Hvordan skal forskning formidles? (Illustrasjonsfoto: Microstock)
Hvordan skal forskning formidles? (Illustrasjonsfoto: Microstock)

Kronikk: Ikke rart det blir krøll når forskningen treffer mediene

Forsvinner poenget med forskningsformidlingen om den ikke utfordrer en eneste hjernecelle på vei inn?

Publisert

Forskning skal formidles. Denne tanken er heldigvis i ferd med å få fotfeste i akademia.

Store ressurser settes inn for å gi forskerne hjelp til å uttrykke seg enkelt, og kanaler som forskning.no har lenge tematisert forskningsjournalistenes rolle og formidlingens kunst.

Men i iveren etter å popularisere er det et viktig element som ikke tematiseres: forsvinner ikke noe av poenget med forskningsformidlingen om den ikke utfordrer en eneste hjernecelle på vei inn?

At forskning skal komme fellesskapet til gode er en vedtatt sannhet. De fleste av oss godtar derfor at en god slump av skattepengene våre deles ut til noen få, slik at de skal kunne fordype seg i noe veldig smalt og detaljert. Vi kan ikke alle være eksperter på alle felt.

Men denne tanken er bygget på et paradoks. Vi gir noen få utvalgte muligheten til å fordype seg i noe ekstremt komplekst slik at vi andre skal slippe. Samtidig forventer vi at det de finner ut skal kunne forklares ekstremt enkelt.

Det er ikke rart det kan bli krøll når forskningen treffer mediene.  

Forskning er ikke enkelt

Kunnskap er noe som skapes hele tiden ved at noen gjør seg opp en mening om hvordan ting henger sammen. I forskningen skal det grundig testing til før noe regnes som kunnskap. Allikevel jobber forskere ut fra vissheten om at dagens kunnskap bare er summen av det vi har funnet ut så langt.

Nye funn kan endre på hva vi regner som kunnskap, ulike forskningsprosjekter kan komme opp med motstridende resultater. Noen ganger må vi til og med innse at det vi trodde vi visste ikke stemte allikevel. Det betyr ikke at alt er relativt, men det betyr at vi ikke kan forholde oss naivt til alt som omtales som forskningsfunn.

Samtidig kan vi ikke kreve at alle som leser avisen skal ha oversikt over ethvert forskningsfelt. Ei heller at enhver journalist må ha minst en bachelorgrad i faget for å kunne skrive om noe. Så hvordan løser vi floka?

Møte på halvveien

Vi må møtes på halvveien, mener professor og lege Jørgen Bramness. Han har satt seg ned i en travel hverdag for å forklare hva han egentlig driver med i boka Hva jeg snakker om når jeg snakker om forskning.

At forskere må lære seg å uttrykke seg med enkle ord begynner å bli et vanlig refreng i akademia. Formidling settes på agendaen i stadig større grad, og universitetene har begynt å tilby sine forskere medietrening.

Men skal journalister og andre vanlige folk forstå hva forskeren egentlig mener, må de også ha en forståelse for hva forskning er.  Et forskningsfunn er ikke en enkel og selvforklarende ting, som oftest er det ikke engang en entydig sannhet. Å forklare med enkle ord er vel og bra, men å skulle si noe bastant uten å ta forbehold er ofte ikke mulig uten samtidig å forkludre innholdet. Det er dette Bramness vil få oss til å forstå.

Men dette visste vi jo fra før

En viktig misforståelse om forskning er at den skal resultere i noe helt nytt. Som kommunikasjonsrådgiver ved Universitetet i Oslo har jeg vanskelig for å selge inn resultater i mediene som bekrefter noe «alle visste fra før».

Slike funn blir gjerne omtalt med en viss nedlatenhet. «Nå har disse smarte professorene på Blindern funnet ut noe som alle alltid har visst—er det dette skattepengene mine går til?»

Det er først når forskerne undersøker noe alle alltid har visst og finner ut at det faktisk ikke stemmer at resultatene slås opp i fete typer. Forskning dreier seg nemlig om å teste hypoteser, ikke bare en gang, men flere, og med ulike metoder. Og det at forskerne innimellom finner ut at ting ikke henger sammen sånn som vi alltid har trodd, gjør det verdt at man bruker ressurser på prosjekter som bekrefter at antakelsene våre stemmer.

Når et funn blir sannheten

Professor Ola Didrik Saugstads kronikk i Dagbladet 14. juli, Udokumenterte behandlinger har ført til noen av de verste katastrofene i medisinens historie, viser hvor galt det kan gå når common sense-oppfatninger ikke blir skikkelig testet. Han trekker frem skrekkeksempler hvor behandlinger i helsevesenet har vært basert på et for tynt kunnskapsgrunnlag fordi hypotesene virket så overbevisende. Dette er ytterpunkter, men det illustrerer hvor feil det er å tolke ett forskningsfunn som hele sannheten.

Dermed kan man forstå hvorfor mange forskere er så uvillige til å komme med bastante one-liners når de forteller om funnene sine. De vet at dette kun er en liten del av et kjempestort puslespill.

Rundt neste sving kan det komme resultater som sier noe annet, og de vet også at de da kan komme til å justere dagens oppfatning. For forskningsfunn er ikke meningsytringer, det er resultater av en så objektiv prosess som mulig. Det betyr at man skal kunne stole på resultatene som kommer. Men det betyr også det motsatte, nemlig at nye resultater kan endre forståelsen av de resultatene vi stoler på i dag.

Forenkling eller forståelse?

Skal man forenkle et forskningsfunn må man samtidig være trygg på at mottakerne vet hvor uendelig komplisert dette egentlig er. Da er det ikke nok at forskeren klarer å forenkle det som er vanskelig.

Hun må også klare å formidle hvorfor det er vanskelig. Forskningsformidling handler ikke bare om å spre informasjon til folket, men også om å få folk til å tenke.

Kunnskap er ikke noe som kan mates inn i en passiv mottaker. Det er noe som oppstår når informasjon skaper assosiasjoner og spørsmål hos mottakeren.

Derfor trenger vi slike forskere som Bramness, som tar seg tid til å forklare hva han driver med, og som samtidig insisterer på at det ikke bare er forskerne som har et ansvar for at forskning blir til brukbar kunnskap for folk flest. Forskningsformidling handler om kommunikasjon og forståelse, og da trengs en innsats fra flere fronter.