En konkurranseutsatt mediebransje tyr til raske nyhetspoenger i forskningsformidling istedenfor å opplyse. Ofrene er allmennhetens forståelse av forskning og vitenskapens integritet. Nyhetsoppslag, være seg i papir- og nettaviser eller på Facebook, er for mange den eneste kontakten med akademikerne i elfenbenstårnet. Disse nyhetsartiklene er av varierende kvalitet, fra representative og velskrevne, til sensasjonalistiske og direkte villedende.

Mediene som publiserer disse artiklene har den vanskelige oppgaven å formidle forskning på en måte som gjør den både tilgjengelig, interessant å lese og presis. Om vi ikke krever at forskningen legges frem i full detalj, forventer vi i det minste at mediene gir et rettferdiggjørende bilde av forskningen de omtaler. Slik står vi igjen opplyste og klokere, og ikke villedet og vranglært.

I dag er bruk av forskning i mediebildet underordnet den samme skikk og bruk-plakaten som den generelle bruken av utsagn, for eksempel fra intervjuobjekter. Her etterlyser jeg at det gjøres forskjell på bruken av påstander fra enkeltpersoner og påstander fra forskningen. Bruk av forskningen må hvile på regler og ikke varsomhet, og dette er Norsk Presseforbunds ansvar.

Skrekkeksempelet med «vaksiner fører til autisme»

Skrekkeksempelet på hva som kan skje når forskning gjengis i mediene uten grundig ettersyn, så vi på slutten av 90-tallet. Andrew Wakefield utførte en studie på tolv barn, som viste en angivelig kobling mellom autisme og MMR-vaksinen. Til tross for det lave antallet personer som ble undersøkt og andre metodiske svakheter, ble Wakefields konklusjon gjengitt i flere internasjonale medier. Dette er et klassisk eksempel ettersom mediedekningen fikk store, åpenbare konsekvenser. Men uryddig forskningsjournalistikk er mer utbredt enn dette, og følgene er ikke like lette å spore.

Ofte ser vi at forskeres standpunkter formidles uten å ta for seg kritikken de har høstet og motstridende fakta. I tillegg blir forskningen også i tilfeller gjengitt feilaktig utover det den i utgangspunktet hevder.

I vinter omtalte Side3 og Dagbladet potensialet for å gjenopplive mammuter, basert på et intervju med en amerikansk forsker. Dette til tross for at det aldri var snakk om å bringe tilbake mammutarten. Den korte tidsrammen foreslått av en av forskerne bak ble også gjengitt ukritisk, uten å nevne de store bioteknologiske utfordringene som gjenstår.

Kort tid etter dette ble vi servert sensasjonalistiske overskrifter fra Forskning.no og ABC Nyheter om at et flertall av krefttilfeller skyldes ren uflaks. Den omtalte studien har høstet kritikk i fagmiljøet. Blant annet unnlot nyhetsartiklene å skille mellom enkeltmutasjoner koblet til kreft og faktiske krefttilfeller, og omfanget av ukjente påvirkninger på kreftmutasjoner som allikevel ble kategorisert som tilfeldige. Dette kan føre til at leseren oppfatter miljøpåvirkninger som mindre viktige enn de er, og i verste fall ha en uheldig påvirkning på hvordan vi iverksetter forebyggende tiltak mot folkesykdommen kreft.

Forskningsjournalistikk gir en unik utfordring

For å opprettholde forskningsjournalistikk av god kvalitet må Norsk Presseforbund innføre nye etiske retningslinjer som gjenspeiler de unike utfordringene med forskningsjournalistikk. Disse retningslinjene bør gjenspeile viktigheten av grundig kildekritikk av studiene som omtales, både isolert sett og i sammenheng med annen forskning og kunnskap på området.

Vitenskap er en langsom prosess, og hver studie som blir gjennomført er et lite skritt mot en bedre forståelse av hvordan virkeligheten fungerer, selv om flere studier kan motsi hverandre helt eller delvis. En av utfordringene med å formidle forskningsresultater oppstår derfor når hvert skritt i denne prosessen blir rapportert og fremstilt som noe definitivt. For å fremme nyhetsverdien blir en studie ofte isolert som en enkeltsak med tydelige poenger, i stedet for å settes i en større sammenheng med fagfeltet. Dette hemmer leserens forståelse for hvilken kunnskap vitenskapen i sin helhet egentlig produserer, og tar fokuset vekk fra de større spørsmålene og sammenhengene.

Skal hensikten med forskningsjournalistikk være opplysning, og ikke en kortsiktig økning i antall klikk, må det bli et økt fokus på å rapportere om gjennomganger av flere, og større studier. Nyhetspoenget vil minke, men verdien av, og kvaliteten på, formidlingen vil bli større. I dag foretrekker vi å forstå virkeligheten gjennom vitenskapen. Ettersom vitenskapen blir mer kompleks og mer nyansert, blir den mest korrekte oppfatningen mer eksklusiv. Gapet mellom det lille miljøet som sitter på ny kunnskap og resten av folket, blir større. Det haster derfor med tiltak som bedrer medieringen mellom forskerne og allmennheten.

Sparsom varsomt

I Vær Varsom-plakaten står det: “Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet…” og “Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder…”. Artiklene i forskning.no og Dagbladet bryter ikke nødvendigvis med dette, ettersom man i hovedsak kan finne dekning for påstandene i studiene. Likevel svekkes poengene betraktelig om man ser helheten av forskningen og tar høyde for svakheter.

Opplysningene i en mindre, preliminær eller dårligere utført studie kan også være korrekte, isolert sett. Forskning foregår ikke i et vakuum. Svarene man kommer frem til i en studie bygger på tidligere kunnskap, inngår i videre kunnskap, og er åpen for å bli endret eller motsagt senere.

Dersom mediene ønsker å være ansvarlige samfunnsaktører, må målet med forskningsformidling være å gi leserne det skarpeste og bredeste bildet av virkeligheten slik den er beskrevet av vitenskapen, ikke bare tjene penger på klikk og sensasjonalisme.

Å oppdatere retningslinjene til å omfatte den unike problematikken med forskning, vil være et skritt i riktig retning.