«Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.»

Sitatet er hentet fra den nye loven om forskningsetikk, som trådte i kraft 1. mai 2017. «Vitenskapelig uredelighet» er her et nøkkelbegrep. Med dette forstår loven «alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer».

Forskjellige plagiatbegreper

Den nye loven regulerer ikke hva som er brudd, evt. alvorlige brudd, på anerkjente forskningsetiske normer. Det er det opp til forskersamfunnet selv å bestemme, blant annet via retningslinjer som utarbeides av De nasjonale forskningsetiske komiteene. 

Slike retningslinjer er bl.a. utarbeidet av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. Komitéens retningslinjer ble siste gang oppdatert i 2016, mens den nye loven var under forberedelse. Man tok seg ikke bryderiet med å vente.

Retningslinjene definerer i pkt. 27 hva de forstår med «plagiat». Dette er ikke det samme som i loven. Retningslinjene inneholder for eksempel ikke noe skyldkrav. Mens lovens plagiatbegrep forutsetter at normbruddet er begått «forsettlig eller grovt uaktsomt», oppstilles det ikke noe tilsvarende krav i retningslinjene.

Konsekvensen er at et forskningsarbeid kan være plagiert ifølge de forskningsetiske retningslinjene, uten at forskeren har plagiert ifølge loven. Her er det lett å misforstå, blant annet med fare for at forskeren henges urettmessig ut for å ha opptrådt «vitenskapelig uredelig». Det finnes flere eksempler på slik urettmessig uthenging blant plagiatsakene for Granskingsutvalget. 

Gammel problemstilling

Problemstillingen er ikke ny. Forskjellen mellom lovens og retningslinjenes plagiatbegrep var den samme før, etter den tidligere loven og de tidligere retningslinjene (begge fra 2006). Problemstillingen har heller ikke vært ukjent. Misforholdet har vært påpekt i artikler og foredrag, blant annet av undertegnede. 

Som departementet uttaler i forarbeidene til den nye loven, er retningslinjene viktige for forskere og institusjoner. Departementet understreker derfor viktigheten av at begrepene er brukervennlige og i samsvar med loven. Det er ikke tilfelle for retningslinjenes plagiatbegrep. 

Man kan spørre om hvorfor. Det er ikke lett å se at det foreligger noen tungtveiende argumenter for at retningslinjene skal videreføre bruk av et plagiatbegrep som til dels har et helt annet innhold enn i loven. Retningslinjene blir da ikke særlig retningsgivende.

Sammenblanding av normbrudd

Retningslinjenes plagiatbegrep bør derfor endres, forslagsvis ved at det også her presiseres at det kun er plagiering som skjer forsettlig eller grovt uaktsomt som innebærer alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

Går man først i gang, bør det også foretas en grundig gjennomgang av plagiatbegrepets objektive side, som favner for vidt. Retningslinjene uttaler for eksempel i pkt. 27 (plagiat) at forskere som bygger videre på andres arbeid «skal henvise til kildene i tråd med god skikk». Det er selvsagt riktig. Men slik retningslinjene anvender begrepet, medfører ikke «brudd på god henvisningsskikk» noe alvorlig normbrudd. 

Det er derfor ikke lett å forstå hvorfor retningslinjene blander sammen «plagiat» og «brudd på god henvisningsskikk. Heller ikke er det lett å forstå hvordan retningslinjene kan bruke det alvorlige og stigmatiserende plagiatbegrepet på all bruk av andres «ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, illustrasjoner, resultater m.m.» Retningslinjene henfører også her normbrudd under plagiatbegrepet som hører mer hjemme under «brudd på god henvisningsskikk». 

Belastende for forskere

Jeg har forståelse for at NESH ikke ønsker å overlate forvaltningen av retningslinjene til jurister. Også lovgiveren ønsker at retningslinjene skal forvaltes av forskersamfunnet. Men når så er sagt, må man se faren ved at retningslinjene viderefører bruk av et plagiatbegrep som - uten at lovens strenge vilkår foreligger oppfylt – leder tanken i retning av «alvorlige brudd» og «vitenskapelig uredelighet».

Problemet blir ikke mindre av at den nye loven omtaler alle saker om «mulige brudd» på anerkjente forskningsetiske normer som «uredelighetssaker». Også det er uheldig. Med den oppmerksomhet som disse sakene gis i media, burde lovgiveren ha forbeholdt begrepet «uredelighetssak» for de mer alvorlige sakene.

Belastningen er stor for forskere som beskyldes for å ha brutt anerkjente forskningsetiske normer, f.eks. grunnet utilstrekkelige kildehenvisninger. NESH bør derfor se betydningen av å nyansere disse sakene, frem til det evt. konkluderer med at forskeren har opptrådt «vitenskapelig uredelig». Hvis ikke, blir begrepene plagiat og uredelighet lett heftende ved forskere som kun har kommet i skade for å glemme noen fotnoter.