Kvinner og menn har ulik forskningspraksis

En fersk rapport fra NIFU STEP viser at menn er i flertall innen kommersiell og næringsrettet forskning, og at kvinnelige forskere både samarbeider mindre internasjonalt og deltar mindre i fagfellevurderinger enn sine mannlige kolleger.

Publisert
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Rapport

Rapporten ‘Arbeidsvilkår i norsk forskning’ er utarbeidet av NIFU STEP

Agnete Vabø vil presentere funn fra undersøkelsen Changing Academic Profession på konferansen Kvalitet 2009 23.-24. mars i Oslo.

Last ned rapporten hos NIFU STEP

Les mer om KVALITET 2009

CAP-undersøkelsen

CAP-undersøkelsen i Norge ble gjennomført i perioden november 2007 til januar 2008 av et statistisk representativt utvalg ansatte i vitenskapelige stillinger ved universiteter, vitenskapelige høgskoler og forskningsinstitutter. Vel 1800 personer besvarte undersøkelsen.

Målgruppen for undersøkelsen var ansatte i vitenskaplige hovedstillinger ved

  • universitetene i Agder, Bergen, Oslo, Stavanger, Trondheim, Tromsø og Ås
  • de offentlige vitenskaplige høgskolene AHO, NHH, NIH, NMH og NVH
  • vel 100 enheter i instituttsektoren, deriblant SINTEF som den desidert største 

Undersøkelsen inngår i en internasjonal studie. Spørreskjemaundersøkelsen «The Changing Academic Profession» (CAP), sammenligner forskningsvilkårene i rundt 20 forskjellige nasjonale systemer.

Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (KiF-komiteen) har bidratt med finansiering av studien.
 

Mye tyder på at kvinnelige forskere i mindre grad er del av formelle og uformelle nettverk som er viktige for å publisere, skaffe ressurser og lykkes i en forskerkarriere.

Det er blant funnene i NIFU STEP-rapporten Arbeidsvilkår i norsk forskning.

– I tidligere undersøkelser av kvinners stilling i forskning, har man gjerne sett spesielt på rekruttering, karriereløp og publiseringsdata.

– Denne gangen har vi imidlertid identifisert en del aspekter ved selve arbeidsvilkårene for forskningen, forteller Agnete Vabø, forskningsleder for området Høyere utdanning i NIFU STEP.

Hun er ansvarlig for den norske deltakelsen i en internasjonal komparativ studie av arbeidsvilkårene til vitenskapelig ansatte – Changing Academic Profession.

Studien omfatter vitenskapelig ansatte ved norske forskningsinstitusjoner; universiteter, vitenskapelige høyskoler og i instituttsektoren.

Forskerne er blitt bedt om å vurdere ressurssituasjonen, både når det gjelder tilgangen på økonomiske ressurser, støttepersonell og fysiske fasiliteter, forholdet mellom forskning og undervisning, og oppfatninger av ledelse, organisasjon og arbeidsmiljø.

Nye utfordringer

– Undersøkelsen peiler først og fremst ut nye problemstillinger i forhold til å forstå forskjeller mellom kvinners og menns forskningspraksis, noe som er viktig å ha i mente etter hvert som man får en jevnere kjønnsbalanse.

– Hva skjer når man antallsmessig får flere kvinner inn i forskningen? Hvilke utfordringer står man ovenfor da, spør Vabø.

Forskerne fikk en rekke spørsmål rundt tyngepunktet for egen forskning sett i forhold til forskning som er kommersielt rettet, sosialt orientert, internasjonalt orientert og disiplinorientert versus fler- eller tverrfaglig orientert forskning.

Funn i undersøkelsen indikerer at kvinnelige forskere i større grad konsentreres i forskningsområder som er preget av lavere intellektuell verdsetting enn menn. I prosesser rettet mot kommersialisering og teknologioverføring har kvinnelige forskere ikke overraskende en klart lavere deltakelse.

– Dette dreier seg om prosesser som har en næringsrettet karakter, som kan være rettet mot patentering og produktutvikling, med andre ord områder som får stadig større oppmerksomhet i samfunnet, sier Vabø.

Ulike roller

"Foto: Espen Aleksander Sjølsvik, Veterinærinstituttet"
"Foto: Espen Aleksander Sjølsvik, Veterinærinstituttet"

At betydelig færre kvinnelige enn mannlige forskere oppgir at de har vært involvert i teknologioverføringsprosesser eller kommersielt rettet forskning, reflekterer i utgangspunktet naturlig nok at det finnes færre kvinner innenfor teknologisk forskning.

Men samtidig ser man at relativt færre kvinner enn menn ansatt innen disse fagene oppgir at de har deltatt i slike prosesser.

– For å forklare disse tallene trenger vi imidlertid andre metodiske tilnærminger til problemfeltet, ikke minst kvalitative studier, sier Vabø.

I en diskusjon rundt disse tallene heter det i rapporten at spørsmål om kvinnelige og mannlige forskeres ulike roller i «the entrepreneurial university» må relateres til og analyseres i forhold til universitetenes og forskningens transformasjon i overgangen fra velferdsstat til velferdssamfunn, fra å spille en sentral rolle som agenter for velferdsstatens mål til å i større grad å skulle operere som entreprenør i et marked.

– Samspillet mellom velferdsstat og forskning har vært viktig for å løfte frem kvinnelige forskere i norsk sammenheng. Men nå ser vi at det oppstår nye, ressursrike områder i forskningen, arenaer der kvinner stiller svakere.

– Hvis dette er en arena der kvinner blir marginale, er det en utfordring i forhold til å skulle få mer likestilling i forskningen, påpeker Vabø.

Mindre internasjonalt samarbeid

Et annet funn i undersøkelsen er at kvinnelige forskere i mindre grad enn mannlige deltar i internasjonalt forskningssamarbeid og fagfellevurdering.

En forklaring til at færre kvinner deltar i internasjonalt forskningssamarbeid kan være at flere kvinnelige forskere befinner seg i fag med en anvendt og/eller nasjonal orientering.

Lavere grad av internasjonalt samarbeid blant kvinnelige forskere indikerer uansett at deler av denne gruppen stiller svakere i forhold til de kvalitetskriterier som vektlegges i et vitenskapelig verdsettingshierarki, både blant fagfeller og i den rådende forskningspolitikken, heter det i rapporten.

75 prosent av mennene mot 61 prosent av kvinnene i undersøkelsen har deltatt i fagfellevurdering siste år. Samtidig har tidligere undersøkelser vist at kvinner publiserer mindre generelt og i internasjonale tidskrift spesielt, uten at man har kunnet finne noen åpenbare forklaringer på hvorfor det er slik.

– Vi behøver å få gjort mer differensierte analyser av publiseringsmønstre, og vi trenger å vite mer om publiseringskonteksten og -tradisjoner. Kvinneandelen blant vitenskapelig personale er høy innenfor humaniora.

– Hvorfor er det likevel så få kvinner her som publiserer i anerkjente tidsskrifter? Er det fordi det finne færre slike tidsskrift i fag med flest kvinnelige ansatte? Eller er det fordi kvinner i mindre gard enn menn deltar i nasjonale og internasjonale nettverk som er viktig for å få økt tilgang til å publisere i anerkjente tidsskrifter?

– Og når det gjelder fagfellevurderinger kan man jo spørre om hvorfor kvinner ikke deltar mer her, spør Vabø.

Dårligere kommunikasjon

Blant dem som også underviser, opplever kvinnelige forskere i mindre grad enn sine mannlige kolleger samspill mellom forskning og undervisning.

De er dessuten mer misfornøyd når det gjelder kommunikasjon med ledelsen, og mindre fornøyd med tilgangen på støttepersonell (sekretærassistanse, undervisnings- og forskningsassistenter) enn sine mannlige kolleger.

Dette er spesielt fremtredende blant kvinnelige forskere innenfor humanistiske og medisinske fag.

Vabø understreker likevel at et flertall av respondentene mener at kvinner og menn i praksis har like muligheter til å gjøre en forskerkarriere. Et flertall er videre uenige i påstanden om at «jeg kjenner til at kvinner blir diskriminert ved min institusjon».

Det er likevel en forskjell i svarmønstre her mellom kvinner og menn, der kvinner er mer tilbøyelige til å være enige i denne påstanden.