Forskeren forteller: Spurvefugler i barskogen trives som før

Spurvefugler kan brukes som tegn på om det går godt eller dårlig med miljøet. Mangfoldet i granskogen er det samme nå som i 1960-årene.

Bokfinken er fortsatt tallrik. (Foto: Ingvar Stenberg)
Bokfinken er fortsatt tallrik. (Foto: Ingvar Stenberg)

Undersøkelsene

Undersøkelsene begynte allerede i 1960-årene, som del av hovedfagsoppgaven til artikkelforfatter og professor Olav Hogstad ved Seksjon for naturhistorie ved NTNU. Senere har undersøkelsene fortsatt.

Antall territorielle arter i Estenstadmarka har holdt seg stabilt; fra 32 til 34. Hele 29 arter ble registrert i alle de fire periodene som ble undersøkt.

Er granskogen en robust og stabil naturtype for spurvefugler? En langvarig undersøkelse fra Estenstadmarka i Trondheim kan tyde på det.

Spurvefuglsamfunnet i granskogen i Midt-Norge viser få og små endringer fra 1960-årene fram til 2013.

Overvåking av spurvefugler er viktig fordi de utgjør mange arter med forskjellig økologi og ulike krav til miljøet. Spurvefuglene passer derfor spesielt godt når forskere skal overvåke viktige trusler mot det biologiske mangfoldet.

Bokfinken er fortsatt tallrik. (Foto: Ingvar Stenberg)
Bokfinken er fortsatt tallrik. (Foto: Ingvar Stenberg)

En tilbakegang hos arter kan indikere endring i miljøets helsetilstand; et resultat av menneskelig påvirkning, eventuelle forurensinger eller klimaendringer. Fuglene virker dermed som et varslingssystem på om naturtypen fungerer godt nok.

Verre utenfor barskogen

Arter som tidligere var relativt tallrike i fjellområder og i kulturlandskap, har blitt færre de siste 10-15 årene. Men fuglesamfunn i barskog synes å være mer stabile.

I årene 1960-72, 1985-86, 2000-01 og 2010-13 ble et spurvefuglsamfunn undersøkt i hekketida innenfor et én km2 stort område i en granskog i Trondheim. Til tross for at mindre felt ble snauhogd i 1970- og 1990-årene, innvirket ikke det på strukturen i samfunnet.

Prosentvis andel av 37 spurvefugler i en granskog i Midt-Norge. De seks mest tallrike artene er 1=måltrost, 2=rødstrupe, 3=bokfink, 4=gransanger, 5=jernspurv, 6=rødvingetrost. (Foto: (Illustrasjon: NTNU))
Prosentvis andel av 37 spurvefugler i en granskog i Midt-Norge. De seks mest tallrike artene er 1=måltrost, 2=rødstrupe, 3=bokfink, 4=gransanger, 5=jernspurv, 6=rødvingetrost. (Foto: (Illustrasjon: NTNU))

Antall territorielle arter i de fire periodene var stort sett det samme; fra 32 til 34. Hele 29 arter ble registrert i alle fire periodene. De øvrige artene var fåtallige og manglet i en eller flere av periodene, og utgjorde hver mindre enn én prosent av fuglesamfunnet.

Fem arter utgjorde halve fuglesamfunnet

Fem arter utgjorde halvparten (49 prosent) av samfunnet i 1960-72: Måltrost, rødstrupe, bokfink, gransanger og jernspurv, som hver hadde en relativ tetthet (den prosentvise andel hver art hadde av det totale antall observasjoner) mellom seks og tolv prosent.

De samme artene, unntatt jernspurv som ble erstattet med løvsanger i 2013, utgjorde samlet 53 prosent av samfunnet i 2013.

I årene 1960-72 og 2013 økte måltrost og kråke i relativ tetthet, jernspurv, svarttrost og granmeis avtok, mens rødstrupe og bokfink var de mest stabile.

Stabilt fuglesamfunn

Til tross for enkelte endringer, har spurvefuglsamfunnet i denne granskogen vist en bemerkelsesverdig stabilitet gjennom de rundt 50 årene fra 1960 fram til 2013.

Dette forsterker tilsvarende resultater fra undersøkelser av bestandsutviklingen av hekkefugler i barskog i Norge i løpet av de siste 15-20 årene.

Endringene stemmer også i stor grad med bestandstrender registrert i Nord-Europa de siste par 10-årene. Faktorer som har medvirket til endringene har trolig mindre med skogen å gjøre, men sannsynligvis mer med faktorer forbundet med fugletrekket eller miljøforandringer i overvintringsområdene.

Powered by Labrador CMS