Det norske akademiske systemet har en ekstremt flat lønnsstruktur. Det er flere indikatorer som kan underbygge denne påstanden, men la oss nøye oss med én: antall stipendiatlønner per professorlønn.

I Norge er dette forholdet rundt 1,8 (ca 490 000 / 275 000). Selv i Sverige er faktoren høyere enn tre. I andre vestlige land er det typiske forholdet et sted mellom fem og ti.

Lojalitet foran meritter

Videre blir lønnsøkninger i norsk akademia i praksis bestemt av lojalitet (ansennitet) snarere enn meritter. Riktignok er det en viss forskjell i lønnsnivå for de to (faste) stillingene førsteamanuensis og professor, men en betydelig andel forskere vil i alle fall kvalifisere seg for et professorat innen rimelig tid etter avlagt doktorgrad.

Det norske systemet er derfor kjennetegnet ved at livsinntekt i liten grad avhenger av forskningsprestasjoner.

Det er interessant å spekulere over hvorfor lønnspolitikken i norsk akademia er blitt som den er. Én grunn kan være at de beste forskerne har prioritert nettopp forskning fremfor forbundsarbeid og annen lobbying, noe som har ført til at Forskerforbundet har lagt vekt på generelle lønnstillegg og stillingsvern snarere enn å fremme god forskning. Jeg skal imidlertid la dette spørsmålet ligge og heller diskutere hva konsekvensene av lønns- og personalpolitikken kan være for norsk forskning.

Minimalt med økonomiske insentiver

Den flate lønnstrukturen i norsk akademia gir minimalt med økonomiske insentiver for den enkelte forsker til å gjøre suksess innen forskningsverdenen.

Derimot kan kompetansen som bygges opp gjennom undervisning og doktorgrad kaste godt av seg gjennom rapportskriving (ikke minst er Forskningsrådet en aktiv etterspørrer) konsulentoppdrag, og foredragsvirksomhet. En slik dreining fra grunnforskning mot næringsvirksomhet kan være innbringende for den enkelte forsker - det er ikke uvanlig med en årslønner på godt over millionen med suksess i denne næringen, men er ikke nødvendigvis en god allokering av tankekraft fra samfunnets side.

Den flate lønsstrukturen innebærer også en høy grad av urettferdighet. To forskere med like lang fartstid som bruker samme tid på undervisning, veiledning og andre plikter, men hvor den ene bruker si 1000 timer mer i året på forskning, vil i det norske systemet få utbetalt tilnærmet lik lønn fra institusjonen han eller hun tilhører.

I parantes bemerket: selvsagt er det ikke ideelt at samtlige norske forskere engasjerer seg tungt i grunnforskning. Imidlertid er systemet nå så skjevt at grunnforskningen har et alvorlig rekrutterings- og motivasjonsproblem. Jeg mener heller ikke at det ikke finnes gode forskere i Norge. Selvsagt finnes det slike, til tross for at de blir gitt dårlige og urettferdige betingelser.

Kontinuerlig tilgang av friskt blod

For å sikre god forskning er en avhengig av innsatsen til de etablerte, men også av kontinuerlig tilgang av friskt blod. Dette kan skje gjennom utveksling av etablerte forskere, men primært gjennom rekruttering av yngre forskere. La oss nå derfor gå et steg videre, og diskutere mobilitet og fornyelse i lys av personal- og lønnspolitikk.

I profesjonelt drevne utenlandske systemer er behovet for fornyelse institusjonalisert ved at ansettelse av egne doktorgradskandidater er tabu, og ved at stillinger på inngangsnivå er midlertidige. Begge faktorer skaper betydelig mobilitet.

I Norge har vi merkelig nok institusjonalisert det motsatte, ved et slags “fra krybbe til grav”-system hvor forskere arbeider - og pensjonerer seg - ved samme institusjon som de avla høyere og gjerne også lavere grad. På institusjons- og nasjonalt nivå er mangelen på mobilitet og fornyelse en sikker oppskrift på stagnasjon.

Videre er stillinger på inngangsnivå typisk faste, noe som vil si at forskere som viser seg å være uproduktive kan fortsette i samme spor i 35 år, uten å få sparket bak som kan være nødvendig for å velge en annen type karriere.

Underbetalt og overbetalt

Et typisk livsløp i Norge innebærer en tidlig fase hvor forskeren er underbetalt og en senere fase hvor forskeren er overbetalt. Når fordelingen av livsinntekten blir for jevn, kan dette skape ytterligere problemer for mobiliteten. Det blir for lav innflyt til Norge av yngre utenlandske forskere (som gjerne kan ha en fem - ti års horisont for sitt engasjement i Norge).

I den andre enden blir det lav utflyt av akademia av eldre forskere, som med sin faglige erfaring gjerne kunne vært mer produktive i for eksempel privatfinansiert forskning eller annen innovativ virksomhet.

Jeg tror det er mulig å foreta billige og enkle forbedringer av det norske akademiske systemet.

Det kanskje viktigste tiltaket er å endre finansieringsmodellen for norske universitet og høyskoler. I dag baseres finansiering praktisk talt kun på vekttallsproduksjon, og skaper et press mot masseproduksjon av studenter, samtidig som den gir liten grad av motivasjon for institusjonene til å fremme forskning (eller for den del undervisning) av høy kvalitet.

Finansiering etter prestasjoner

Det første forslaget er da: akademiske institusjoners finansiering bør i langt større grad være basert på forskningsprestasjoner. Et slikt system vil føre til konkurranse (blant annet via lønn) om de beste forskerne, og vil derfor indirekte gi mer rettferdige og effektive lønner.

Eksempelvis: per i dag er lønn på inngangsnivå (førsteamanuensis) for dyktige yngre forskere nærmest absurd lav i forhold til stipendiatlønn og lektorlønn. Derimot lever forskere med sans for fritid eller næringsinteresser glade dager i Norge.

En vil kanskje innvende at forskningsprestasjon ikke er målbart. La meg derfor skyte inn at akademia har utviklet rikt utviklet hierarki av tidsskrifts- og siteringsindekser som, brukt med klokskap, gjør en i stand til å temmelig presist måle kvaliteten på forskningsprestasjonen til den enkelte institusjon, og til en viss grad for den enkelte forsker. Slike indekser er spesielt anvendbare innenfor natur- og samfunnsfag, men kan i betydelig grad også anvendes innen humanistiske fag.

En finansieringsmodell som baserer seg på forskningsprestasjon vil ha som indirekte følge at den enkelte forsker får insentiver til å nettopp forske, fordi god forskning øker hennes markedsverdi.

Videre vil konkurranse gi økt mobilitet av forskere internt i Norge og mellom Norge og utlandet, en mørk side ved det nåværende systemet. I gjennomføringen kan en lære av erfaringene fra England, hvor det får meget ubehagelige finansielle følger for en institusjon å falle i forskningsrangeringen.

Nytt trinn på den akademiske stigen

Det andre forslaget er: innfør et nytt trinn i bunn på den akademiske stigen (amanuensis), som skal være en midlertidig stilling. Vurdering av fast stilling bør skje etter minimum fire år, og helst etter seks - ni år, som i USA.

Det bør videre bli ulovlig å ansette egne doktorgradskandidater direkte i fast stilling. Begge disse tiltakene vil føre til sårt tiltrengt fornyelse av det norske systemet.

Lønnspolitikken bidrar sterkt til at det norske akademiske systemet kjennetegnes av ineffektivitet, laber kvalitet på grunnforskningen, og urettferdighet. Ineffektiv fordi den skaper lav forskermobilitet, laber kvalitet på grunnforskning idet alt for få norske forskere publiserer i ledende internasjonale fora, og urettferdig fordi en gir lik lønn for ulikt arbeid.

Problemet med avlønningen i norsk forskning er ikke først og fremst det gjennomsnittlige lønnsnivået, men graden av lønnslikhet. Enkle grep som å binde finansiering av institusjoner til grad av forskningssuksess, og å innføre et nytt trinn på den akademiske karrierestige vil kunne forbedre systemet dramatisk. Dette vil gi den enkelte forsker insentiver til å forske, bidra til forskermobilitet, og bedre både nasjonal og internasjonal rekruttering til norsk forskning.