Da forskning.no startet for 20 år siden, var forskningsjournalistikken umoden. Ikke bare i den nystartede nettavisen, men overalt i tv, radio og aviser.
Den gang samarbeidet journalister og forskere om forskernes budskap. Målet var å opplyse folket om nye resultater og framskritt. Begge parter hadde sterk tro på at vitenskapen ville bringe verden raskt framover.
Forskerne var blant samfunnets største autoriteter. Det de sa, var sant. Det de sa, skulle formidles ordrett. De var heller ikke så glade i å snakke offentlig, for det verste stempelet du kunne få som forsker, var å bli sett på som lettbeint og for populariserende.
Forskerne visste best
Samarbeidet førte ofte til at forskerne fikk flere rettigheter enn kilder flest. De hadde stor innflytelse på den ferdige artikkelen. Det var jo deres forskning og deres budskap. De visste best. Og journalister flest lot det skje – de kunne jo ikke faget. Det var enklere å la forskeren styre.
Det var som regel bare én forsker som ble intervjuet – og det var hen som sto bak forskningen. Det ga forskeren mye makt. Om hen sa at resultatene var gode, viktige eller oppsiktsvekkende, ja så kom det på trykk i både Dagbladet og forskning.no.
Dessuten hadde de vitenskapelige tidsskriftene stor makt. Deres pressemeldinger ble publisert nesten ordrett, i alt fra Washington Post til forskning.no. Fordi tidsskriftene og forskningen kom fra USA og Storbritannia, ga det også stor skjevhet i dekningen av internasjonal forskning.
Også tematisk var forskningsjournalistikken spesiell.
Planeter og dinosaurer
På norsk har vi to ord for det forskere bedriver: forskning og vitenskap. Vitenskap er gjerne de harde realfagene. Det var disse fagene tradisjonelle forskningsjournalister brydde seg mest om.
Det er vanskelig å gjøre journalistikk på matematikk og kjemi, fordi journalister sjelden har realfagsbakgrunn. Derfor ble det mye dinosaurer og planeter. Særlig fordi forskerne på disse feltene skjønte betydningen av formidling.
Astronomene sitter mest og regner. Når de kikker i teleskopene sine, ser de grått og mørke, med noen lysglimt innimellom. Så regner de videre på lysglimtene. Det er verken publikumsvennlig eller forståelig. NASA regner også. Men de hyrer inn kunstnere, som tegner tallene om til de vakreste og medievennlige kunstverkene, som fikk stor plass på avisenes vitenskapssider.
De som forsket på dinosaurer, skjønte også verdien av gode illustrasjoner. De fant grå bein og stein, men tegnet dinosaurer slik de kan ha sett ut. Herlige, fryktelige skapninger som gjør seg på trykk.
Ute raste kriger. Det var kriser og politiske beslutninger som angikk folks liv. Journalister som skrev om vitenskap, lot seg sjelden berøre.
Normalisering av journalistikken
Dette var utgangspunktet da forskning.no startet – og de første årene. Siden har forskningsjournalistikken utviklet seg. Fra folkeopplysning og samarbeid til journalistikk som ligner på annen journalistikk.
Selv om forskning.no slett ikke var verre enn andre medier, kanskje heller i front i forskningsjournalistikken, har vi gått fra et mer naivt forhold til forskere, til å behandle dem som alle andre kilder.
Nå er forskningsjournalistene på lesernes side.
Det betyr selvsagt ikke at vi er mot forskerne, men vi har ikke lenger noe felles prosjekt. Nå går vi ikke hånd i hånd, men har et profesjonelt forhold med ulike interesser.
Det er ikke bare forskningsjournalistikken som har gått denne veien. Også kulturjournalistikken og sportsjournalistikken har gått fra nesegrus beundring av stjernene til en mer nyansert dekning av feltene sine. Nå skriver journalistene også om budsjetter, makt, feilskjær og doping.
Større bredde, mer helse
forskning.no har videreført tradisjonen med å dekke nye og vakre planeter og flotte dinosaurer. Men våre journalistene skrev fra starten av også om andre realfag. Det var det ikke så mange som drev med på begynnelsen av 2000-tallet.
Dessuten gikk forskning.no løs på helseforskningen. Artikler om helse ble mye lest fra starten og er også i dag mest populære. For dette er forskning som er nær folk. Det handler om våre kropper og framtid. Mange har lært om utviklingen i medisinsk forskning, sykdomskunnskap og behandling på forskning.no.
I en undersøkelse vi nylig gjennomførte blant sykepleiere, oppga 30 prosent at de brukte forskning.no for å oppdatere seg faglig.
Og nå får flere forskere uttale seg.
Fra én kilde til flere
Å bruke flere kilder, som gir balanse og ulike perspektiver, er en norm i journalistikken, men sånn pleide det ikke å være i forskningsjournalistikken.
I 2008 satte vi oss mål om å gå vekk fra enkilde-journalistikken. Målet var å sette hver studie i sammenheng, plassere dem bedre i fagfeltet – enten det er via en annen forsker eller andre studier på samme tema. I dag finner du bare unntaksvis saker med én kilde på forskning.no.
Innimellom får vi reaksjoner på dette fra forskerne vi intervjuer. De skjønner ikke hvorfor vi snakker med forskere som ikke var med på studien eller hvorfor vi tar frem andre studier.
Noen forskere vil også gjerne bestemme vinkling og overskrift. De har sterkt eierskap til stoffet og forstår ikke alltid hvordan mediene fungerer.
forskning.no satser beinhardt på at artiklene våre skal forstås av alle, tross forskernes ofte uforståelige språk. Det fører innimellom til diskusjoner mellom kilde og journalist, men vi velger lesernes utbytte av artikkelen framfor forskerens ønske om faguttrykk.
Men forholdet til kildene våre er fortsatt godt. Vi får sjelden nei når vi ber om intervjuer eller kommentarer til studier.
Mer om fotball og Kina
Endringene i forskningsjournalistikken både i forskning.no og andre medier har gått jevnt og trutt.
Leserne var fra starten av flest menn. Etter hvert som vi ble flere ansatte og satset på samfunn og kultur, kom kvinnene. De unge leserne er der også. Mange medier har hatt store satsninger på unge lesere, forskning.no har alltid hatt dem.
Vi lagde tidlig et redaksjonelt program. Om vårt forhold til kildene, om balanse, om mangfold, faglig bredde, om kritisk journalistikk. Vi skal dekke alle fag og ha fokus på leserne.
Og vi skal bidra i samfunnsdebatten. Når store ting skjer ute i samfunnet, skal vi dekke det med vår forskning.no-vri. Derfor finner du nå artikler om strømpriser, Ukraina, Kinas makt, klima og fotball-VM, i tillegg til det siste i kreftforskningen, språkforskningen og skoleforskningen.
Mus, mann eller menneske?
Vi begynte også å skrive mer om metode – for å vise hvordan forskning skjer og hvilken begrensninger den har. Hvordan ble studien gjort? Ble det forsket på mus, menn eller mennesker? Var det mange eller få deltakere i forsøkene? Var resultatene sikre eller usikre?
Og vi har slått fast om igjen og om igjen at én studie ikke sier noe særlig i det hele tatt, før den er lest og vurdert av andre forskere.
forskning.no har også gravd fram juks og tull i forskningen. For akkurat som alle andre felt i samfunnet, er det gode og dårlig utøvere av yrket, skyggesider og misbruk av makt.
forskning.no er selvsagt ikke i mål. Vi har vært med på å utvikle forskningsjournalistikken i Norge, og på vårt beste, ledet an. Men selv etter 20 år, er vi fortsatt ikke ferdig utvokst.
Så det er bare å henge med videre. Gi oss gjerne tilbakemelding på hvordan forskning.no kan bli enda bedre.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
