Forskere foretrekker journalister som ligner dem selv
Forskeres fordommer om journalister lever i beste velgående, og det er det flere grunner til, ifølge ny studie. Heldigvis finnes det mulige løsninger for å bygge bro mellom dem.
«Hva er konklusjonen på forskningen din?»
Det er ofte et av de første spørsmålene når en journalist ringer til en forsker. Men allerede her kan arbeidsmetodene kollidere.
Journalistene skal formidle forskning klart og tydelig, slik at alle kan følge med, mens forskere helst vil at formidlingen skal minne om formen i de vitenskapelige tidsskriftene. Det viser en studie av møtet mellom forskere og journalister, publisert i tidsskriftet Journalistica.
– Det ser ut til at forskerne deler journalister i to grupper: De som bare skriver raske nyheter og skal ha bekreftet vinklingen sin, og de som kan noe, sier Charlotte Wien som er forskningsleder ved Syddansk Universitetsbibliotek i Danmark.
– Den sistnevnte gruppen bruker metoder som minner om det forskerne gjør selv. Forskernes fordommer lever altså i beste velgående, fortsetter hun.
Ulike dagsordener
Ifølge Wien skyldes problemet ulike verdier. Journalistene baserer seg på nyhetskriteriene, som står i sterkt kontrast til forskernes metoder.
Men det er helt bevisst at journalister ikke skriver om forskningen på samme måte som forskerne selv gjør: Nyhetsjournalistikken krever det.
Forskerne er nå forpliktet til å drive formidling, og man skulle kanskje tro at de ville inngå kompromisser for å slippe til i media.
Men ifølge Wien det er flere gode grunner til at de ikke gjør det.
– Forskere skal være objektive og heve seg over sosialpsykologiske mekanismer som at vi liker dem som ligner på oss selv. Men de er bare mennesker. Når det kommer til arbeidsnormer og verdier, er dette viktig for de fleste. Og journalistenes metoder rammer forskerne der det gjør mest vondt, sier hun.
- Les også: Journalister vet for lite om vitenskap
En skyttergravskrig
Gunver Lystbæk Vestergård, som har doktorgrad i vitenskapskommunikasjon og er vitenskapsjournalist i Weekendavisen, mener studien er interessant.
– Selv om universitetene sender ut pressemeldinger i et enkelt språk, som skal få journalistene til å skrive om det de driver med, foregår det en skyttergravskrig mellom forskere og journalister, sier hun.
– Men skal forskningsjournalistikken overleve, er de to gruppene avhengige av hverandre. Så dette er et viktig problem.
Som vitenskapsjournalist er hun i kontakt med mange forskere, og som regel er samarbeidet fruktbart, sier hun.
Vestergårds positive erfaringer henger sammen med at forskerne er mest skeptiske til nyhetsjournalister, spesielt fra tabloider medier.
Vestergård tilhører en liten gruppe journalister med akademiske utdannelser og stillinger i aviser med mange lesere.
Journalister må ha orden i sysakene
Men Vestergård arbeider ikke på samme måte som forskerne.
– Forskerne må vite at de befinner seg på medias banehalvdel. Når jeg holder foredrag for forskere om formidling, forklarer jeg at det ikke er mulig å forenkle nok. Selvfølgelig må det være riktig, men det å uttrykke seg klart er en evne det står respekt av, også hos forskerkolleger, sier hun.
– Det må være litt avstand, og journalistene kan ikke tilpasse seg forskernes formidlingsform. Forskerne må ha respekt for at en journalist ikke kan dekke alt fra Syria til antimaterie uten å stille spørsmål som kan virke grunnleggende, fastslår hun.
Hvordan kan man bygge bro?
Vestergård har noen forslag som kan bedre forholdet mellom journalister og forskere.
Forskerne må akseptere at de ikke kan endre på medias metoder, og journalistene må også bidra til å bygge bro.
– Journalistene må komme seg ut i laboratoriene. Da er det lettere å forstå hva som foregår. De må også vise respekt for at det er snakk om mange år med arbeid, som betyr mye for forskerne. Og så må de forklare forskerne hvorfor de gjør som de gjør, sier hun.
Samtale fremmer forståelsen
Charlotte Wien påpeker at journalister må huske hvor kompleks forskningen ofte kan være, og at de ikke alltid kan gi leserne endelige svar.
Samtidig har hun en oppfordring til sine forskerkollegaer.
– Det beste er å få litt erfaring med å snakke med journalister. De forskerne som har de største fordommene, er de som ikke kjenner medieverdenen, sier hun.
– Samtale fremmer forståelsen. Dermed blir journalistbransjen avmystifisert, og forskerne vil oppdage at journalistene faktisk ikke er så ille.
Referanse:
Wien Charlotte: ‘»[ …] de fortjener mere, end at vi bare kalder dem idioter …»’, Journalistica 2016. Sammendrag.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
