Relevansen av å igangsette internasjonale militære operasjoner har vært diskutert i senere tid som følge av blandede erfaringer fra blant annet. Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

En allment akseptert konklusjon er at slike operasjoner koster penger, er komplekse å sette opp og er usikre med tanke på måloppnåelsen over tid.

Dette er sentrale argumenter for små land som Norge, som deltar innenfor multilaterale rammer, men også for andre land som i tillegg til å opptre multilateralt kan intervenere mer bilateralt eller nasjonalt.

Det gjelder særlig USA, Russland, Storbritannia og Frankrike. Det franske forsvaret definerer internasjonale operasjoner som intervensjoner gjennomført av franske militære styrker utenfor det nasjonale territoriet.

Disse er gjerne fredsbevarende eller fredsopprettende. Det skilles mellom eksterne operasjoner og militær tilstedeværelse i afrikanske land som Frankrike har bilaterale avtaler med, eller annen militær tilstedeværelse til havs.

Slik kriger Frankrike

Akutte situasjoner hvor Frankrike utsettes for umiddelbar trussel eller mottar en krigserklæring, eller selv erklærer krig, krever at parlamentet involveres til en viss grad.

Det gjelder ikke eksterne operasjoner, der den franske presidenten er alene om avgjørelsen, etter konsultasjon i Forsvarsrådet. Som øverstkommanderende for landets militære styrker trenger han ikke parlamentets samtykke. Han kan holde parlamentet informert om operasjonens fremgang, eller ikke.

Etter en reform fra 2008 har parlamentet fått myndighet til å bestemme om hvorvidt en ekstern operasjon skal forlenges eller ikke fire måneder etter igangsettelsen.

Regjeringen må også informere parlamentet om at en operasjon er i gang senest tre dager etter starten. Parlamentet kan da debattere rundt operasjonen, men kan ikke stemme over den. Eksterne operasjoner kan forekomme i regi av FN, EU, som en del av en flernasjonal styrke eller i rent nasjonale rammer.

Etter at beslutningen om å igangsette en operasjon er tatt, utstedes det et mandat som oppgir begrunnelsen, det geografiske omfanget og varigheten.

Forsvarets senter for planlegging og gjennomføring av operasjoner (CPCO) kommer deretter med forslag om navn for operasjonen, før presidenten skjærer gjennom.

Operasjonsnavnet stammer tradisjonelt fra den lokale flora eller fauna i landet operasjonen gjelder, eller fra dets klimatiske eller geografiske forhold. Slik var det for Epervier i 1986 i Tsjad, Turquoise i 1994 i Rwanda, Azalée i 1995 i Komorene, Salamandre i 1996 i tidligere Jugoslavia, Pamir i 2001 i Afghanistan, Harmattan i 2011 i Libya, Sangaris i 2013 i Den sentralafrikanske republikk, Chammal i 2014 i Irak, samt Serval i 2013 og Barkhane i 2014 i Mali.

Over 100 operasjoner siden 1995

Franske soldater har vært engasjert i over 100 internasjonale operasjoner siden 1995. Etter Brexit er Frankrike det eneste NATO-landet i EU som er fast medlem i FNs sikkerhetsråd og eneste atommakt med egen avskrekkingsevne.

Generelt er det konsensus blant franskmenn om landets rolle som militær aktør utad. En gammel militær tradisjon og kultur gjør også at tap av menneskeliv godtas så lenge relevansen av operasjoner er bevist.

Intervensjoner rettes som regel mot intrastatlige kriser og har ulike funksjoner: å beskytte sivilbefolkningen, stanse konflikter etter henvendelse fra en stat eller FN, drive terrorbekjempelse, gi opplæring og trening eller trygge havområder. Intervensjonsområdet, slik det står omtalt i landets strategiske rapport om forsvar og nasjonal sikkerhet fra 2017, strekker seg primært fra Vest-Afrika til Levanten og Midtøsten.

Er eksterne intervensjoner relevante?

Og hvis det er tilfellet, kan man komme til et punkt hvor ulempene overgår gevinsten? Svaret er ikke entydig. President Sarkozys’ bombing av Libya i 2011 ble i sin tid kritisert for å mangle relevans.

President Hollandes beslutning om å intervenere i Mali i 2013 hindret derimot trolig at jihadistiske grupper overtok landet og truet nabolandene. Den samme presidentens beslutning om å trappe opp bombingen i Syria to år senere ble gjenstand for debatt.

Tidligere statsminister Dominique de Villepin uttalte blant annet at bombetoktene gjorde vondt verre, mens general Desportes mente at de ikke var effektive nok til å stanse IS definitivt.

Tidligere i år omtalte Frankrike forklart det franske dilemmaet knyttet til Barkhane-operasjonen. Vi påpekte at en fransk «exit» fra Mali for tiden var urealistisk gitt situasjonen på bakken, selv om intensjonen bak intervensjonen aldri har vært en permanent tilstedeværelse.

En fare, som Claude Serfati påpekte i boka «Le militaire, une histoire française» fra 2017, er at militære intervensjoner av ulike grunner kan bli en lidenskap.

En annen er at man blir sittende fast i en hengemyr av varig uorden, samtidig som man ikke stabiliserer konfliktområder og kan møte terror på hjemmebane, som Hans Jacob Orning og Øyvind Østerud minner oss på i boka «Krig uten stat» fra 2020.

Erfaringer fra Afghanistan, Irak, Libya eller Syria inviterer uansett til stor forsiktighet.

For å snakke om Frankrikes eksterne operasjoner, og nærmere sagt om et relativt ukjent og nokså mystisk militærkorps i Frankrike - Fremmedlegionen -, har Frankrike forklart denne uken invitert Charles Støeng, som tjenestegjorde i Legionen i en årrekke.

Du finner episoden her.

Episoden finnes også på Itunes og Spotify.

Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart. På denne nettsiden finner du også en oversikt over alle podcastene og analysene fra Frankrike forklart.