Kronikk: Aviser, forbannet statistikk og løgn

Mine damer og herrer. Hvordan går det? Har dere det bra? Er ikke været fint for tiden?

Slik skal man helst møte folk. Man skal være høflig, snakke positivt og prate om noe ufarlig. Været, for eksempel. Tidligere kunne man også snakke om avisa, men det begynner å bli vanskeligere. Man risikerer nemlig å fortelle folk at de har tatt feil, og det er ingen ting som er så farlig og avvisende som akkurat det.

26. februar kom en slik farlig melding. Aftenposten kunne fortelle at det ikke var riktig at vaksinasjon ledet til autisme. Den slags har vi hørt før, gulrøtter er farlig én dag og ufarlig den neste.

Når man finner noe man ønsker å tro på, så kommer disse akademikerne med blindforsøk og statistikk, og sier at det “ikke er bevist”, men det blir fort så teknisk at man kan avvise det bare av den grunn. Dermed er det fremdeles fritt fram for å tro på hva man vil.

Dette blir annerledes når han vi har trodd på, som sa det vi ønsket å høre, blir tatt i regelrett forskningsjuks.

Vel, vi vet ikke om vedkommende har jukset, men han har mottatt 100 000 dollar fra en rettshjelpsorganisasjon for å få et ønsket resultat. Når denne studien er det viktigste argumentet for sammenhengen mellom vaksine og autisme, da begynner det å bli sandgrunn under føttene på de som tror at vaksine er farlig.

Tvilen om at det er trygt å vaksinere barna blir tvilsom, og du begynner å få dårlig samvittighet for at du har spredd frykten til andre. Kanskje blir du - i alle fall i egne øyne - medskyldig hvis et barn får meslinger og er blant de 0,5 prosent uheldige som dør av det? Avisa har avslørt at du tok feil, og det svir. Merkelig nok avslører de ikke at også de tok feil, men de skal jo selge aviser, så det får man vel akseptere.

Enda verre er det når slike som meg sier at “Var det ikke det jeg sa?”

For å være helt ærlig, jeg hadde ikke sagt det. Men jeg kunne ha sagt det. Kanskje jeg til og med burde ha sagt det. Det jeg har sagt er følgende:

Halvparten av det som presenteres i media av nye forskningsresultater er feil. Ikke fordi halvparten av forskningen er feil, men fordi sjansen for å oppdage noe sensasjonelt øker når du gjør noe feil. Det jeg burde ha påpekt er at sjansen øker enda mer hvis du er uærlig.

Jeg har også påpekt følgende: Ikke stol på små studier, særlig ikke hvis de som står bak har eller kan antas å ha interesse av et spesielt resultat. En metaanalyse (dvs. en sammenstilling) av alle kontrollerte forsøk av effekten av homøopatimedisin mot placebo (Linde et al., Lancet, 1997) viste dette:

Effekten ble mindre, jo mindre mulighet forskeren hadde til å påvirke resultatet, og jo større studien var.

Fire studier skilte seg ut som særlig store. Tre av disse fulgte de strengeste kriteriene for slike studier, og disse tre viste klart at homøopati ikke hadde noen som helst effekt.

Likevel var det 17 studier som viste at homøopatipreparater var 10 - 100 ganger så effektive som placebo. Alle disse 17 var små og publisert i homøopati-tidsskrifter. Kanskje man burde spørre om det er sannsynlig at disse resultatene kan forklares bare med udyktighet.

I alle kategorier av samfunnet finnes det folk som tar snarveier. Politikere er tatt for korrupsjon, bedriftseiere har tøyet skattelover vel langt, journalister har fabrikkert nyheter og en forfatter ville ikke miste verdifull tid ved å la en bokhandler få lese gjennom manuskriptet før trykking. Forskere er heller ikke immune mot den slags.

Jeg har tidligere skrevet om en svensk professor som har rekord i kreftalarmer. Som VG avslørte 15. desember 2002, så har han ikke fått offentlige forskningsmidler siden 1996, og i en rettssak om mobiltelefoner hvor han var sakkyndig for “mobilstråleofferet”, ble hans studier avvist som de minst troverdige.

Disse to opplysningene henger sammen, men han får rikelig støtte fra en forening som samler inn penger til forskning. Professoren har flere ganger advart mot forskere som får penger direkte eller indirekte fra mobiltelefonindustrien, men han nevner aldri at han får penger fra en organisasjon som trenger sensasjoner. Denne opplysningen henger sammen med de to andre.

I 2002 ble Robert P. Liburdy, en av de mest aggressive “antikraftlinjeforskerne”, avslørt for grov forskningsjuks, det vil si ren fabrikasjon av resultater. Kort tid før hadde en ledende norsk forsker skrevet en artikkel i “Tidskrift for Den norske lægeforening”, og påpekt at det bare var én laboratoriestudie som bekreftet at kraftlinjefelter påvirket kreftceller og hvor resultatene var bekreftet av andre. Denne var til og med gjengjeld bekreftet i tre studier. To av disse var Liburdy involvert i, så denne bekreftelsen var vesentlig svekket i verdi - for å si det mildt.

Noen husker kanskje også en dansk studie for noen år siden som påviste dioksin i papirbleier. Denne studien viste seg å være en ren oppdiktning. Jeg har her vist noen eksempler på at forskningsjuks har bidratt til hysteri, som har påvirket markeder for enorme beløp og gjort at advokater har kunnet tjene seg rike. Det er vanskeligere å finne enklere veier til berømmelse.

Alle husker informasjonsminister Mohammed Saeed al-Sahaf, eller “Komiske Ali”, som skrøt av Iraks heltemodige og suksessrike kamp mot amerikanerne våren 2003. Da Irak falt, var det arabiske aviser som på lederplass bebreidet informasjonsministeren for å ha lurt dem. Men hvordan kunne de tro på ham? Fordi de ville, fordi de ønsket at det skulle være slik.

Akkurat dette gjelder også for studiene nevnt ovenfor. Da Aftenposten fortalte “Foreningen Vaksineopplyste Foreldre” at studien som viste sammenheng mellom vaksine og autisme var betalt propaganda, svarte lederen “Ja, hva skal jeg si, du kan jo heller spørre alle de tusen foreldrene som har autistiske barn på grunn av vaksinen”. Tro trenger ikke argumenter, og påvirkes ikke av fakta.

Forskere er ikke alltid så mye bedre hvis de mener å finne noe som stemmer med det de tror, ønsker eller trenger for å sikre arbeidsplassene. I NOU-rapport 20:1995 om kraftlinjer og kreft ble det konkludert med at en slik sammenheng ikke var bevist. Likevel uttalte et mindretall at overhyppigheten antakelig var reell og at den sannsynligvis skyldtes kraftlinjene.

Bakgrunnen for denne konklusjonen koker ned til en svensk studie som fant sju tilfeller der det skulle vært to-tre. Et par år senere kom flere meget store studier som viste akkurat det edruelige forskere burde forvente, men mange tviholder fremdeles på den lille restusikkerheten som finnes.

Da Liburdys forskningsjuks ble avslørt og ødela det eneste laboratoriebeviset, spurte TV2 en forsker om hvordan man tolket dette. Svaret var som ventet: Det hadde ingen betydning. Dette er forskere som er myndighetenes rådgivere i slike saker.

Alt dette lå i bakhodet mitt da jeg leste at autismerapporten var et rent bestillingsverk, og da jeg leste kommentaren til vaksinemotstanderen. Det er vanskelig å tro at forskningsresultater skyldes juks, og beskyldninger skal man være forsiktige med.

Vi aner selvfølgelig muligheten for manipulering hvis det er industrien som står bak, men mistanken stopper der. Vi er vokst opp med tegneserier hvor skurkene har masker rundt øynene, men som voksne vet vi at de farligste ikke ser ut som skurker. Kanskje må vi innse at det ikke alltid står prislapper på forskere som er kjøpt og betalt, og at de som ser ut som uavhengige kan være de farligste?

For et drøyt år siden nevnte jeg flere av disse tankene for en større norsk avisredaksjon, og vaktsjefen kommenterte at: “Vi må slutte å omtale studier med bare 35 tilfeller”. Kanskje er det å trekke det litt langt, men man må bli flinkere til formidle at enhver studie er bare en mistanke så lenge den ikke er bekreftet av andre - noe de ofte ikke blir.

En alarm kan skyldes dårlig forskning eller tilfeldigheter i et lite tallmateriale. Eller den kan skyldes juks, ofte meget lønnsom juks.

Spesielt gjelder dette resultater som skaper sensasjoner og hysteri, og det forundrer meg at media ikke har forstått dette: Det skal en liten og dårlig rapport til for å servere en påstand som det krever store og kostbare undersøkelser å motbevise.

Selvfølgelig vil noen utnytte denne situasjone. Mange vil omfavne forskeren og rapporten hans og noen vil opphøye den til religion. Blir forskeren en forfulgt matyr, er det enda bedre, og det er ikke vanskelig å avvise kritikerne: Studiene som motsier alarmforskeren vil enten være for små, eller så vil man nødvendigvis ha fått penger fra noen for å utføre dem.

En god sensasjon skaper lett en situasjon hvor forskeren er nødt til å vinne, i alle fall i tilstrekkelig manges øyne.

Er du fremles i tvil om hvor stor påvirkningskraft uærlige forskere kan ha, så husk hva som var gjennomgangen i Dagbladets helsespalter en sommer for et par år siden: Den farlige vaksinen. 100 000 dollar var det som skulle til for å sikre at en hel redaksjon ramlet av skaftet, og det bare i Norge.

Så denne historien kommer helt sikkert til å gjenta seg. Om ikke lenge vil du igjen bli dupert av en eller annen falsk alarm. Men dessverre, noen måneder eller år senere kommer et ekkelt oppslag i en avis som gjør at du må snakke om været igjen. Særlig fordi jeg neste gang virkelig vil kunne si: “Hva var det jeg sa!”

Powered by Labrador CMS