I nesten 100 år har forskerne ant «soppmygg i mosen» uten å kunne bekrefte det.

Nå har et samarbeid mellom flere universiteter i Japan og Tromsø Museum – Universitetsmuseet (TMU), løst den gamle gåten som viser seg å være en puslebit i ett tett og komplekst evolusjonært samspill mellom tre parter: en gruppe svært spesialiserte soppmygg, bekkelevende moser og levermoser hvor myggenes larver vokser opp, samt bekkelevende blomster som pollineres utelukkende av de samme myggene.

En kortversjon av studiene ble nylig publisert i det anerkjente tidsskriftet Ecology under rubrikken «The Scientific Naturalist». I denne spalten inviteres forskere til å presentere og kommentere billeddokumentasjon av oppsiktsvekkende funn som bidrar til ny innsikt og nye evolusjonære hypoteser.

Og, som vanlig ved slike bekreftelser og nyoppdagelser åpner det opp for flere nye spørsmål enn det gir svar.

Mygg som ikke stikker

En forklaring av soppmyggene er på sin plass. Soppmygg er en stor gruppe fredelige små mygg som ikke stikker. De har fått navnet sitt fordi de nesten utelukkende har larver som lever av sopp i ulike former. Larvene deres utgjør en stor andel av «markene» vi så ofte finner i steinsopp, risker og andre godbiter i soppskogen.

Andre soppmygglarver lever av soppvevet inne i kvister og død ved, og er her parallell til meitemarkenes viktige rolle som nedbrytere av dødt organisk materiale.

Til tross for sin anonyme og diskrete tilstedeværelse finnes de i enorme mengder i de fleste miljøer, fra dype gammelskoger til snaufjellet, men er avhengig av fuktige miljøer og trives best i relativt kaldt klima. Derfor stortrives de hos oss i nordområdene (Nordkalotten) og er aller mest artsrike i det boreale taigabeltet som strekker seg hele veien rundt den nordlige halvkule.

En mangeårig kartlegging av alle soppmyggartene i Norden i regi av både den svenske og norske Artsdatabanken har etterhvert gitt oss god oversikt over mer enn 1000 arter i Norden. Men, selv om jeg nå også har opparbeidet et meget solid DNA-strekkodingsarkiv gjennom NorBOL-satsingen, oppdages det fremdeles nye arter for Norge og vitenskapen.

Lever i symbiose med bekkeblomster

Ved Tsukuba Botanical Garden, National Museum of Nature and Science, i Japan har dr. Yudai Okuyama og kollegaer lenge arbeidet med evolusjonær pollineringsbiologi med den asiatiske blomsterslekten Mitella som modellsystem.

De fant tidlig ut at disse spesielle bekkeblomstene levde i symbiose med veldig langsnablede soppmygg i slekten Gnoriste, samt noen nærbeslektede ikke fullt så langsnablede soppmyggarter i slekten Boletina, som pollinerer de.

Myggene får eksklusiv tilgang til nektar og blomstene blir bestøvet. Over sannsynligvis millioner av år har disse blomstene utviklet ett tett samspill med myggene som de lokker til seg med spesifikke kjemiske signaler.

Men det manglet en bit av puslespillet. Ingen visste hvor larvene til disse soppmyggene levde.

Friske, levende moseblader

Til tross for at vi i denne gruppen har mange karakteristiske og til dels svært vanlige arter både i Europa og i Japan var de, ulikt andre soppmygg, aldri klekket fra sopp. Men det fantes et par nesten hundre år gamle «soppmygg i mosen» observasjoner fra Engeland og Tyskland som aldri senere hadde blitt bekreftet og derfor bare anekdotisk gjentatt i litteraturen.

Og ganske riktig. Teamet i Japan oppdaget etterhvert at akkurat disse pollineringsspesialistene har drastisk endret diett også på larvestadiet, og faktisk har larver som lever av tilsynelatende friske, levende moseblader i bekkemoser og levermoser som vokser tett sammen med Mitella-blomstene.

Detektivarbeidet begynner

Nå begynte et detektivarbeid for å bekrefte og forstå denne treenighetens evolusjon. Larver fra et utvalg moser og levermoser ble gjennom DNA-strekkoding knyttet til respektive myggarter og sammenlignet med det store internasjonale strekkodingsarkivet, som for soppmygg til stor del er kvalitetssikret gjennom NorBOL og spesielt TMUs samlingsarbeid og databank.

Myggprøver ble også sendt fra Japan til TMU for morfologisk sammenligning med museets omfattende voucher-samling. Til nå er seks arter bekreftet både som aktive pollinatører av Mitella-blomster samtidig som de har larvestadiet i bekkemoser (soppmyggslekten Gnoriste) eller levermoser (soppmyggslekten Boletina).

Bildet som fremtrer er svært spennende for forskerne ettersom denne mosaikken i utbredelsesmønsteret til de ulike Mitella-blomstene, moseartene og soppmyggartene nå gir et nytt utgangspunkt for å forstå diversiteten og artsdannelsesmekanismene.

Her i Europa har vi mange nærbeslektede og til dels de samme soppmyggartene som er studert i Japan. Mosefaunaen er også ganske tilsvarende, mens den asiatiske blomsterslekten Mitella, som mangler helt i Europa, hører til i sildrefamilien (Saxifragaceae) med mange beslektede slekter og arter hos oss.

Pollinerer små, uanselige blomster

Ulikt de flittige feltbiologene i Japan har ingen i Europa i nyere tid klart å gjenfinne soppmygglaver i mosen, ei heller funnet ut hvilke blomster de langsnablede Gnoriste-soppmyggene pollinerer hos oss.

Det som imidlertid er blitt avdekket gjennom et økende antall studier, er at soppmygg spiller en ikke uvesentlig rolle som pollinatører av små og uanselige blomster, kanskje spesielt i våte, skyggefulle bekkekløfter og langs bekkefar i åpent fjellandskap i nordområdene.

Her finner vi også en svært rik soppmyggfauna, og svaret på mose-gåten gir nå nye muligheter for å utforske og bedre forstå deres rolle og samspill i nordområdenes sårbare økosystemer.