Når dyr lever i faste parforhold

Dyr kan føle noe som ligner på kjærlighet. De kan også leve i livslange monogame forhold, og de sørger når de mister en de elsker.

Publisert
(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

På savannen i Afrika kan man innimellom se en elefant med bøyd hode og slapp snabel, som i dagevis sørger og holder vakt over sin døde unge.

Elefanten er et av flere eksempler på dyr i naturen, som kan knytte seg til andre dyr. Men om de føler og elsker som vi mennesker gjør, det vet man ikke.

Til gjengjeld vet man at noen dyr knytter seg til en partner, avkom eller andre dyr i flokken.

- Sorgen hos elefanter og aper som mister sitt avkom, kan være så sterk at de blir ved det døde barnet i flere dager. Og elefanter begraver sine døde under blader, grener og jord, før de forlater liket, forteller zoolog Lars Thomas.

Thomas har vært konsulent på flere forskningsprosjekter på dyrearters utbredelse - blant annet på Københavns Universitet og Zoologisk Museum i Århus.

- Det er en litt omvendt slutning, men vi ser at dyret sørger, derfor antar vi at det har hatt et spesielt forhold til det døde dyret, og da tolker vi det som om dyret har følt kjærlighet, sier han.

Trofaste mus

Den vitenskabelige fortellingen om kjærlighet og forelskelse blant dyr starter ofte med det som på engelsk kalles præriemus (Microtus ochrogaster). Disse musene er verdensberømte for sitt monogami.

Hannene er utpregede familiedyr, som holder seg tett på hjemmet og er med på å oppfostre ungene. De nedkjemper gjerne eventuelle rivaler og danner par med hunnene for livet.

Præriemusenes monogami er bemerkelsesverdig, fordi deres trofasthet står i sterk motsetning til deres nærmeste slektninger, en annen type mus.

Her er hannene en flokk sjarlataner, som kun er interessert i one-night-stands og de binder seg ikke til én partner. Og det er til tross for at de to musetypene er genetisk sett nesten identiske.

Kroppens naturlige kjærlighetseliksir

Hva er det så i genene til præriemusene som får dem til å forelske seg så intenst i sin partner?

Svaret ligger i hormonene. Når præriemus har sex, frigis to hormoner: vasopressin og oxytocin. Disse to hormonene virker som en slags kjærlighetseliksir på musene og får dem til å knytte seg til partneren.

Forskere har gjort forsøk med å redusere mengden av de to hormonene hos musene. Og da blir hannene til don Juan-er, som kun blir hos hunnene den korte tiden det tar å parre seg.

- Det finnes en lang rekke dyr, som er monogame, forteller Lars Thomas.

- Vi ser det særlig hos fugler. De er meget kresne når de velger partner og lever i livslange forhold. Gjess og albatrosser kan bruke mange år på å velge seg en partner, og noen tar aldri en ny partner, hvis den første dør.

Romantikk er praktisk

Men faktisk er det kun tre prosent av alle verdens dyrearter som lever i faste parforhold. Altoverskyggende kjærlighet er altså ikke populært i dyreverdenen. Men finnes det gode grunner for at noen dyr allikevel holder sammen i livslange partnerskap?

Den vitenskapelige forklaringen er dessverre såre pragmatisk. Dyrene finner sammen i par, hvis det er gunstig for sjansen til å overleve, forklarer Lars Thomas.

- Det praktiske ved å leve sammen med andre er at da blir det flere øyne til å hjelpe med å finne føde og holde øye med fiender. Det smarte ved å ha én bestemt partner er at man lærer hverandres vaner og kan reagere hensiktsmessig i forhold til det. På den måten kan man si at kjærligheten gir noen fordeler, sier Lars Thomas.

Belønnes for kjærlighet

(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Gjennom livet gjør både dyr og mennesker mange ting for å overleve. De spiser, drikker og har sex for å lage nytt avkom, som kan føre genene deres videre.

Grunnen til at de gjør dette, er at hjernen belønner dem med et stoff kalt dopamin, som får dem til å føle seg vel tilpass. Uten dopamin-belønningssystemet ville man fort glemme alle disse livsviktige gjøremålene.

Hos præriemusene økes hunnens dopaminnivå med hele 50 prosent når hun parrer seg.

Blant noen dyr setter belønningssystemet i gang, når dyrene finner sammen med en make. Præriemusen føler seg altså vel når den har en fast partner. Dopaminsystemet får dessuten hjelp fra vasopressin og oxytocin, som hjelper præriemusene med å gjenkjenne partneren sin.

Forsøk med mus har vist at hvis man fjerner genet for oxytocin allerede i fosterstadiet, vil musen lide av sosialt hukommelsestap. Den vil simpelthen ikke huske de musene som den møter på sin vei.

Man mener at de monogame dyrene husker hverandre ved å danne et duft- eller lydbilde av partneren.

- Mange fugler synger til hverandre og har bestemte melodier og stemmer, som de gjenkjenner hos hverandre, forteller Lars Thomas.

- Når det gjelder lukt, så har man jo sett eksempler på at dyr gjenkjenner hverandre bare når de gjenkjenner lukten. Hvis du fjerner en nakenrotte fra gruppa si, så mister den sin gruppelukt. Da vil de andre rottene ikke kjennes ved den igjen, sier han.

Homo-dyr

Hos noen dyr kan ikke ekspertene finne svar i det praktiske og forklare deres kjærlighetssignaler ut fra teorien om at alt gjøres for å overleve.

For eksempel finnes det en rekke homoseksuelle dyr, med seksuelle preferanser for eget kjønn. Både i Odense og København Zoo har man flamingoer og pingviner som lever i homoseksuelle parforhold.

- I USA i 2007 oppdaget man at ti prosent av hannene blant en type tamsau heller ville parre seg med andre hanner. Det var selvfølgelig ikke morsomt for saueavlerne, for det kom jo ikke mange lam ut av det, forteller Lars Thomas

- Men man vet altså ikke hvorfor noen dyr foretrekker sitt eget kjønn, for rent biologisk og reproduksjonsmessig gir det ikke mening, sier han.

Se sørgende elefanter  - fra National Geographic Channel: 

Flere videoer med sørgende elefanter

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt og redigert av forskning.no