Valnøtter, granatepler og blåbær utropes til «superfoods», eller supermat, med store helsemessige fordeler. Brus er ikke skyld i fedme, bare man har en aktiv livsstil. Barn som drikker sjokolademelk, er sunnere enn andre.
Eksemplene er hentet fra ernæringsforsker Marion Nestles nye bok «Unsavory Truth», som handler om forholdet mellom forskere og aktører innen mat, drikkevarer og ernæring. Felles for påstandene er at de er et resultat av forskning finansiert av dem som står bak produktene.
– Jeg kan ofte se på tittelen på en studie og komme med en ganske god gjetning av hvem som har finansiert den. Favoritten min akkurat nå er en hvordan bruk av tyggegummi bedrer barns kognitive funksjon, selvsagt finansiert av en tyggegummiprodusent, skriver Nestle i en e-post til Forskningsetikk
Nesten bare positive resultater
Nestle er professor emerita innen ernæring, matforskning og folkehelse ved New York University og har også vært gjesteprofessor innen ernæringsvitenskap ved Cornell University. Hun har skrevet flere bøker om ernæring, forskning og interessekonflikter.
I «Unsavory Truth» beskriver hun sitt sterke engasjement for ernæringsforsk-ning, fascinasjonen for de kompliserte sammenhengene mellom mat, politikk og samfunn, og hvordan mat og ernæring ertema som engasjerer mange dypt.
Slangen i paradiset er industrifinansiert forskning som stiller spørsmål motivert av rene markedsføringshensyn.
Det er nok å ta av. I en periode «samlet» den kjente ernæringsprofessoren på forskningsresultater finansiert av aktører innen mat og ernæring og skrev om dem på sin egen blogg. I løpet av ett år omtalte hun til sammen 168 studier. 156 av dem rapporterte om positive resultater av å bruke produktene som var laget av dem som betalte forskningen.
Nutrifluff og ekte forskning
Nutrifluff er Nestles egenkomponerte ord som skal beskrive denne ernæringsforskningen, som hun selv ikke mener har noen særlig forskningsmessig verdi. Ordet er satt sammen av nutri fra nutrition (ernæring) og fluff (uten innhold). Nutrifluff har lite med forskning å gjøre, og mye med markedsføring.
– For meg er det en stor forskjell på forskning med sikte på markedsføring, og grunnleggende forskning. Å spise én type matvare vil aldri gjøre særlig forskjell i et samlet kosthold, mener Nestle.
Tilsvarende kritikk mot studier av enkeltelementer i kostholdet har vært reist også fra andre, som professor og forskningskritiker John Ioannidis ved Stanford University. I en kommentarartikkel i tidsskriftet JAMA i 2018 hevder han at forskningen på kosthold er så full av feil at den nærmest er ubrukelig.
Nestle mener ikke bare at denne typen næringsfinansiert forskning gir tvilsomme konklusjoner, men at det også tar bort forskere og ressurser fra oppgaver som er mye viktigere fra et folkehelse-synspunkt. Dermed bidrar den til at forskningens dagsorden blir forskjøvet i uheldig retning.
I en tidligere bok tar hun for seg hvordan produsenter av leskedrikker som Coca-Cola og Pepsi bruker store ressurser for å avlede kritikken av ansvaret de har for befolkningens høye sukkerinntak.
Clintons hackede e-poster
Nestles kritikk av Coca-Cola ledet til at den da 80 år gamle ernæringsprofessoren i 2016 fant seg selv omtalt i en høyst uventet setting, nemlig i lekkede e-poster fra Hillary Clintons presidentkampanje samme år. Blant dem som fikk e-postene sine hacket, var en av Clintons rådgivere, som også tok konsulentoppdrag for Coca-Cola og kommuniserte med en av toppsjefene i konsernet.
Denne koblingen gjorde at interne e-poster fra Coca-Cola kom ut i offentligheten. Blant disse var en e-post med notater fra en forelesning Nestle holdt ved University of Sydney i januar 2016. E-posten inneholdt opplysninger om noen av dem som var tilstede, og råd om hvordan Coca-Cola burde følge med på Nestles framtidige aktivitet. Historien danner innledningen til hennes siste bok.
– Hvordan reagerte du da opplysninger om din forelesning dukket opp i disse e-postene?
– Jeg ble sjokkert, først over å oppdage at jeg ble omtalt i en samling hackede e-poster, og dernest av å finne ut at jeg var utsatt for overvåkning under et forskningsopphold i Australia. Ville et selskap virkelig gjøre en så stor innsats bare for å følge med på hva jeg gjorde? Jeg var allerede godt i gang med arbeidet med denne boka da epostene ble sluppet. Da jeg først kom meg over sjokket, tenkte jeg at de var en gave. Jeg hadde strevd med hvordan jeg skulle åpne boka. Dette løste problemet, skriver Nestle til Forskningsetikk.
Åpenhet er ikke nok
Nestle sier at ett av målene med boka er å oppmuntre ernæringsforskere til å innse at hvem som finansierer forskningen, kan påvirke resultatene. Hun mener det er klare paralleller med legemiddelindustrien, den kjemiske industrien og tobakksindustrien på dette området.
Mye av denne påvirkningen er ubevisst og kan gjerne ligge i måten studiene utformes på. Ved publisering i vitenskapelige tidsskrifter er det nå vanlig å kreve at det gjøres rede for hvem som har finansiert forskningen. Nestle mener åpenhet om finansieringskilder er viktig, men at åpenhet i seg selv ikke løser utfordringene.
– Studier tyder på at påvirkningen skjer mest markert gjennom utforming av forskningshypotesene. Det er enkelt å utforme studier som gir positive resultater. Det er markedsføring. Forskere bør oppmuntres til å gjøre grunnleggende forskning – det krever åpne spørsmål, understreker Nestle.
Anbefaler å lage retningslinjer
Hun mener forskere absolutt ikke bør isolere seg fra næringsaktørene, men engasjere seg i dialog og debatt. Når det gjelder finansiering av forskning tar Nestle derimot til orde for tette skott mellom finansiørene og forskerne.
Henvendt til næringsaktører forklarer Nestle at det er stor forskjell på å si «La oss finansiere en studie som viser at vårt produkt er sunt» og «La oss finansiere en studie for å finne ut om eller hvordan kosthold kan påvirke helsa».
Til forskere som vil ta imot penger direkte fra industripartnere, er hennes anbefaling å unngå det så langt som råd er. Hun oppfordrer forskere til å lage retningslinjer som sier hva slags type finansiering som er akseptabel, og under hvilke forutsetninger. Slike retningslinjer bør også ta sikte på å beskytte doktorgradsstudenter og andre i forskningsmiljøet fra å havne i vanskelige dilemmaer.
Nestle oppfordrer samtidig til økt bevissthet om hvordan private aktører innen mat, drikke og ernæring også påvirker i det stille gjennom sponsing av vitenskapelige tidsskrifter, sidearrangementer på forskningskonferanser og støtte til bransjeforeninger.
Ikke begrenset til USA
Utfordringen med næringsfinansiert forskning er ikke begrenset til USA, mener ernæringsprofessoren og viser til at flere av de store internasjonale merkevareselskapene innenfor mat er europeiske. Det gjelder for eksempel sveitsiske Nestlé (ingen slektsforbindelse med intervjuobjektet) og nederlandsk-britiske Unilever.
–Selv om disse selskapene skiller seg ut ved å ha egne forskningsavdelinger, finansierer de også partnerskap med forskere. Begge er med i International Life Sciences Institute (ILSI), en gruppering som driver lobbyvirksomhet mot myndigheter på vegne av næringsmiddelindustriens interesser, påpeker Nestle.
Det finnes ingen oversikt over omfanget av ernæringsforskning finansiert av næringslivspartnere i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at næringsmiddelindustrien i 2016 kjøpte forskning for 61 millioner kroner ved forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler i Norge, men dette omfatter også annen forskning enn ernæring.
– Kan ikke nekte samarbeid
Jutta Dierkes er professor i klinisk ernæring ved Universitetet i Bergen og leder for Mohn ernæringsforskningslaboratorium. Laboratoriet er tilknyttet Senter for ernæring. En del av forskningen ved senteret, som åpnet i 2017, finansieres av private aktører.
– Vi kan ikke nekte å samarbeide med ulike industripartnere. 70-80 prosent av det vi spiser, er bearbeidet mat. Om næringsmiddelindustrien selger noe som er farlig å spise, har den et stort ansvar, sier Dierkes.
På senterets hjemmesider står de bergenske sjømataktørene Lerøy Seafood og Norsildmel oppført som samarbeidspartnere. Dierkes sier at dette ikke innebærer at de to selskapene bidrar i finansieringen av senteret, men at de har deltatt i finansiering av enkeltprosjekter.
Hun har ikke noe tall på hvor stor andel av forskningen ved senteret som er finansiert fra private næringsaktører.
Viktigere spørsmål enn vitaminer
Dierkes er enig i deler av Nestles kritikk av ernæringsforskningen. Også Dierkes mener det er et vesentlig problem at samarbeid med industripartnere kan bidra til at noen forskningsoppgaver skyver bort andre og viktigere spørsmål. Hun viser til forskning på vitaminer og andre typer kosttilskudd.
– Når det gjelder kosttilskudd, har det vært flere tiår med forskning. Vi har funnet ut at dette gir veldig lite gevinst hos friske mennesker, sier professoren, som selv skrev sin doktoravhandling om dette på 1990-tallet.
Hun mener det store omfanget av denne forskningen går på bekostningav andre oppgaver som er viktigere for folkehelsa.
– Hva er de største ernæringsproblemene i samfunnet vårt? Det er ikke vitaminmangel. Likevel forskes det mye på vitaminer. Barnefedme er derimot et eksempel på et viktig tema der det gjerne kunne vært mer forskning,sier hun.
Dierkes sier at den enkelte må være bevisst på risikoen for at privat finansiering påvirker forskningen i uheldig retning: Vi er alle mennesker. Man må spørre seg selv, ganske ofte: «Har jeg en genuin interesse av å forske på dette, eller gjør jeg dette fordi jeg får penger for det?».
Denne saken ble først publisert i Fagbladet Forskningsetikk.
