Om denne jenta velger forskning som levevei, vil hun møte på mange hindre, omveier og bakker. Fra Forskningstorget i Oslo i 2012. (Foto: Nina Kristiansen)
Om denne jenta velger forskning som levevei, vil hun møte på mange hindre, omveier og bakker. Fra Forskningstorget i Oslo i 2012. (Foto: Nina Kristiansen)

Forskningens blanke og barnevennlige forside

Redaktøren har ordet: Forskningsdagene er i gang. Barn får se den blanke forsiden av forskningshverdagen. Og den er fin og sann, men gir ikke hele bildet.

Publisert

Glade barn og forskere i hvite telt. Vanntanker med fisk og maneter, fuglekvitter og språkmoro. Hvert år stiller institusjonene ut det fineste og mest barnevennlige de har.

Det er moro og nyttig. Barn og ungdom står i kø for å grave ut hodeskaller og lære om klodens framtidsutsikter. Forskerne deler det beste av sin arbeidshverdag på forskningstorgene.

Det er 21 år siden første gangen Forskningsdagene ble arrangert, siden universiteter, høgskoler og institutter gikk sammen om å vise seg fram på torg og scener. Et av målene er å «bidra til rekruttering av unge til forskningsrelaterte yrker».

Å velge forskerveien

Så tenk deg en tiåring i 1994, som i et telt på et torg bestemmer seg for å bli forsker. Hun blir fristet av mysteriene, fascinert av kunnskapsgleden.

I dag er hun 31 år og doktorgradsstudent. Hun har lagt bak seg fem–seks år med høyere utdanning og samlet opp stor studiegjeld. Hun har kanskje gjort unna tre års arbeid på avhandlingen, men kommer ikke til å levere innen fristen. De fleste gjør ikke det. Innspurten vil hun finansiere av egne penger og egen tid.

Framtiden hennes i forskningen, den som så artig ut i teltet, er høyst usikker. Hun kommer til å streve lenge med å få fast jobb. Hun må leve med midlertidighet fra prosjekt til prosjekt, fra oppdrag til oppdrag – i årevis.

Hun kan oppleve nedbemanninger og bli fusjonert ut og vekk. Om hun får seg en fast jobb, vil hun mangle tid til å forske, oppleve publiseringspress og data som går i vasken. Og hun vil aldri mene at hennes eget fagfelt får nok penger.

Det er jo fest

Dette er det ingen som sier til de unge som stimler sammen i teltene i dag. Men det er kanskje like greit.

For Forskningsdagene er forskningens bursdag. Og i festlig lag holder vi ikke taler om de negative egenskapene til jubilanten. Fest er moro og ikke klagemur.

Og selv om det er mye strev i forskerhverdagen, så vil nok de fleste forskere mene at de har en drømmejobb – når de bare har fått den. Forskning handler om å finne løsninger og svar, å bringe verden framover og gjøre samfunnsdebatten klokere.

Derfor er det også helt sant det som vises fram i teltene.

Mest akademikerbarn?

Men jeg lurer noen ganger på om hvor mye Forskningsdagene bidrar til å rekruttere til forskningen.

For jeg har gjennom flere år vært på Forskningstorget i Oslo på lørdagen, først med barn, deretter med kamera. På lørdagen er det ikke skoleklasser, men folk flest som kommer.

Men er det virkelig folk flest som kommer?

Jeg kjenner mistenkelig mange. Jeg hilser og nikker i øst og vest, ser barna vokser til fra år til år og spør foreldrene hvordan det går med doktorgraden og forskningsprosjektet.

Det er uten tvil en skyhøy andel akademikere som tar med barna på torget. Og disse ungene har større sannsynlighet enn andre til å velge forskning som yrke selv.

Og sånn sett bør jeg egentlig ikke bekymre meg om de får med seg medaljens bakside. Den deles nok ved middagsbordet.