokler fra nålevende pingviner har forskerne estimert størrelsen på kjempepingvinen. (Foto: G. Mayr/Senckenberg Research Institute)

Forskerne har ikke funnet et helt skjelett, men en rekke knokler som de mener er fra en forhistorisk pingvin.

Paleontolog Jesper Milàn er også overbevist:

– Det ligner virkelig på pingvinknokler. Det tror jeg ikke de har tatt feil om, sier Jesper Milàn, som er vitenskapelig leder ved Geomuseum Faxe. Han har ikke vært en del av studien.

Størrelsen på knoklene tyder på en høyde på 1,77 meter – altså som en voksen mann. Pingvinen har trolig veid omkring 100 kilo.

– Pingviner har et ekstremt tykt spekklag, så med den størrelsen har de vært tunge, sier Jesper Milàn.

Den første store pingvinen

Fossilene fra pingvinen Kumimanu biceae er 60–55 millioner år gamle. Den har altså oppstått bare noen få millioner år etter den store masseutryddelsen for 66 millioner år siden, da blant annet dinosaurene forsvant. Innen paleontologi og evolusjon er det veldig kort tid.

– Det er jo et veldig spennende tidspunkt i utviklingshistorien. Livet på jorden har akkurat kommet på fote igjen etter den store massedøden, og de overlevende dyreartene sprer seg til alle de tomme nisjene. Pingvinene er nykommere på det tidspunktet, sier Milàn.

Forskere har tidligere funnet fossiler av veldig store pingviner, men ikke så gamle. Og den store pingvinen har oppstått noenlunde samtidig med de små pingvinene.

Fossilene er funnet på New Zealand, som lå noe nærmere Antarktis da kjempepingvinen levde.

Har lignet moderne pingviner

Ifølge Jesper Milàn har pingvinene sannsynligvis raskt nådd sin ideelle form, og de har derfor ikke endret seg mye i de siste 60 millionene år.

– Pingviner finner formen ganske raskt, sier han.

Derfor er det også veldig sannsynlig at den store fortidspingvinen har lignet dagens pingviner. Bortsett fra størrelsen.

Hjelpeløse fugleunger tvinger pingviner på land

Som dagens pingviner har Kumimanu biceae vært en dyktig svømmer.

Men fordi pingviner legger egg, må de ruge ut ungene sine på land, i motsetning til for eksempel hvaler. Fugleunger helt hjelpeløse når de er små.

– Pingviner er godt tilpasset et liv i havet, men eggene binder dem til landjorda. De er raske og grasiøse svømmere. Hvis de kunne føde levende unger, kunne de klare seg uten å gå på land, sier Milàn.

I havet har den store pingvinen vært en effektiv jeger. Men den har også været klønete på land.

– Det ville nok vært enkelt å løpe fra den, sier Milàn.

Den har altså ikke vært et faretruende møte for andre enn fisk.

Men likevel. Forestill deg denne scenen med en knapt to meter høy pingvin:

Selv i liten størrelse kan de være skremmende … (Video: MoonGrate/YouTube)

Lignet stor havfugl da dinosaurene levde

Ifølge Jesper Milàn er det interessant at den store pingvinen har overtatt en nisje fra en annen stor havfugl.

I slutten av krittiden, da dinosaurene levde, var det også en stor fugleart, Hesperornis, som levde i havet, akkurat som pingviner. Den hadde noenlunde samme størrelse som den nyoppdagede kjempepingvinen. Men Hesperornis brukte sine sterke bein til å svømme med, mens pingviner bruker vingene.

Hesperornis døde ut sammen med dinosaurene. Bare få millioner år etter har pingvinen utviklet seg til å overta denne rollen i havet.

Helt til en ny konkurrent kom på banen.

Ifølge studien tyder mye på at de store pingvinene forsvant etter 10–15 millioner år. Det var noenlunde samtidig med at store havpattedyr som seler og hvaler begynte å utvikle seg. Pattedyrene har trolig overtatt plassen som store jegere i havet.

Referanse:

G. Mayr mfl: «A Paleocene penguin from New Zealand substantiates multiple origins of gigantism in fossil Sphenisciformes», Nature Communications (2017), doi:10.1038/s41467-017-01959-6

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.