Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I enkelte tilfeller kan det selvsagt ha en tilsynelatende positiv effekt: En ny trener kommer inn og redder klubben fra nedrykk, eller klatrer fra en kjedelig plass midt på tabellen opp til en lukrativ og innbringende mulighet i europacupene.
Men det store bildet forteller med tydelige penselstrøk: Å sparke treneren har ingen betydning for resultatene på fotballbanen.
Det har BI-forsker Jan Ketil Arnulf tidligere vist gjennom en analyse av treneravganger i norsk eliteserie i perioden 1995–2006.
To ferske studier fra Tyskland og Italia viser at det samme er tilfelle på kontinentet. De finner heller ingen positiv effekt av å bytte ut treneren når laget gjør det dårlig.
– Det morsomme er at ulike tilnærminger kommer fram til samme konklusjon, at resultatene ikke blir bedre av å sparke treneren, sier Arnulf til forskning.no.
Selv har han sett på lagenes poengfangst før og etter trenerbytter. Den tyske studien har tatt for seg målforskjellen, som de mener er den beste indikasjonen på lagenes prestasjoner. Studien fra Italia sammenligner poeng, scorede mål og baklengsmål, og sjekker også for andre variabler enn treneren, som hjemmefordel, tabellposisjon og styrkeforhold mellom lagene.
Etter regn kommer sol
Felles for alle studiene, og så langt henger klubbledere med, er at man kan se en bedring i lagets prestasjoner etter et trenerskifte.
Men, og her har de sparkekåte klubblederne falt av, dette ville skjedd uansett. Etter en serie skuffelser, og det er gjerne på det tidspunktet at treneren må gå, vil resultatene nærmest som en naturlov, bevege seg mot normalen.
Etter en rekke negative sjokk, vil lagene friskne til av seg selv, uavhengig av beslutningen om å sparke eller beholde treneren, ifølge den italienske studien.
Den er ledet av Maria De Paola, førsteamanuensis i politisk økonomi ved Universitetet i Calabria, og har gått nærmere etter i sømmene tolv sesonger av den italienske toppserien, Serie A. Fra 1997 til 2009 ble det i gjennomsnitt byttet ut sju trenere hver sesong.
Det kunne klubbene kanskje spart seg. De sanket ikke flere poeng, de scoret ikke flere mål og de slapp heller ikke inn færre enn de sannsynligvis ville gjort med den gamle treneren ved roret.
– Fra vår analyse kommer det fram at det å bytte ut treneren ikke gir en statistisk signifikant effekt på lagets prestasjoner, konkluderer forskerne.
De italienske lagene som kvittet seg med treneren hadde, ikke overraskende, nettopp vært gjennom en periode med mye motgang. Med ny trener ble poengfangsten bedre, men det samme mønsteret var også tydelig hos lag som fortsatte med samme trener etter tilsvarende dårlige resultater.
Denne trenden var også tydelig i Arnulfs studie av den norske eliteserien. Faktisk gjorde de det enda bedre de som valgte å beholde treneren. I snitt fikk klubbene som beholdt treneren i en situasjon der andre gikk til oppsigelse, nesten tre poeng mer i løpet av de neste 15 kampene.
Annonse
Et artig funn blant avskjedigelsene i italiensk Serie A, er at det faktisk er en fordel å spille mot et lag som nettopp har fått ny trener.
– Å spille mot et lag som har byttet trener ser ut til å slå positivt ut på resultatet, skriver De Paola & Co.
De scorer flere og slipper inn færre mål, og de sanker flere poeng. Men forskerne understreker at dette sannsynligvis har å gjøre med at lag som sparker treneren i utgangspunktet rett og slett er dårligere.
Lykke til, Ståle
Det er ikke annerledes i Tyskland. Kanskje bare enda grundigere dokumentert. For 46 år med Bundesliga-fotball gir ikke grunn til optimisme for tilhengere av lag som sparker treneren.
Studien er ledet av Andreas Heuer, professor i fysisk kjemi ved Universitetet i Münster, som har gjort fotballstatistikk til et hobbyprosjekt.
Forskerne har her sammenlignet målforskjellen til lag som sparker treneren med lag som beholder treneren i samme situasjon. De mener at forholdet mellom scorede og innslupne mål gir et riktigere bilde av lagets evner, enn bare å se på poengene de tar med seg.
Men tyskernes konklusjon er like klar.
– Å avsette treneren midt i sesongen har i bunn og grunn ingen effekt på den påfølgende prestasjonen til laget, skriver Heuer og hans medforfattere.
Som sine italienske kolleger sporer de bedringen i prestasjoner etter et trenerbytte tilbake til det man innenfor statistikken kaller en «bevegelse mot det normale».
Ståle Solbakken droppet nylig planene om å overta det norske landslaget, for heller å prøve seg i tyske Köln. Han bør ikke være altfor optimistisk.
Andreas Heuer gjennomførte nemlig den samme analysen som han brukte på trenerbytte midt i sesongen, på et mer «normalt» skifte av sjef mellom to sesonger.
Annonse
– Å innsette en ny trener i pausen mellom to sesonger har den samme nulleffekten.
Treneren er overvurdert
Likevel er det ofte treneren som får skylda, eller æren, selv om mange andre faktorer også spiller inn.
– Trenerens betydning for lagets prestasjoner er sannsynligvis mindre enn 15 prosent, mener Heuer.
Jan Ketil Arnulf går enda lenger:
– Ledelse er en illusjon som virker når vi tror på den. Lederen er egentlig overflødig, sier han, og lurer på hva beslutningstakerne i fotballklubbene tenker på.
– Den kunnskapen som er nødvendig, er tilgjengelig allerede. Den samlede kompetansen i laget og klubben er viktigere enn enkeltpersoner.
Spark på spark
Likevel fortsetter trenerkarusellen å snurre, som en evig stol-lek på trenerbenkene. Og vi kan spekulere i hvem som blir den neste.
Arnulf vil ikke det, men han peker på tre risikofaktorer du kan ha i bakhodet når du setter penger på hvem som blir neste sparkeoffer:
Trenere som sparkes, sparkes oftere.
Lag som lærer seg å sparke treneren, gjør det oftere.
Trenere med under 1,38 poeng i snitt ligger tynt an.
Arnulf, Mathisen og Hærem, «Is firing a football coach the wrong treatment? Rationality, decision making and noise-signal ratio», presentert 15. august 2010 på den årlige konferansen til American Psychological Association, San Diego, USA, ved selve presentasjonen var tittelen på sammendraget Does Changing the Coach Help Performance? A Counterfactual Approach