Trenger ikke manikyr

"Alle" er blitt enige i at likestilling i forskning er viktig. Men lite endres. Professor Susanne Baer mener likestillingsarbeidet må radikaliseres. - Det blir gjort litt manikyr og pedikyr på forskningskroppen, i stedet for en full overhalning, sier hun.

Publisert

De som har jobbet lenge innen feltet likestilling og forskning har merket det. Holdningene til arbeidet har endret seg de siste årene. Likestillingsarbeidet har fått en bredere aksept, “alle” er blitt enige i at likestilling er viktig.

Men hvilke konsekvenser har det fått? Det var et av spørsmålene som ble debattert på den femte europeiske konferansen om likestilling i høyere utdanning, 5th European Conference on Gender Equality in Higher Education, i Berlin tidligere i høst.

Susanne Baer, professor i juss og kjønnsforskning ved Humboldt universitet i Tyskland var en av hovedtalerne på konferansen. Hun pekte på problematiske sider ved den nye enigheten rundt likestillingsarbeidet.

- Vi har fått det til på retorikknivået, men vi endrer ikke systemet. Under retorikken lever skjulte fordommer videre.

Sideeffekter

For mens “alle” er enige om likestilling, er det lite som faktisk endres innenfor forskningssystemene. Likestillingsarbeidet har derfor, ifølge Baer, havnet i en situasjon der det er rammet av suksess og immobilitet samtidig.

- Vi har støtt på en interessant effekt av vår egen kamp for likestilling. Vi har beveget oss langt, vet mye, og alle har lært av oss. Men nå møter vi sideeffektene av vår suksess. Noen, i betydningen noen få, kvinner i forskning er en god idé, men mer enn det, nei virkelig…

Blinde flekker

"Likestillingsarbeidet er rammet av suksess og immobilitet samtidig, mener professor Susanne Baer."
"Likestillingsarbeidet er rammet av suksess og immobilitet samtidig, mener professor Susanne Baer."

Så hva er det som har skjedd? Den skjeve kjønnsbalansen innen forskning har fått en plass på agendaen, presset fram av det Baer omtaler som de “uutholdelige tallene”, den skjeve statistikken over fordelingen av kvinner og menn i forskningssystemet.

Men når likestillingsspørsmålene har fått aksept blir de møtt med det Baer beskriver som blind flekk-strategien (blind spot-strategy). En strategi som kort sagt går ut på å konsentrere arbeidet rundt noen enkelttiltak på bestemte områder.

- Med “blind flekk” mener jeg at likestillingsarbeidet kun endrer litt på noen små punkter i akademia. Det blir gjort litt manikyr og pedikyr på forskningskroppen, i stedet for en full overhalning. Dette medfører ingen risiko eller store investeringer. Dette er en strategi som sier at noen flere kvinner, noen små institusjoner - det er alt vi trenger.

- Alle er for kjønnslikestilling så lenge det ikke gjør vondt, men forslagene blir aggressivt avvist så fort de rører de virkelige spørsmålene, som vil føre til varige endringer, mener Baer.

Aggresjon

Hun peker på at det er ulike forslag som blir møtt med nikkende likestillingsretorikk, og som blir møtt med aggresjon.

- Hvis du vil ha litt ekstra midler til mentorprogram eller et senter for kjønn og likestilling ved institusjonen din så kan du får det. Og du vil ha retorikken på plass.

- Men om du vil ha mentorprogram, og stipendiatstillinger, og en likestillingsrådgiver, og en kjønnsforskningsenhet, og kjønn inn i pensum og som en del av forskningssatsingene, og transparente og tilgjengelige finansieringsordninger og kvalitetsevalueringer, og kvinner og menn representert på alle nivå i institusjonen, med mer - da må du kjempe.

Blokkerer likestilling

Et av hovedproblemene i dag er, ifølge Baer, at fokuset på kvalitet i forskning blokkerer for likestilling i forskning, fordi disse to oppfattes som motstridende diskurser.

- Likestilling er ikke sexy i forskning. Det er ikke sett som en indre del av forskningsfeltet. Det er derfor menn, og ofte suksessfylte kvinner innen forskning, har en tendens til å reagere rart når du etterlyser mer likestilling. Plutselig blir de utålmodige eller sinte, og tar det hele personlig, de vil ikke plages med slike spørsmål.

Dette er reaksjoner som er dypt befestet i den vestlige filosofien, mener Baer. Frihet, her forstått som akademisk frihet og likestilling, som krav om rettferdighet, kolliderer med hverandre, i stedet for å eksistere ved siden av hverandre og styrke hverandre.

Ikke blandes

- “Likestilling er et politisk spørsmål - og bør ikke blandes med objektiv eller nøytral forskning” eller “Det er ikke viktig hvem som forsker eller underviser - det er resultatene som teller”. Slike argumenter brukes for å avvise likestillingsargumenter knyttet til kvalitet, sier Baer.

- Frihet er sett som et individuelt gode, knyttet til rasjonell autonomi. Mens likestilling er blitt plassert som det sosiale, det som hindrer personlig frihet. Derfor er ropet om likestilling et forstyrrende rop for de fleste forskere, det har ingenting å gjøre med deres forskning, det handler ikke om akademiske prestasjoner. Likestilling blir likestillingsrådgivernes anliggende. Eller anliggende til kjønnsforskere, som ofte forveksles med rådgiverne. Eller en administrativ oppgave, eller et utdatert rop fra 1980-tallet.

Forståelsen av kvalitet

For å møte denne argumentasjonen, og for å hindre at kvalitetsargumentasjon skal fortsette å blokkere for likestilling, mener Baer vi må se på innholdet i kvalitetsbegrepet på nytt.

Hun mener dagens tolkning av kvalitet i forskning gir bestemte grupper privilegier, både når det gjelder den tradisjonelle forståelsen av dette begrepet, og når det gjelder nyere tilnærminger til kvalitet, som målinger av blant annet antall siterte publikasjoner og fagfellevurderinger (peer-review).

Kroppsløs forsker

- Tradisjonelle forståelser av kvalitet har grunnleggende sett vært bygd på fordommer og utestengning. Sannhetsregimet har vært basert på antagelse om en universell hjerne, om geniet. Det handler om forskeren som legger igjen kroppen og følelsene ved døra. Og siden kropper og følelser er blitt kodet som kvinnelige, så blir kvinnene værende utenfor døra de også. Om de da ikke kommer for å vaske gulvene.

- Og siden vitenskapen krever at forskerne ikke anerkjenner begrensninger, slik at forskningen blir forstyrret eller farget av irrasjonelle aspekter, fokuserer vitenskapen på de “rene” disiplinene, på det “presise” arbeidet eller på de “klare” relevante fagområdene.

Og igjen er kjønn det “andre”, det irrasjonelle, subjektive og irrelevante.

- Når erkjennelsen av kropp og følelser, sted, relasjoner og behov fjernes, får vi denne bestemte myten om at det er den vestlige, middelklasse, heteroseksuelle maskuliniteten som teller. Og dypt nede i den kulturelle grunnmuren i dette kunnskapsuniverset, har kvalitet blitt kodet slik.

- Den tradisjonelle vitenskapskulturen er tungt influert av flere krefter, som religion, oksidentalisme og kolonialisme, og sist, men ikke minst, normative konstruksjoner av kjønn, påpeker Baer.

Forsvarer privilegier

Og selv om Baer er kritisk til mange av de nyere målemetodene for kvalitet i forskning, mener hun vi skal se med skepsis på de som nå motsetter seg alle forsøk på å måle forskningens kvalitet, ofte med henvisning til vitenskapens autonomi. For mange av disse tilhører grupper som har vært privilegerte i det gamle systemet, understreker hun.

Rettferdighet

Så hvordan gå inn i diskusjonen om hva som er fremragende forskning? Baer mener vi må utfordre tradisjonelle forståelser av vitenskap og forskning.

For forskningen foregår ikke innenfor et nøytralt felt, sier hun. Å forske er en sosial aktivitet, som foregår i et politisk felt som påvirker hvordan kommunikasjonen foregår, hvilke teorier man velger å ta utgangspunkt i, og hvordan resultater blir tolket. Å innse dette betyr å åpne for at det finnes ulike kunnskapskulturer, at det finnes mange måter å møte en problemstilling, og at det ikke finnes ett svar på spørsmålene som stilles i forskning.

- Om vi aksepterer dette er det også lettere å utfordre det bestående synet på hva som er fremragende, og se at det er nødvendig med rettferdighet i forskningssystemet.

Målet er, ifølge henne, å gjøre likestilling til en iboende del av kvalitetsbegrepet, ettersom rettferdighet fostrer akademisk frihet, og fremragende forskning bare kan utvikle seg under rettferdige forhold der det ikke finnes sexisme eller underliggende strukturer som hindrer bestemte grupper fra å delta med sin forskning.

En prosedyre

- Rettferdighet er også en prosedyre, som handler om å etterstrebe en mer rettferdig måling av kvalitet. Det er ikke likestillingsrådgivernes oppgave å definere hva som er fremragende forskning, men det er de som kan sørge for at det ikke skjer forskjellsbehandling i prosessene. Jeg er forsker, og vil være med å avgjøre hva som er god forskning, men jeg trenger en likestillingsrådgiver til å få meg inn i den debatten, og sørge for at jeg ikke blir kastet ut av den.

Og konklusjonen fra Baer er klar.

- Hvordan man måler kvalitet, og driver kvalitetsledelse - det er nøkkelen. Om ingenting skjer her, så kommer vi ikke til å se noen endringer.

Radikalisering

Men hvordan komme videre nå? Baer mener forkjemperne for likestilling i akademia må bli mer radikale, i flere betydninger.

- Jeg mener vi må kreve mer - ikke bare to stipendiatstillinger, ikke bare en likestillingsrådgiver, ikke bare deklarasjoner i universitetenes prinsipperklæringer. Vi vil se realiteter, effekt av planene - kravene må føre til handling.

Men Baer mener også at vi trenger en radikalisering i forhold til forståelsen av likestilling i akademia. For hun er ikke sikker på om “alle” er så enige som de framstår.

- Å bli mer radikal kan også bety at man mer teoretisk tar inn over seg hva det ligger i en politikk for kjønnslikestilling. Og da mener jeg at om man snakker om kjønn, så må man mene kjønn. Og kjønn er ikke å sørge for den feminine stemmen i gutteklubben, slik det ofte blir forstått. Det handler om å fremme et større mangfold, inkludert menn og kvinner med ulik bakgrunn.

Røffere tone

Og ifølge henne foregår det også en radikalisering av likestillingsarbeidet, debatten ved institusjonene er i ferd med å hardne.

- Jeg har hørt det fra en rekke personer, fra ulike land, her på konferansen - at tonen er i ferd med å bli røffere. Det er en forestilling om at vi har kommet så langt, vi har klart det på retorikknivået, og nå begynner vi å bli farlige, for nå kan reelle endringer skje.