Forskningsjournalistikken handler i alt for stor grad om å forklare politikere og skattebetalere hvorfor det skal brukes flere penger på forskning - istedenfor å åpne opp debatten om vitenskapen som samfunnsinstitusjon, mener Hornmoen.

Han er opptatt av å normalisere bildet av forskerne og det de driver med. Forskningen er ikke autonom og uavhengig, men nøye integrert i samfunnslivet, og forskere er som folk flest.

- Både journalister, publikum og forskerne selv har en tendens til å se ensidig på vitenskapen som en slags opphøyet menneskelig aktivitet, sier Hornmoen.

Doktorgrad

Han har nettopp disputert for sin doktorgrad om forskningsjournalistikk ved Universitetet i Oslo - om amerikansk “science journalism” på 1990-tallet. Til daglig er han førstelektor ved journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Han har også vært redaktør for universitetstidsskriftet Apollon i fire år.

- Amerikanerne har gått i bresjen. De har et eget godt organisert forbund for forskningsjournalister; National Association of Science Writers (NASW). Tidlig så de det som sin misjon å formidle vitenskapelig kunnskap til allmennhetens opplysning i samarbeid med vitenskapelige institusjoner, forteller Hornmoen.

For å beskrive denne journalistikken bruker han ord som “ensidig bejaende”, “breathless discoveries” og “gee-whiz reporting”.

I den amerikanske forskningsjournalistikken på 1990-tallet mener han imidlertid å kunne identifisere en ny tendens; i form av brytninger mellom det tradisjonelle synet på forskningsformidling, og et mer kritisk syn på journalistikken med vekt på journalistens rolle som vaktbikkje. NASW ble mer kritisk reflekterende over hvilken rolle journalistene skal innta.

Tverrfaglighet og fattigere redaksjoner

Selv om forskningsjournalistene kanskje har vært for mye i lomma på vitenskapen, er journalistikken altså i ferd med å endre sitt syn på hva forskning er. Dette har flere årsaker. Èn av årsakene er den økende tverrfagligheten i vitenskapen.

- Dette er en annen måte å organisere forskningen på annet enn den disiplinære. Nå forskes det på temaer som miljø, klima eller lignende, og vi ser vitenskapen i forhold til samfunnsproblemer som vi ønsker å løse. Med den disiplinære inndelingen av forskningen alene, var det vanskeligere for journalistene å se relevansen av forskningen, sier Hornmoen.

En annen årsak var redaksjonelle endringer. I USA var det på 1980-tallet en eksplosjon av populærvitenskapelige magasiner, og avisene prøvde seg med egne vitenskapsspalter. Forskningsjournalistene var spesialister på sitt eksklusive felt. På 1990-tallet ble ressursene knappere, og forskningsstoffet endret seg.

Forskningsstoffet ble i større grad del av den allmenne nyhetsdekningen, og dermed også mer underlagt vanlige nyhetskriterier og journalistiske vurderinger.

Handler om avgrensning

- Selv om det utvikler seg idealer i retning av mer kritisk journalistikk, så er det nok fortsatt en viss uoverensstemmelse mellom idealer og praksis. Når det kommer til stykket driver forskningsjournalistene mye med “gammeldags” forskningsformidling. Hvilke syn journalister har på egne oppgaver henger sammen med hvordan de avgrenser sine emner eller emneområder, sier Hornmoen.

Han mener at journalistene som avgrenser sine emner etter tradisjonelle, disiplinære grenser i vitenskapen, har en tendens til å oppfordre til popularisering i tradisjonell forstand. De som definerer sine emner ut fra politiserte problemfelt i samfunnet, oppfordrer gjerne til en mer kritisk journalistikk overfor forskning og forskningsrelaterte emner.

- Hos de første blir dessuten forskning fortrinnsvis betraktet som en autonom og nøytral virksomhet, mens den andre gruppen ser forskning i større grad som verdipreget, usikker og sosialt forankret, sier Hornmoen.

“Det uopplyste folket”

Hornmoen er på ingen måte overbegeistret for formidlingsbegrepet. Han er lei av holdningen om at journalistene skal være det formidlende leddet mellom forskere og publikum, og levere troverdig viten til et uopplyst folk.

- Men vi kan vel ikke undervurdere formidlingsdelen heller?

- Innenfor “science communication” har journalisten i stor grad fungert som en transportør av kunnskap fra én institusjon til allmennheten, og det har handlet veldig mye om troskap overfor kilden. Det er et problem, sier han.

- Hva med forskerne som flyr i flint fordi de mener forskningen deres blir forvrengt til det ugjenkjennelige av journalistene?

- Denne typen skepsis kan være et uttrykk for en nedlatende holdning til journalister; en strategi for å markere egen identitet. Å klage på hvor idiotiske journalistene er når de gjengir stoffet har en retorisk funksjon; forskningen fremstår som noe genuint og rasjonelt. Holdningen skaper også en solidaritet innen den akademiske institusjonen, og den markerer makt, sier Hornmoen.

I den vitenskapelige institusjone har man tenkt seg at publikum har hatt for lite innsikt i vitenskapelige prosesser og resultater. Mediene har blitt vurdert som en av årsakene til dette problemet, fordi de ikke opplyser folk på en seriøs måte.

Vaktbikkjer, pedagoger eller PR-folk?

- Dernest har man antatt at ved å drive forskningsformidling vil folk bli mer positivt innstilt til bevilgninger til forskningen, sier Hornmoen.

- I tillegg har oppfatningen vært at ved å bli eksponert for vitenskapens rasjonalitet vil folk bli mer demokratiske. Forskningsjournalistikken har i stor grad blitt gjort med grunnlag i en antagelse om at publikum trenger opplæring for å bli mer demokratiske individer, sier Hornmoen.

Riktignok ser han selv på forskningsjournalistikkens form som et demokratisk problem - i omvendt forstand:

- Tidligere tenkte man at problemet lå i offentligheten og folks mangel på kunnskap og forståelse. Man tenkte at bare offentligheten ble eksponert for vitenskapens rasjonalitet, ville den også bli mer demokratisk. Det er lite grunnlag for å hevde at det å bli eksponert for vitenskapelige prosesser og tenkemåter gjør oss til mer demokratiske individer. Jeg tror det er langt viktigere for et demokratisk samfunn å få i gang en dialog om vitenskapen, sier Hornmoen.

Legitimering

Forskningens behov for å legitimere seg er gjerne stor i perioder hvor finansieringskildene truer med å tørke ut, men også når deler av befolkningen begynner å stille spørsmål ved enkelte sider av vitenskapen. Dette har potensielt uheldige etiske implikasjoner, mener Hornmoen.

Atombomben og genteknologien er eksempler på sider ved vitenskapens utvikling som har gjort noen mer kritiske.

- Problemet med formidlingsbegrepet er at det har blitt en forskningspolitisk strategi. Det handler om å skaffe penger til de vitenskapelige sektorene i samfunnet. Forskningsjournalistikken har i stor grad vært etablert på vitenskapelige institusjoners premisser. Vitenskapsdekningen i pressen har fungert som vitenskapens forlengede arm, sier Hornmoen.

- Det handler i stor grad om å løsrive seg og innse at man har vært i hendene på andre interesser, sier Hornmoen.

Vitenskapelig usikkerhet

- Journalistene bør være flinkere til å fremheve den vitenskapelige usikkerheten, fortsetter han, men innrømmer samtidig at vitenskapelig usikkerhet kanskje ikke skaper de aller største overskriftene. Da er det kanskje lettere å fange leserens oppmerksomhet med vitenskapelig uenighet:

- Det er viktig med flere perspektiver, og å ta hensyn til at forskere kan tenke ulikt om hvordan å frembringe kunnskap på et felt, sier Hornmoen.

- Forskerne uttrykker gjerne sin usikkerhet i fagkretser, men i mediene kan de gi inntrykk av at det de driver med kan løse viktige problemer bare de får midler til det. Mange forskerne har også blitt gode retorikere, fortsetter han.

I tillegg har journalistene gjort seg avhengige av vitenskapelig autoritet for å gi seg selv tyngde som sannferdige beskrivere av virkeligheten, for eksempel gjennom bruken av ekspertkommentatorer, forklarer Hornmoen.

Han mener dette kan være et problem: Det er til hinder for å nærme seg forskningen på en annen måte.

Forskerne og folket

- Jeg ønsker at aviser og journalister på vegne av publikum kritisk gransker en instans i samfunnet som vil legge mye av rammene for folks tilværelse. Det forskere driver med, for eksempel innen bioteknologi, er så viktig for samfunnsutviklingen at det nesten ville være en hån å ikke ta folk med på å legge rammene for vitenskapen i en eller annen grad, sier Hornmoen.

Han mener journalistene må gjøre mer enn å forklare vitenskapen; de må stille forskerne til ansvar og belyse hvordan forskning og vitenskap danner grunnlag for politiske beslutninger.

- I teknologiske nyvinninger som for eksempel genmodifisert mat, vil ekspertene kanskje være opptatt av detaljene, mens de ikke tenker over de store etiske linjene. Publikum vil ha en tendens til å se dette på en annen måte. En dialogisk journalistikk medfører mer kunnskap for alle parter, sier han.

Hornmoen snakker om å føre sammen forskere og representanter for folket.

- Såkalte “lekfolk” kan være eksperter i visse situasjoner. Journalister bør belyse dialogen mellom folk og forskere. Det vil representere en annen form for kunnskapsorientering.

Han mener dette vil være et brudd med den republikanske måten å tenke om forskning på:

- Kravet om autonomi og uforstyrret arbeidssituasjon kan være en måte å beskytte seg mot det man opplever som ubehagelig innblanding fra samfunnet. Denne republikanske holdningen er fortsatt utbredt i akademia. Den overser hvordan vitenskapen faktisk fungerer i samfunnet, sier Hornmoen.

Språklige virkemidler

- 42 prosent av den norske befolkningen tror fremdeles at vanlige tomater ikke inneholder gener, men at genetisk endrede tomater gjør det. Ser du ingen problemer med at folk flest skal være med og legge rammene for forskningen?

- - Det handler ikke bare om å fylle fjernsynsstudio med “folk flest”. Det handler like mye om hvilke språklige virkemidler journalistene bruker: Istedenfor å si at “forskerne har vist”, som om alle forskere var enige om en ting, bør journalistene spesifisere hvilke forskere det dreier seg om, gi dem navn, og synliggjøre eventuelle uenigheter og usikkerheter. På denne måten skaper du allerede i teksten en annen publikumsposisjon, sier Hornmoen.

Han mener måter å omtale vitenskapsfolk og vitenskap på legger føringer på om publikum blir inkludert eller holdt utenfor.

- Men nå snakker vi om folk og vitenskap som om det var to poler. Det stemmer jo ikke. Dagens forskere er så spesialiserte at de ofte ikke vet så mye annet enn det de har satt seg inn i på sitt eget felt, sier Hornmoen.

Vitenskapelige journalister?

Det er ikke sikkert at det er nok for forskningsjournalistene å styrke sin uavhengighet overfor forskningen og forskere som kilder, og ivareta det som oppfattes som viktige roller i den journalistiske institusjonen.

- At forskningsjournalistene må være mer kritiske og uavhengige betyr kanskje at de selv må være mer vitenskapelige i sine fremgangsmåter, og i større grad bruke vitenskapelige metoder i sine arbeidsprosesser. Slik får “science journalism” en ny betydning: I nesten like stor grad som å ha forskningen som objekt, dreier denne journalistikken seg om å anvende en vitenskapelig tilnærming til sitt emne, mener Hornmoen.