I dyreriket er det ofte hannene som får bruse mest med fjøra. Afrikanske stær gir imidlertid ny innsikt om hvordan konkurranse om forplantning og ressurser kan gi fantastisk fargeprakt også hos hunner.

Biologene har siden Charles Darwin forklart fargeprakt med seksuell utvelgelse, og at denne mekanismen virker sterkest på hanner. Det er hannene med den mest spektakulære utrustningen som lykkes i å reprodusere seg, mens hunnene ikke trenger å gjøre seg til og blir brune og grå.

Naturen er imidlertid ikke fullt så enkel. Ny forskning tar utgangspunkt i at hunnene hos mange arter har like kraftig fargeprakt som hannen.

- Vi har begynt å ta tak i noe som vitenskapen har oversett i 150 år og som Darwin dessverre hjalp oss med å overse, sier professor Trond Amundsen ved NTNU.

Vakre farger

En undersøkelse ledet av førsteamanuensis Dustin Rubinstein ved Columbia University i New York, USA, viser hvordan sosiale mønstre kan forklare utvikling av fargeprakt hos hunner.

Rubinstein og hans medforfatter Irby J. Lovette tar for seg farger og vingestørrelse hos hunner blant 45 ulike afrikanske arter i stærfamilien. Alle er fargesprakende slektninger av vår egen stær.

Disse fuglene kan oppvise en fantastisk, skinnende fargeprakt. Hos noen av de afrikanske stærartene kan både hunnen og hannen skilte med strålende farger.

Hos andre av disse artene er de fineste fargene forbeholdt hannen, og forskerne forklarer forskjellene med ulike samværsformer hos ulike arter.

I storfamilie

Fugler lever ofte i par med varierende grad av samarbeid om å oppfostre avkommet, men hos afrikansk stær lever 40 prosent av artene i større grupper. Det er hunner hos de artene som lever i slike sosiale grupper som får de fineste fargene.

En av artene som lever slik er praktstær, Lamprotornis superbus. Den er vanlig i Kenya og andre land i Øst-Afrika.

- Hos praktstær kan 20-30 individer leve sammen i en gruppe som i fellesskap fostrer opp avkommet, omtrent som i en storfamilie, sier Rubinstein til forskning.no.

Dette sosiale mønsteret kalles også reproduktivt samarbeid og innebærer at flere enn foreldrene samarbeider om å oppfostre et kull av fugleunger. Rubinstein sier at om lag ti prosent av verdens fuglearter har et slikt sosialt mønster.

Kamp i familien

Sammenhengen mellom storfamilier og fargeprakt hos hunnene er klar, skriver Rubinstein og Irby i en artikkel i tidsskriftet Nature. Hunnene hos disse artene er også større enn medsøstre hos andre stærarter.

Fargeprakt og størrelse forklares med at hunnene i storfamilier må konkurrere om hanner og reproduksjonsmuligheter.

Mange hunner lykkes ikke med å reprodusere seg. Dermed oppstår et evolusjonsmessig trykk som fremmer fargeprakt og andre trekk som kan gi et fortrinn i konkurransen.

Hunnene med de kraftigste fargene kan få fordeler både ved at hannene velger å forplante seg med dem, og ved at farger kan gi høyere sosial rang og bedre adgang til knappe ressurser i konkurranse med andre hunner.

Kampen om ressursene kan dreie seg om territorium, sosial status, mat og hjemmesteder.

- Vi tror gjerne at grupper som lever i reproduktivt samarbeid er fredelige, men det er også ofte konflikt. Det gjelder også blant hunnene, sier Rubinstein.

Ny kunnskap

Professor Trond Amundsen ved NTNU sier at farger ikke bare er farger. Biologene vet nå mer om at fargeprakt hos individer kan være et tegn på andre kvaliteter, for eksempel motstandskraft mot infeksjoner.

Amundsen har lenge vært opptatt av hvordan hunner utvikler vakre farger. Han sier at biologene lenge har oversett denne siden av seksuell utvelgelse.

Tradisjonelt har man holdt seg til Darwins vektlegging av at det er hannene som velges ut av hunnene, og ikke omvendt.

- Forskerne har tenkt litt kort og oversett hunnenes fargeprakt. Det er først de siste par tiårene at innsikten om at seksuell seleksjon ikke er forbeholdt hannene har slått rot, sier Amundsen til forskning.no.

I utvikling

Charles Darwin observerte at også hunner kunne ha fargeprakt, men la ikke vekt på dette i sine teorier.

Undersøkelsen av afrikanske stær er en av de første i sitt slag. Amundsen mener at flere studier av arter der kjønnsforskjellene er små og hunnene er fargerike kan gi ny kunnskap om hvordan artene har utviklet seg.

- Hele forståelsen av evolusjonen blir mye mer dynamisk dersom vi ser både hannen og hunnen som aktive i utvelgelsen, sier han.

Storfamilie i skogen

Slike arter kan finnes innenfor ulike sosiale mønstre. Når det gjelder fuglearter som lever i storfamilier, holder de fleste til i tropene.

For de afrikanske stærenes vedkommende gjerne på savannen. I nordlige strøk er det færre slike arter.

Amundsen sier imidlertid at det finnes én art i norsk natur som lever på denne måten, og det er lavskrike.

Lavskrika, som finnes i barskog over store deler av landet, er et unntak i norsk natur ved at både eldre søsken og ”hjelpere” som ikke er i slekt kan bistå foreldre med å fostre opp avkommet.

Lavskrika har det til felles med de afrikanske stærartene som lever i storfamilier at den holder seg i samme område året rundt. Den flytter ikke på seg slik trekkfugler og mange andre fuglearter gjør.

Forholdet til territoriet blir da et annet, og konkurransen om å få hekke hard for begge kjønn. Dette kan være en nøkkel til å forstå hvordan denne samlivsformen har utviklet seg.

Hos lavskrike er hunn og hann like, og begge kjønn er ganske neddempet i fargene.

Referanser:

Dustin R. Rubenstein og Irby J. Lovette: ”Reproductive skew and selection on female ornamentation in social species”, Nature, vol. 462, 10. desember 2009.
DOI:10.1038/nature08614

Trond Amundsen: ”Why are female birds ornamented?,” Trends in Ecology & Evolution, vol. 15, 1. april 2000. DOI:10.1016/S0169-5347(99)01800-5