Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen, våren 2014. En forsker streker opp virvelmønstre med kritt på tavla – høytrykk og lavtrykk. Forskeren vil forklare.

Ved siden av står en kvinne med kort hår og nysgjerrig blikk – den tyske kunstneren Katrin von Lehmann.

Men blikket til von Lehmann ser mer enn mønstrene til forskeren. Blikket ser forskeren.

• Les også: Når tanker blir lyspartikler

Hull med svamp

– Forskeren har noe i tankene og oversetter tankene sine til en tegning. Den er et forsøk, en skisse. Den er ikke perfekt. Den kommer spontant. Jeg interessert i denne prosessen, sier von Lehmann til forskning.no.

Vi står i Geofysens ærverdige gamle bygning ved Nygårdshøyden i Bergen. I korridoren henger resultatet av forskernes pedagogiske bestrebelser – gjennomhullet.

Her er både fysiske hull i fotografiene av tavla og hull i de fotograferte krittstrekene, laget med svamp på tavla av von Lehmann. De mørke svampflekkene tørket gradvis ut og von Lehmann laget nye.

– Det er en slags reaksjon på emnet. En forsker fortalte meg om hvordan høytrykk og lavtrykk kommer og forsvinner, sier von Lehmann.

[gallery:1]

Startet med meteorologi

Hun har lenge vært glad i å se hvordan naturen forandrer seg, hvordan årstidene kommer og går.

– Jeg liker å gå og se på skyer, sier hun.

• Les også: Gjennom naturen med Edvard Munch

Kanskje ikke så rart da at hennes første møte med vitenskapens verden var på et kunstneropphold på et meteorologisk museum utenfor Berlin i 2009.

– Jeg var fascinert av det faktum at skyer ble observert med det blotte øye, ikke med instrumenter. Selv med vår høyteknologi er menneskets blikk bedre i stand til å klassifisere, å skille uregelmessige fra regelmessige former, sier von Lehmann.

Hull i illusjonene

Men det er en stor forskjell mellom vitenskapelig forskning og kunstnerisk forskning, ifølge von Lehmann.

– For meg har disse tavletegningene flere muligheter enn å forklare vitenskap. Forskerne laget tegninger som er estetisk interessante, sier hun. Men hvorfor alle hullene i fotopapiret?

– Før jeg startet, laget jeg et rammeverk av regler. En av disse reglene var at jeg ville lage hull, sier von Lehmann.

– Interessen min for fotografi ligger i spenningen mellom illusjon – fotografi er alltid en illusjon – og virkeligheten. Hullene er virkelige, de er ikke en illusjon. Jeg liker å jobbe slik med fotografier, fortsetter hun.

Hull i linjer

Verkene inneholder altså både illusjoner av hull – de fotograferte svamphullene – og virkelige hull. Mønsteret de danner er også et resultat av strenge regler.

– Regelen gikk ut på å lage hullene i vannrette linjer. For meg er det som å fortelle en historie. Jeg tenker at vitenskap har mye å gjøre med historiefortelling, sier von Lehmann.

I det siste bildet kommer hullene så tett at de åpner et større, uregelmessig felt. Systemet er brutt.

– Ja, og dette skjer på grunn av reglene. Det skjer noe uventet. Jeg hadde ikke planlagt det, og dette er det mest intensive og interessante.

– Jeg mener at det som skjer hinsides systemet du ser på, er viktig. Noen ganger kan det være nøkkelen til en løsning, slik jeg har lest om i forskning, sier von Lehmann.

• Les også: Vakker vitenskap

Hull gjør opprør

Lenger ned i korridoren har hullene gjort opprør. Fotopapiret er frynset opp i en røff sirkel.

– Forskeren brukte ordet «tilnærming» og prøvde å forklare fenomener hvor noe manglet, sier von Lehmann.

I dette arbeidet brukte hun ikke faste regler, men lot formene og sin egen estetiske sans bestemme.

– Her er tilnærmingene til sirkelen større. Den har blitt diffus, sier hun.

[gallery:2]

Hull i forståelsen

En av forskerne på Bjerknessenteret har gitt sin egen tolkning av verkene til von Lehmann.

– Jeg tolker hullene i bildene som min egen manglende forståelse av forskningen som presenteres her. (…) Hvis det er for mange hull, blir historien uklar for deg, skriver Friederike Urbassek Hoffmann i en artikkel om utstillingen på nettsidene til Bjerknessenteret.

Antihull i bollen

Men som informasjonsteori og kosmologi bekrefter: Kunnskap blir egentlig ikke borte. Ingen informasjon kan gå tapt. Så ei heller i von Lehmanns univers. Hun har tatt vare på alle hullene.

– Det som ble til overs fra å stanse ut sirklene – hvorfor blir det ansett som søppel? Jeg synes ikke det er søppel. Jeg samlet dem i denne glassbollen som en glassblåser har laget, sier hun.

Som en slags antipartikler ligger papirsirkler og løsnede fragmenter i bollen, trygt plassert i vinduskarmen på en bunke blanke ark – ennå uskrevne vitenskapelige artikler?

På vrangen

Dette er ikke første gang von Lehmann vender sin egen kunstneriske produksjon over på vrangen.

– Jeg arbeidet en gang konsentrert og intenst med en papirkollasj. Så snudde jeg den rundt. Da så jeg at det som var baksida, egentlig var kunstverkets forside.

– Forsida, som jeg hadde arbeidet så mye med, skinte gjennom. Baksiden var en konsekvens av hva jeg hadde gjort på forsiden, sier von Lehmann.

Lenker:

Om utstillingen Shifting på nettsidene til Bjerknes Centre for Climate Research

Nettsiden til Katrin von Lehmann, med lenker til andre utstillinger og prosjekter