Det tok fire år med forklaring og diskusjon før nonprofitbiobanken HUB Organoids i Nederland ga meg tillatelse til å bruke deres organoider i mitt prosjekt. Det forteller Tricia Lynn Lois Larose, forsker ved Universitetet i Oslo og leder for prosjektet Tumors in Space.
Organoider er forenklede miniversjoner av organer. Laroses mål med å sende dem på romferd er å undersøke hvordan vektløshet og kosmisk stråling påvirker vekst og utvikling av kreftsvulster.
Først skal man utvikle spesialdesignede minilaboratorier og teste konseptet og utstyret grundig. Deretter vil forskerne sende prøver fra fire pasienter til Tiangong, den nye kinesiske romstasjonen.
Der skal prøvene være i 31 dager.
Prosjektet er finansiert av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) med støtte fra Norsk Romsenter.
– Det er litt rart å drive med denne typen forskning. Vi har jo ikke spurt pasientene direkte, altså de som har donert sine kreftceller: «Kan vi sende cellene dine til verdensrommet?» sier Larose.
– Føler meg trygg
Kreftforskeren har ikke selv sett samtykkene som hører til organoidene hun bruker. De befinner seg hos biobanken. Slik Magasinet Forskningsetikk skrev i forrige nummer, vurderer heller ikke Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskning (REK) om forskningen er i tråd med samtykkene.
– På samme måte som Norge har Nederland et strengt regelverk for å beskytte pasienter som deltar i forskning. Jeg føler meg trygg når jeg bruker materiale derifra, sier Larose.
I dag kan en hvilken som helst menneskecelle bli omprogrammert og dyrket til stamceller. Disse kan i sin tur gi opphav til alle kroppens celler og til organoider. Både stamceller og organoider har blitt salgsvare.
Biobanker i utlandet henter inn celler fra donorer for så å bearbeide og dyrke dem til cellelinjer og organoider. Forskere i Norge er blant kjøperne. Noen ganger er det vanskelig å vurdere om forskeres planlagte bruk av slikt materiale er i tråd med det donorene har godkjent. Dagens praksis er at vurderingen gjøres av biobankene – ikke av forskerne selv.
Vil bremse kreft
I prosjektet Tumors in Space er Larose på jakt etter biologiske mekanismer som kan bremse eller stoppe veksten av kreft. En av hypotesene er at lite gravitasjon vil hemme kreftveksten.
Om dette slår til, og de genetiske mekanismene identifiseres, kan dette kanskje åpne for nye måter å bremse kreft på – hos pasienter med beina på jorda. Men ikke bare det: Kosmisk stråling er et stort problem både for dagens astronauter og for den fremtidige romfarten. Blant annet øker den risikoen for kreft.
Larose planlegger forsøk som kan gi ny kunnskap om hvordan strålingen endrer gener, og hva slags reparasjonsmekanismer cellene tar i bruk. Hun håper dette kan få relevans for håndteringen av kosmisk stråling i romfart.
For HUB Organoids bød prosjektet til Larose på noen utfordringer. Før forskere får bruke selskapets organoider, må prosjektene vurderes av en etisk komité ved University Medical Center Utrecht: The Biobank Research Ethics Committee (TCBio).
– De er kjent for å være strenge. Komiteen representerer pasientenes interesser, forteller Sylvia F. Boj, biobankens forskningssjef.
Omdiskutert konsept
Organoidene dyrkes fra kreftceller hentet ut ved ulike nederlandske sykehus. I likhet med mange andre aktører som selger stamceller og organoider i dag, baserer også HUB Organoids seg på brede samtykker.
Donorer sier ja til at materialet kan brukes i bredt definert forskning – i dette tilfellet kreftforskning. For biobankene og forskerne gir dette handlingsrom, men konseptet har vært omdiskutert.
De som samtykker, skal nemlig vite hva de sier ja til (informert samtykke). Samtidig kan verken de som samtykker, biobanken eller forskerne vite omfanget av den fremtidige bruken.
Ingen kan spå hvilke forskningsprosjekter som vil dukke opp. Organoider om bord i en romrakett er sannsynligvis ikke det første nederlandske pasienter ser for seg når de donerer celler til kreftforskning.
Sa først nei
– Selv om man har bredt samtykke, så er det viktig å spørre seg «hvor bredt?». Bredt nok til at man kan bruke cellene utenfor jorden? Det er ganske bredt, sier Larose.
Hun føler seg likevel trygg på å bruke materialet på grunn av den lange og grundige prosessen med godkjenning av prosjektet i TCBio.
Forskningssjef Boj i biobanken opplyser at prosjektet først fikk nei fra TCBio. Medlemmene i etikkomiteen mente det var uklart hvordan forskningen skulle komme kreftpasienter til gode.
– Vi var kanskje ikke tydelige nok i første runde. Etter hvert fikk vi lagt frem hvordan prosjektet kan avdekke nye krefthemmende mekanismer som ikke vil kunne oppdages på andre måter nede på jorden, forteller Boj.
Til tross for et uvanlig prosjekt og en ny tilnærming som kanskje, kanskje ikke virker: Til slutt fikk Tumors in Space grønt lys.
– Om pasientene hadde visst hva cellene deres ble brukt til, tror jeg de ville vært positive til såpass annerledes og original forskning, sier Larose.
Selv om prosjektet er oppsiktsvekkende, representerer det likevel ikke den mest kontroversielle typen bruk av stamceller og organoider. Da finnes det bedre eksempler, slik Magasinet Forskningsetikk har skrevet om tidligere i denne serien: forskning på hjerneorganoider, kjønnsceller og blanding av dyr og mennesker.
– Teknologien og bruken av den utvikler seg så raskt. Det tar mye lengre tid å nå en felles forståelse av etikken rundt det hele. Jeg er opptatt av om jeg har gjort ting på en riktig måte, og om noe kan bli bedre, sier Larose.
Følger ikke materialet
Når Larose mottar materiale fra HUB Organoids, må hun signere en avtale kalt en «material transfer agreement». Samtykkene følger ikke automatisk med.
– Er det tilstrekkelig at det kun er biobanken som ser samtykkene og vurderer om prosjektene er i tråd med dem?
– Nå føler jeg meg trygg på HUB Organoids, men jeg tror aldri jeg kommer til å bruke stamceller eller organoider fra for eksempel USA. Vi bør ikke overlate disse vurderingene helt til kommersielle aktører i utlandet, sier Larose.
Hun tror ikke alle biobanker gjør en like grundig jobb med etikken som HUB Organoids. Boj opplyser at biobanken ikke har restriksjoner på å sende ut samtykkene, men at de gjør det når de blir bedt om det.
– Slike forespørsler har vi fått flere ganger fra medisinske selskaper. De har høye krav til hvordan de kan arbeide med humant biologisk materiale, sier hun.
– Tror du det ville bidratt til å sikre at forskerne gjør nødvendige etiske vurderinger selv, hvis dere som standard sendte ut samtykkene sammen med materialet?
– Ja, det kunne hjulpet.
– Holder ikke
Viola Lobert er førsteamanuensis og forsker ved OsloMet. Hun bruker organoider til å forske på mucinøs tarmkreft, en type kreft hvor pasienten får veldig mye slim i tarmen.
I dag oppdages denne krefttypen ofte sent, og vanlig kreftbehandling fungerer gjerne dårlig. Slimet blir en fysisk barriere mot cellegift og andre former for terapi.
– Jeg bruker organoider for å forstå tarmkreftutviklingen bedre, forteller Lobert.
På lang sikt håper hun å finne en bedre behandling for pasienter med denne typen kreft gjennom å hindre den store akkumuleringen av slim.
– Da vil kanskje denne pasientgruppen få en overlevelse som er mer på linje med andre krefttyper, sier hun. Lobert har også handlet hos HUB Organoids.
– Jeg var i forskningsmiljøet i Utrecht i noen uker, da jeg dro til Nederland for å lære meg hvordan man dyrker tarmorganoider. Det var et helt fantastisk sted, forteller hun.
Lobert fikk nært innblikk i hvordan HUB Organoids jobber med etikken.
– Jeg stoler på dem. Vurderinger av etikken rundt samtykker burde likevel ikke være basert på forskeres personlige erfaring med biobanken, sier Lobert.
På samme måte som Larose har heller ikke hun sett samtykkene som er koblet til organoidene hun har fått tilsendt.
– Holder det at det kun er biobankene som vurderer samtykkene?
– Nei, egentlig så gjør det ikke det.
– For naive
Slik etiske retningslinjer og regelverk står i dag, gjør ikke forskerne noe galt når de ved kjøp av stamceller og organoider overlater vurderingene rundt samtykke til utenlandske biobanker.
– Kanskje vi er for naive. Vi burde være mer kritiske. Når vi som forskere betaler for materialet, og biobanken sier de har ansvaret, så er det lett å tenke «flott, da sparer jeg tid, og kan ikke holdes ansvarlig for å ha misinformert pasienten», sier Lobert.
Hun tror det ville hatt stor verdi dersom samtykkene fulgte med materialet, blant annet fordi det nå pågår en stor diskusjon i fagmiljøene om hvordan samtykker bør utformes for forskning på stamceller og organoider. Lobert understreker også at kravet til gjennomsiktighet i forskningen er viktig.
– Samtykkene mange bruker i dag, er for generelle og nevner kanskje ikke organoider. Mye har forandret seg på feltet, og vi trenger nye retningslinjer for alle som skal innhente slike samtykker, sier hun.
– Jeg tror virkelig dette kan gjøres på en god måte om vi legger litt arbeid i det. Vi kan kanskje ikke informere om hva som vil skje i fremtiden, men vi må i alle fall informere om det som skjer i dag.
