Jørn Hurum er en slugger – og en spissformulerer av rang.

På et seminar nylig uttalte han til Aftenposten (19.4.11) at forskere må være fornøyd om journalister klarer å få 70 prosent riktig i en artikkel om forskning.

Hurum er en av Norges beste forskningsformidlere. Han vet at også at provokasjon skaper debatt, og at debatt er bra for framdrift.

Men 30 prosent feil i en artikkel er hverken akseptabelt eller normalt.

Sitatsjekken rydder vekk feil

Likevel har Hurum og en rekke andre forskere som er mye i mediene gjort seg en bestemt erfaring: at en unøyaktig avisartikkel verken er verdens undergang eller slutten på forskerkarrieren.

Med mye medieerfaring tar man lettere på sitatsjekk – den prosedyren mellom journalist og intervjuobjekt som har som hovedformål å fjerne faktafeil. For medieveteranene blir det for mange intervjuer og for mye jobb, og det oppfattes ikke så farlig om det går litt galt.

Sånn er det ikke for forskere flest. De tar i mot tilbudet om sitatsjekk eller har lært seg å be om det. Sitatsjekken er forskningsjournalistikkens venn, fordi den øker presisjonsnivået og gjør det mulig for journalister å skrive om den svært spesialiserte og ofte smale forskningen.

Forskernes egentlige problem

Min erfaring er at det forskere oftest opplever som problematisk i journalisters gjengivelse av deres forskning, ikke er faktafeil eller bare 70 prosent treffsikkerhet - men at alle nyansene, forbeholdene og detaljene ikke er med.

Journalister lever av å skrive for mange – som er ulike dem selv. Forskere lever av å skrive til få – som er svært like dem selv. Denne ulikheten skaper problemer for begge parter.

De forskerne som vil at journalistiske artikler skal ligne på vitenskapelige tekster må bli misfornøyd. De forskerne som forventer at journalistene kan noe om deres fagfelt eller har rukket å lese den 300 siders lange avhandlingen deres før intervjuet, må bli skuffet.

Ni nye journalister i hver redaksjon

På samme seminar uttalte sosialantropolog og tidligere professor i mediekunnskap, Anders Johansen: - Avisene må holde seg med forskningsmedarbeidere som virkelig har satt seg inn i fagfeltet de dekker. Det er en forutsetning for at resultatet skal bli bra.

Dette er et krav som er så fjernt fra medievirkeligheten som det går an å komme. Og at det er en person med mediekompetanse som sier det, blir bare trist. Dette er et utsagn som gjør forskningsformidling så vanskelig at det ikke blir verdt å prøve.

For regnestykket går ikke opp.

Hvor mange fagfelt er det i forskningen? Det kan regnes på mange måter: En grov inndeling er: naturvitenskap, humaniora, teologi, medisin, odontologi, samfunnsfag og pedagogikk. Så bør man legge til teknologi og praktisk økonomi. Det er en økning på 9 journalister om en avis skal skulle skrive om alle viktige forskningsfelt.

Men vil en journalist som virkelig kan noe om matematikk da kunne skrive om biologi – eller partikkelfysikk, eller må det enda flere til?

Hvor mye kunnskap trengs?

Prosjektet er dødfødt i en medievirkelighet som knaker i overgangen fra papir til skjerm.

Og det er heller ikke nødvendig.

For journalister skriver mer enn bra nok i dag om forskning. Myten som svirrer rundt blant forskere om at det er umulig å bli gjengitt korrekt, stemmer rett og slett ikke.

Dag Hessen sa til Aftenposten i samme artikkel at han litt for ofte opplevde at kunnskapsnivået blant journalister er for lavt. Det tviler jeg ikke på.

Journalistutdanningen rommer ikke mye biologi. Men det spiller mindre rolle at kunnskapsnivået er lavt.

I forskning.no er vi – med et par unntak – allround-journalister uten spesialutdanning på noe fagfelt. Det som gjør oss presise er sitatsjekken som rydder vekk faktafeilene, godt journalistisk håndverk – og erfaring og atter erfaring i å skrive journalistisk om forskning. Den erfaringen unner jeg flere journalister.

Erfaring øker kanskje kunnskapsnivået noe, men enda viktigere gir det journalister mot og kompetanse til å gå løs på forskning på felt man ikke kan noe om i utgangspunktet.

En utfordring

Jeg vil utfordre forskere til å vise fram artikler der de er intervjuet og der 30 prosent av innholdet er feil . Men da er det ikke lov til å komme med artikler der mer informasjon fra forskerhold ville gjort saken mer nyansert eller mer spiselig blant forskerkollegaer.

Heller ikke Jørn Hurum og andre som ikke har tid eller synes det er nødvendig til å bidra til økt presisjonsnivå gjennom en sitatsjekk, kan klage.

Det står bra til med forskningsjournalistikken her til lands. Den som sier noe annet, baserer seg på vandrehistoriene i akademia – og lar seg styre av frykten for kritikk av sine forskerkollegaer.